Er buddhismen veien til opplysning?
BUDDHISMEN oppsto i Asia, og de fleste av dens tilhengere finnes fortsatt i den verdensdelen. Men i den senere tid har det også vært en økende interesse for den buddhistiske lære i andre deler av verden. Mange betrakter buddhismen som en vei til «opplysning».
Buddhismen er basert på personen Siddhattha Gotama (Siddartha Gautama), som ble kjent som «Buddha» («den opplyste»), og på hans lære. Siddhattha ble født i en fyrsteslekt i India i det sjette århundre før Kristus.
Mens Siddhattha ennå var en ung mann, ble han urolig over å se at sykdom, lidelse, alderdom og død var alle menneskers skjebne. Han bestemte seg for å forlate sitt rike hjem og vandre omkring og søke etter sannheten.
I seks år levde Gotama i den ytterste selvfornektelse. I denne tiden talte han med mange lærere og filosofer, men fikk ikke noe tilfredsstillende svar på hvorfor livet tilsynelatende er så fullt av ubehageligheter. Hva skulle han så gjøre?
Gotamna var oppvokst som hindu og hadde kjennskap til yoga, som omfatter øvelser med mental konsentrasjon. Han bestemte seg for å søke etter sannheten ved hjelp av meditasjon. I den hensikt satte han seg ned under et stort fikentre, et bohdi-tre. Her hevdet han at han ble opplyst, og dette gjorde ham til en Buddha.
«Opplysning» om hva?
Hva var det Buddha ble opplyst om? Ja, hva er det som har gjort at så mange har følt seg tiltrukket av hans lære i århundrenes løp? For å finne svaret på disse spørsmålene skal vi først skaffe oss noen bakgrunnsopplysninger om folket i India i det sjette århundre før Kristus.
En ekspert på buddhistiske skrifter, professor T. W. Rhys Davids, sier:
«Landet var i politisk henseende oppdelt i små fyrstedømmer, og de fleste av disse ble styrt av en despot hvis interesser i de fleste tilfelle ikke var de samme som folkets interesser. . . . En beleilig tro på læren om en gjenfødelse overbeviste de uheldige om at deres lidelser var det naturlige resultat av deres egne gjerninger i et tidligere liv, og at de, selv om de ikke kunne unngå disse nå, kunne komme utenom dem i en framtidig tilværelse ved at de nå hadde en god oppførsel. [De] håpet på en bedre skjebne i sitt neste liv.»
Buddha selv ble påvirket av denne troen på en gjenfødelse. Han utviklet en komplisert filosofi på grunnlag av den. Buddhistene tror i sin alminnelighet at et menneske kan bli gjenfødt i fem forskjellige tilstander: 1) i helvete (det finnes åtte varme helveter, åtte kalde helveter og andre, mindre helveter); 2) som et dyr; 3) som en «preta» (en and med liten munn og stor mage som pines av sult og tørst); 4) som et menneske; 5) som en gud. Det kan naturligvis hende at noen grupper setter opp denne listen annerledes.
Buddha trodde altså at alle ting til stadighet gjennomgår et kretsløp og går over fra én tilstand til en annen. Han anså ikke noe for å være varig. Han forklarte sitt syn på livet på denne måten:
«Fødsel er lidelse; alder er lidelse; død er lidelse; sorg, klage, smerte og fortvilelse er lidelse; ikke å få det en begjærer, er lidelse.»
Buddhas opplysning hadde å gjøre med hvordan en kunne unnslippe det endeløse kretsløpet av gjenfødelser. Hvordan kunne det la seg gjøre?
Jo, ved å anerkjenne de «fire edle sannheter», nemlig: 1) Alt liv er lidelse; 2) lidelsen skyldes livstørst eller begjær; 3) når begjæret opphører, oppheves lidelsen; 4) for å bli befridd fra lidelsen må en følge den edle åttedelte vei, som består av fire etiske forskrifter — rett tale, rett strev, rett handling, rett liv — og fire mentale forskrifter — rett syn, rett beslutning, rett tenkning, rett fordypelse.
Ifølge Buddhas oppfatning er det således begjæret som knytter et menneske til kjeden av gjenfødelser. For å komme bort fra den må en slokke alt begjær etter ting som behager sansene. Alt begjær som er knyttet til livet slik vi kjenner det, må undertrykkes. Meditasjon ble betraktet som et middel til å nå det målet.
Veien til nirvana
Den form for meditasjon som Buddha gjorde seg til talsmann for, innebærer at en konsentrerer hele sin oppmerksomhet om en enkelt gjenstand, en bestemt kroppsdel eller kanskje et stående uttrykk eller en gåte. Etter en tid blir sinnet helt tomt for alle andre tanker, følelser og innbilninger. Ved hjelp av denne form for meditasjon har noen til og med utviklet «overmenneskelige egenskaper» eller evner, blant annet evnen til levitasjon, det vil si, å kunne heve seg og sveve i luften, den evne å kunne projisere et bilde av seg selv til et fjernt sted og evnen til tankeoverføring. Det sies at den som mediterer, kan komme til et punkt da han er likegyldig overfor smerte og nytelse, og da han ikke lenger begjærer livet eller noen av livets goder. På dette punkt er han, ifølge buddhistenes oppfatning, befridd for behovet for gjenfødelse. Han har nådd inn til nirvana. Hva er så det?
Walter E. Clark, som er professor i sanskrit, forklarer at nirvana er en tilstand som «ikke kan nås eller beskrives ved hjelp av menneskelig viten og menneskelige ord». Den er «totalt annerledes enn alle ting i den kjente verden». Er dette en tilstand som du ville ønske å oppnå? Vil en tilstand hvor du hverken er oppmerksom på at du lever, eller begjærer livet, hjelpe deg til å møte livets problemer?
Dekker buddhismen menneskenes åndelige behov?
Mennesket har et medfødt behov for å tilbe Gud. Det er derfor menneskene alltid har hatt en eller annen form for religion. Kan buddhismen dekke menneskenes åndelige behov? Kan den besvare deres spørsmål om hvordan universet og livet på jorden er blitt til, hvorfor det onde eksisterer, og om det onde noen gang vil bli fjernet?
Når det gjelder universets opprinnelse, sa Buddha en gang: «Opprinnelsen til det som kan oppfattes med sansene, er ubegripelig, og begynnelsen til vesener som blir hindret av uvitenhet og fanget i snare av begjær, vil ikke bli åpenbart.» Buddhistiske skrifter sier at universet utviklet seg fra den atspredte materien etter et tidligere univers, som ble utslitt. Buddhistene regner med at det nåværende univers med tiden vil gå i oppløsning, og at et nytt så vil oppstå av det.
Zen-buddhisteksperten Daisetz T. Suzuki sa:
«For oss orientalere . . . finnes det ingen Gud, ingen skaper, ingen begynnelse på tingene, intet ’Ord’, ingen ’Logos’, intet ’ingenting’. Folk fra den vestlige verden ville, da utbryte: ’Det er helt meningsløst! Det er absolutt utenkelig!’ Orientalerne ville si: ’Dere har rett. Så lenge det i det hele tatt finnes «tenkning», kan en ikke komme utenom dilemmaet eller meningsløshetens bunnløse avgrunn.’» [Uthevet av oss]
Hva synes du om dette? Ønsker du å tro på noe som det sies er «meningsløst» hvis en skal bruke sin tenkeevne? Sier din egen erfaring deg at tenkning bare fører til ’et dilemma eller meningsløshetens bunnløse avgrunn’? Er det lettere for deg å løse livets problemer når du lar være å tenke? Er det virkelig et utslag av opplysning å si at det ikke finnes noen Skaper, og å tro på evolusjonsteorien, som ikke lar seg bevise? En slik teori kan aldri dekke dine åndelige behov. Den klarte ikke å gjøre det for dem som fulgte Buddha i gammel tid.
Professor Albert S. Geden forklarer:
«Det menneskelige ønske om et ideal eller en idealisert gjenstand som kunne elskes og hylles, var for sterkt. . . . Begjæret ble dekket og tilfredsstilt i og med guddommeliggjørelsen av [Buddha] selv [etter hans død]; . . . Med ham ble de hinduiske guddommer, eller i hvert fall de viktigste og mest populære av dem, igjen introdusert. Men når det gjaldt egenskaper og makt, var de alltid underordnet Buddha. På denne måten ble et system som i teorien var deistisk, til praktisk polyteisme.»
Henimot begynnelsen av vår tidsregning begynte det å bli laget bilder og statuer av Buddha. Buddhistenes enkle tilbedelsessteder ble forandret til kunstferdig utsmykte templer. I noen av disse templene kan vi også finne statuer av hinduenes guder Vishnu, Çiva og Ganeça. Buddha ville ikke opplyse sine etterfølgere om Gud, og han etterlot derfor et tomrom, som ble fylt ved at han selv ble guddommeliggjort, og ved at guder og skikker fra andre religioner ble opptatt i buddhismen.
Hvordan forholder det seg med veiledning for det daglige liv? Buddhismen har forskjellige moralske forskrifter. Den har for eksempel de fem bud om å avholde seg fra å ta liv, tyveri, ukyskhet, løgn og sterk drikk. Men moralske forskrifter er ikke nok i seg selv. Folk trenger en pålitelig veileder for å kunne treffe avgjørelser i det daglige liv. Hvor vender mange buddhister seg for å få slik veiledning? Professor L. A. Waddell sier:
«Det store flertall av dem som bekjenner seg til buddhismen, søker etter spådommer i nesten trivielle spørsmål og i forbindelse med de store vendepunkter i livet — fødsel, ekteskap og død — og i sykdom. . . . Burmeserne, som kan nevnes som typiske representanter for den [konservative] ’sørlige’ gruppe av buddhister, er bundet av horoskopenes og heksedoktorenes lenker.»
I likhet med alle andre har buddhistene behov for åndelig veiledning. Fordi Buddhas filosofi ikke dekker dette behovet, tyr de til spådomskunster.
Noe håp for framtiden?
Framholder buddhismen noe håp for framtiden? Buddhistene inndeler universets utvikling og tilintetgjørelse i fire «uoverskuelige» perioder. Buddha talte om lengden på en av disse periodene på denne måten: «Sett at et fjell av jern blir berørt av et musselinslør hvert 100. år; fjellet vil bli ødelagt før den uoverskuelige [periode] har utløpt.» Etter fire slike «uoverskuelige» perioder begynner hele kretsløpet forfra igjen. Buddhistene tror følgelig at ondskap og lidelse alltid har vært til og alltid kommer til å være en del av verdens tilbakevendende kretsløp.
Utgjør så ikke nirvana et håp? Dette er også usikkert. Hvorfor det? Fordi nirvana etter sigende betegner at en har kommet fram til enden på sitt kretsløp av gjenfødelser. Enkelte buddhistmunker har til og med brent seg selv til døde for å forvisse seg om at de ikke skal falle tilbake til det stadige kretsløp av fødsler og død. Men hva skjer med et menneske som ikke blir gjenfødt? Buddha betraktet dette som et av de «spørsmål som ikke tjener til oppbyggelse». Han sa:
«Jeg har ikke sagt at de hellige eksisterer etter døden; jeg har ikke sagt at de hellige ikke eksisterer etter døden; jeg har ikke sagt at de hellige både eksisterer og ikke eksisterer etter døden; jeg har ikke sagt at de hellige hverken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden.»
Buddha kom med andre ord ikke med noen som helst opplysning om noe framtidshåp, ikke engang for buddhistenes «hellige». Vi kan da tenke oss hvor håpløs situasjonen må være for de fleste lekfolk, som må gjennomgå utallige gjenfødelser.
Opprinnelsen til Buddhas lære
Buddhas tro på gjenfødelser og på at et menneskes handlinger i det ene liv får betydning for dets neste liv, skrev seg fra hinduismen. Det samme var tilfelle med hans tanker om meditasjon og om nirvana. Hvor fikk så disse hinduiske oppfatningene sin begynnelse?
The Encyclopædia Britannica (1952-utgaven) sier: «Religionen [i India] er ikke basert på noe som utelukkende er indisk, men på gamle oppfatninger som var utbredt verden over.» Hvordan kom disse «gamle oppfatninger som var utbredt verden over» til India? William H. McNeill forklarer i The Rise of the West:
«Det at det fantes handelsforbindelser mellom Mesopotamia og Indusdalen fra [det tredje årtusen før Kristus], . . . antyder at sumererne kan ha spilt en viss rolle på de tidligste stadier av Indus-sivilisasjonen . . . Forbindelsen med Sumer via sjøen kan ha tilveiebrakt ferdiglagde mønstre og idéer som Indus-folket kunne tilpasse sin lokale kulturelle tradisjons særegenheter.»
Det er interessant å merke seg at Bibelen peker på Babel i Mesopotamia som det senter som sivilisasjonen spredte seg utover fra etter at menneskenes språk i det tredje årtusen før Kristus ble forvirret fordi de var ulydige mot Gud. — 1 Mos. 11: 1—9.
Læren om en gjenfødelse kommer naturligvis fra troen på sjelens udødelighet. Bibelen kaster lys over denne lærens opprinnelse.
Ordet «sjel» sikter i Bibelen til alle skapninger som puster, enten det er insekter, fugler, fisker, dyr eller mennesker. Bibelen viser at sjelen er hele skapningen, hver eneste fiber i kroppen, ikke noe immaterielt som er atskilt fra kroppen. Når Bibelen beskriver hvordan «det første menneske, Adam» ble skapt, sier den derfor ikke at han fikk en sjel, men at han «ble til en levende sjel». — 1 Kor. 15: 45; 1 Mos. 1: 20—28, NW; 2: 7.
Første Mosebok, den eldste beretning om menneskets opprinnelse, forteller at Gud sa til Adam at han ikke skulle spise av frukten på et bestemt tre. Hvis han gjorde det, sa Gud, skulle han «visselig dø». (1 Mos. 2: 15—17) Betydde det at menneskesjelen kan dø? Ja, som profeten Esekiel senere forklarte: «Den sjel, som synder, den skal dø.» (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.) Ifølge Bibelen finnes det ikke noe åndelig som lever videre når kroppen dør. — Se også Salme 146: 4; Predikeren 9: 5, 10.
Det var imidlertid en motstander av Gud, en som Bibelen identifiserer som Satan Djevelen, som motsa Gud og sa: «I skal visselig ikke dø.» (1 Mos. 3: 1—5) Men Adam døde. (1 Mos. 5: 5) Denne «levende sjel» døde således, og alle menneskesjeler som har vært etterkommere av Adam, har også dødd fram til nå.
Særlig overfor dem som utøver den buddhistiske form for meditasjon, er det lett for Satan og hans demoner å fremme den løgn at en lever videre etter døden, en løgn som skriver seg fra Babylon. Når disse menneskene tømmer sitt sinn for all bevisst tankevirksomhet, gjør de seg selv mottagelige for demonenes innflytelse. Av og til kan de derfor legge for dagen overnaturlige mentale og fysiske evner. Men oppnår de virkelig noen goder ved å utsette seg for demonenes innflytelse? (Legg merke til det prinsippet som kommer fram i Matteus 12: 43—45.)
En kan ikke få sann opplysning fra et system som er bygd på en løgn, og som gir onde ånder anledning til å øve innflytelse. Bibelen viser at det sanne håp for de døde ikke er at det skal finne sted en rekke gjenfødelser, men at det skal bli en oppstandelse. Jesus Kristus lovte: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut.» (Joh. 5: 28, 29) Ja, milliarder av mennesker vil komme tilbake til livet igjen under rettferdige forhold her på jorden. Dette er ikke noe tomt løfte. Jesus beviste at det er sant, ved å oppreise minst tre mennesker fra de døde. — Luk. 7: 11—17; 8: 40—56; Joh. 11: 1—40.
Bibelen framholder også sannheten om jordens og menneskets opprinnelse. Den forteller hvordan det onde fikk sin begynnelse, og viser hvordan Gud vil gjøre ende på all menneskelig undertrykkelse i denne generasjon. Har du lyst til å høre mer om dette håpet? Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg.