Verdens største livsformer

EN GANG i tiden kom det noe som mange betraktet som «fantasihistorier» fra Det ville vesten. Det ble fortalt om trær som var over 100 meter høye, og som hadde stammer med en omkrets på 30 meter. «Sludder,» tenkte folk, «hvem kan tro på noe slikt?»

Men det fantes virkelig slike trær. Ingen andre livsformer på jorden er blitt så kolossalt store, og det er få som har levd lenger. Hvordan har disse kjempene klart å bli så store og leve så lenge? Du vil sikkert være interessert i svaret på disse spørsmålene, for disse bemerkelsesverdige trærne er uvanlige på flere måter enn folk flest er klar over.

Disse skogens kjemper kalles mammuttrær, sequoia-trær eller Sequoiadendron giganteum, og de vokser bare innenfor et begrenset område som er cirka 420 kilometer langt og ligger mellom 1200 og 2500 meter over havet på vestsiden av fjellkjeden Sierra Nevada i California.

Som oftest vokser de i lunder på mellom seks og opptil flere tusen trær. Mange slike tregrupper finnes på steder som bare fotturister kan ta seg fram til, men noen av dem kan hvem som helst bese ved å følge veier som fører opp fra den fruktbare California-dalen.

De lange veiene som snor seg opp mot mammuttrærnes områder, går gjennom store bestander av nåletrær. Men plutselig får du et inntrykk av noe større. Du har fått det første glimtet av et sequoia-tre.

Kolossalt store

Til å begynne med ser du kanskje ikke hvor stort sequoia-treet er, for trærne omkring er så store. Det er først når du står ved foten av treet og ser opp, eller når du går rundt det og teller skrittene dine, at det begynner å gå opp for deg hvor majestetisk det egentlig er.

Vi skal prøve å illustrere hvor store disse trærne er: Tenk deg et tre som er like høyt som et 25-etasjes hus. Tenk deg en enkelt grein som er to meter tykk, og forestill deg at denne greinen vokser så høyt oppe på stammen at du kan sette et 12-etasjes hus under den. Tenk deg et tre med en stamme som er ni meter i diameter. Hvis en hogde det og la stammen i en gate i byen, ville den nå opp til den øverste kanten på vinduene i tredje etasje!

De største av disse trærne inneholder mer trevirke enn det som trengs til å bygge 40 hus med fem rom — men de blir vanligvis ikke benyttet til husbygging.

General Sherman-treet i Sequoia nasjonalpark ble regnet for å være verdens største livsform. Det var 83 meter høyt og hadde en omkrets på 31 meter. Det var langt fra verdens høyeste tre, men den massive trestammen smalnet svært lite, og treet inneholdt kolossalt mye ved. Undersøkelser som ble foretatt for en tid siden, viste at det muligens også var verdens hurtigst voksende livsform — ikke i høyden, men hva masse angår.

Et sequoia-tre blir til

Det hender forholdsvis sjelden at et av disse store trærne blir til. Verdens største livsformer kommer fra et frø som ikke er større enn et knappenålshode. Det går 200 000 av dem på et kilo; det blir 200 pr. gram!

Et enkelt sequoia-tre produserer millioner av slike ørsmå frø, men det er bare få som begynner å spire. Enda færre vokser opp til fullvoksne trær. Det er blitt sagt: «Det er ikke uvanlig å se trær som har båret frø år etter år i 1000 år eller enda lenger, men som likevel ikke kan oppvise noen ny plante under seg.» — Big Trees av Walter Fry og John R. White, side 59.

Det lille sequoia-trefrøet krever åpen, mineralrik jord. Det kan det bare finne når et eller annet har fjernet det løvet og de greinene som normalt ligger utover skogbunnen. Dette kan bli brent bort av en brann som oppstår etter et lynnedslag, eller et gammelt tre kan falle over ende og blottlegge jorden i det hullet som oppstår ved roten.

Et frø havner kanskje der og synker litt ned i jorden. Hvis forholdene er akkurat de rette, begynner det å svelle, og en liten rot skyter nedover, mens en liten stengel strekker seg oppover mot lyset. Selv etter dette er dets sjanser til å overleve ikke særlig store. En fugl kan få øye på frøkapselen, som ennå sitter fast på skuddet. Eller en liten maur kan bite den av og slepe med seg hjem det som kunne ha blitt til en av verdens største livsformer!

Men så snart sequoia-treet har kommet forbi «barndommen», utvikler det en utrolig vekstkraft. Etter de første 100 år har det fått en diameter på 180 centimeter og er blitt 45 meter høyt. Det kan da tåle store skader.

Ualminnelig motstandsdyktig mot brann

Sequoia-treets porøse, rødbrune bark kan være opptil 60 centimeter tykk. Den blir regnet for å være en faktor som er av stor betydning for treets lange liv.

Under et av de kraftige tordenværene om sommeren kan lynet slå ned og sette skogen i brann. Andre store trær blir fortært av flammene og ødelagt. Men sequoia-treets svampaktige bark — som er så myk at den gir etter når en trykker fingeren mot den — gjør at treet tåler den voldsomme varmen. I århundrenes løp klarer sequoia-trærne seg gjennom den ene brannen etter den andre. De blir svidd og får arr etter arr, men de lever videre og rager høyt over resten av skogen.

De fleste eldre sequoia-trær har slike brannsår. Turister kan stå inne i den svarte fordypningen som er blitt brent ut av noen av disse trærne, og se opp igjennom trestammens utbrente indre. Hele 60 meter av de vitale deler av et tre kan være ødelagt av ilden, men likevel lever treet videre, helt til nye skogbranner har brent i stykker så mye av veden at sevjen ikke lenger kan passere.

Slike brannskader blir vanligvis leget. Litt etter litt vokser det ny bark over såret, kanskje med en hastighet på en knapp centimeter i året, helt til det etter noen hundre år er blitt fullstendig dekket. Når ilden har fortært mindre trær og bakken igjen ligger badet i sollyset, kan nye sequoia-frø spire. I sin tid kan også de bli til kjempetrær.

Røtter og fiender

Til tross for at disse trærne er så store, ligger rotsystemet uvanlig nær overflaten. Noen ganger stikker ikke røttene mer enn mellom én og halvannen meter dypt, men de kan bre seg utover slik at de får næring fra et område som er 120 meter i diameter — kanskje 8000 kvadratmeter alt i alt. Fem hundre mennesker som står en armlengde fra hverandre, må til for å omringe et slikt rotsystem. Det er vanskelig å forstå at et slikt grunt rotsystem kan være tilstrekkelig forankring mot stormer og uvær for trær som er like høye som 25-etasjes hus og veier like mye som en mindre, havgående lastebåt.

En kjenner ikke til at noe sequoia-tre noen gang har dødd på grunn av sykdom eller alderdom. Deres fiender er ilden, erosjonen, vinden og mennesket. Erosjon som blir forårsaket av en elv i nærheten, kan undergrave et tre og få det til å lene seg mer og mer over etter hvert som årene går, helt til det til slutt faller. Tømmerhoggere har på én dag ødelagt trær som allerede var gamle da Jesus ble født, og som kanskje levde da Salomo bygde Jehovas tempel i Jerusalem. Men det var ikke noe særlig å tjene på dette, for veden er sprø og splintres når treet blir felt. Veden er derfor dårlig egnet til byggemateriale. Mange sequoia-tregrupper står i nasjonalparker og er fredet.

De priser Skaperen

Et menneske føler seg lite ved foten av en slik kjempe. Det at disse trærne har kunnet holde stand mot den tunge snøen i 3000 vintrer og mot tørken i utallige regnløse somre, er noe som overgår vår forstand. Bokstavelig talt hundrevis av generasjoner av livlige ekorn har hoppet omkring i disse trærne. Utallige generasjoner av hjorter, pinnsvin og grårever har streifet omkring blant dem. Andre trær har slått rot, har vokst opp, er blitt gamle og har dødd og er så blitt erstattet av generasjoner av etterkommere, men de majestetiske sequoia-trærne har stått der hele tiden.

Tusenvis av turister er blitt slått av ærefrykt og forundring når de har stått ved foten av disse trærne. For noens vedkommende har det ført til at de har fått større verdsettelse av Guds skaperverk og av Guds store visdom, som har gjort en slik prakt mulig. Dette får oss til å tenke på Paulus’ ord: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de [mennesker som ikke ærer ham] skal være uten unnskyldning.» — Rom. 1: 20.

Når Bibelen taler om forholdene i Guds rettferdige, nye ordning, som nå ligger like foran oss, sier den at Guds folks dager skal bli som «treets dager», det vil si, de skal få leve lenge. Selv i Palestina fantes det trær som levde i 1000 år eller enda lenger. (Es. 65: 22) Det at det finnes slike trær, hjelper oss til å forstå at Gud er mektig nok til å oppfylle sitt løfte om å gi menneskene evig liv på jorden.

Gud, som gjennom sin skapervirksomhet har gjort det mulig for disse store trærne å vokse og leve, står bak Bibelens løfter om evig liv for menneskene. Dette er ikke «fantasihistorier», like lite som beretningene om at det fantes slike gigantiske trær, var det — noe folk ikke ville tro for 100 år siden.