Han ga avkall på en stor fortjeneste

SYNES du at det høres forlokkende ut å tjene mellom 2500 og 4000 kroner hver dag sju dager i uken? Hva ville få en mann til å gi avkall på en slik fortjeneste og begynne som vaktmester?

På et områdestevne for Jehovas vitner som ble holdt i Shreveport i Louisiana, fortalte en mann om hvordan og hvorfor han foretok en slik forandring:

’Jeg vokste opp i et forbrytersk miljø. Allerede mens jeg gikk på skolen, var jeg leder for en ungdomsgjeng, og vi truet andre elever med at vi ville jule dem opp hvis ikke de ga oss de pengene de hadde med seg til å kjøpe lunsj for.

To av mine eldre brødre begynte som vaktmester. Én av dem kom i forbindelse med Jehovas vitner, og etter at han hadde studert Bibelen en tid, ble han selv et vitne. Så hjalp han den andre av brødrene mine som også var vaktmester, til å bli et vitne. Min tredje bror var imidlertid en profesjonell forbryter og drev organisert pengeutpressing. Det var i hans fotspor jeg fulgte.

Han og jeg begynte å selge narkotika. Jeg tjente mellom 500 og 700 dollar om dagen sju dager i uken på å selge heroin. Pengene var ikke noe mål for meg. Det hendte at jeg gikk bort til den ene av de brødrene mine som var et vitne, og tilbød ham penger ved å vifte med hundredollarsedler. Han ville imidlertid ikke ta imot noe av meg, ettersom han visste hvor pengene kom fra. Han ville heller ikke ta imot mat og klær som jeg tilbød ham, trass i at han hadde en stor familie.

I 1954 ble min eldre bror og jeg arrestert og idømt fengselsstraff for salg av narkotika. Jeg var fremdeles ikke noe interessert i det mine to brødre kalte «sannheten», men mens jeg satt i fengslet, ble jeg interessert i Bibelen. Grunnen til det var at det eneste fangene likte å snakke om, var politikk og religion. For å kunne hevde meg i diskusjoner om religion skrev jeg til den ene av brødrene mine og ba ham om å sende meg noe litteratur. Han besøkte meg personlig og hadde med seg en bok hvor skriftsteder var ordnet etter visse emner. Nå gikk jeg uten vanskelighet seirende ut av diskusjonene. De to brødrene mine som var vitner, begynte å besøke meg hver uke og lære meg mer om Bibelen.

Da jeg ble løslatt fra det føderale fengslet i 1956, forsto jeg at verden mangler kjærlighet og er full av hykleri. Jeg begynte derfor å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og å overvære møtene i Rikets sal. Mine tidligere omgangsfeller, som var narkotikamisbrukere, var svært forundret over dette. Noen ganger deltok jeg i felttjenesten sammen med Jehovas vitner og sto til og med på gatehjørnene med Vakttårnet og Våkn opp! Det hendte at noen narkomane som kjente meg fra før, kom kjørende forbi, og så kjørte de sakte rundt kvartalet to-tre ganger for å bli helt sikker på at det var jeg som sto der. De trodde fremdeles ikke at jeg hadde forandret meg, og henvendte seg til meg for å kjøpe stoff. De tenkte at dette bare var et nytt skalkeskjul som jeg benyttet mens jeg solgte heroin. Jeg trenger vel ikke å si at de var enda mer forundret når de gikk sin vei.

Med tiden ble også jeg et av Jehovas vitner. Jeg begynte som vaktmester akkurat som mine to brødre. Dette yrket er på langt nær så innbringende som det jeg drev med før, men det gir meg virkelig tilfredshet, for jeg kan forsørge familien min og har også hatt det privilegium å tjene som presiderende tilsynsmann i menigheten.’

Han ga således avkall på den store fortjenesten han hadde på å selge narkotika, for å ’legge seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, slik at han kan gripe det sanne liv’. — 1 Tim. 6: 19.