Religion i politikken — hva fører det til?
DU HAR sikkert lagt merke til at kirkesamfunnene i de senere år har lagt mye større vekt på sosiale og politiske spørsmål. Mange prester rundt omkring i verden er ivrige etter å «bli engasjert».
Oppriktige mennesker lurer på om det kan være riktig at religionssamfunnene blander seg opp i politikken på denne måten. De har kanskje lagt merke til at det virker som om de prester som engasjerer seg i samfunnsanliggender og politisk virksomhet, har de beste motiver. Avisoverskrifter forteller om prester som er blitt fengslet og til og med har mistet livet når de har kjempet for en sosial sak.
Men hva er det som virkelig ligger til grunn for prestenes tiltagende politiske virksomhet? Er det deres interesse for kristne idealer, tro på Gud og et ønske om å se at hans vilje blir gjort på jorden, som tilskynder dem? Hva vil det til slutt føre til? En oversikt over de politiske tendenser som har gjort seg gjeldende innen religionssamfunnene i den senere tid, vil hjelpe oss til å få svar på disse spørsmålene.
Kristenhetens forandrede standpunkt
Brosjyren Church and Powers, som er utgitt av et fransk, protestantisk forbund, sier følgende om det historiske forholdet mellom religion og politikk:
«Det er en ubestridelig kjensgjerning at på det politiske område er den etablerte kirke som oftest, villig eller uvillig, blitt ledet mot to ytterligheter. Enten har den, undertiden ved hjelp av makt, gjort krav på å ha myndighet over de politiske makter, . . . [eller] latt seg bruke som det viktigste middel til å opprettholde en urettferdig samfunnsordning, gjort seg medskyldig i urettferdigheten eller vært et taust vitne til den».
Den katolske erkebiskop Marcos G. McGrath fra Panama sier imidlertid at dette ikke lenger er tilfelle overalt: «Den gamle oppfatning av en kirke som er et sidestykke til den verdslige makt, og som undertiden blir identifisert med den, holder raskt på å endre seg.»
Med slike slagord som «hjelp de fattige» og «sosial rettferdighet» søker et stadig økende antall prester nå en ny retning. Ytterliggående sosial og politisk kritikk er i ferd med å erstatte deres tradisjonelle standpunkt til støtte for regjeringen. De oppfordrer alle sine medlemmer til å ta aktivt del i politikk, ja, de oppmuntrer dem til og med til å støtte de venstreorienterte, sosialistiske elementer.
Kirkesamfunnenes ledere gir sin støtte til politikken
I mai 1971 offentliggjorde pave Paul VI et pavebrev på 70 sider som var sendt til erkebiskopen i Quebec, kardinal Roy. I dette brevet sies det angående det katolske syn på politikk:
«Det påhviler de kristne samfunn objektivt å analysere . . . hvilke valg en bør treffe, og hvilke forpliktelser en bør påta seg for å få i stand de sosiale, politiske og økonomiske forandringer som viser seg å være nødvendige og ofte presserende. . . . Det er en kristens plikt å ta del i denne forskning og i det politiske samfunns organisering og liv.»
Hva er det paven forteller sine undersåtter at de skal gjøre? I en lederartikkel på første side med overskriften «Paul VI, de kristne og politikken» trekker avisen Le Monde, som kommer ut i Paris, følgende konklusjon: «Det er ingen tvil; dette er et sant, pavelig dokument, som er omhyggelig forberedt, og som kunne ha som tittel: ’De kristne bringes inn i det sosiale og politiske liv’.»
Hvor langt kan en oppriktig katolikk gå for å få i stand ’presserende politiske forandringer’? Kan han ta del i de venstreorienterte, sosialistiske eller kommunistiske bevegelser, som tidligere ble fordømt? Det er ofte disse som mest aktivt går inn for å få i stand «sosiale, politiske og økonomiske forandringer». Som svar på dette sies det videre i brevet:
«I dag føler noen kristne seg tiltrukket av sosialistiske retninger. . . . [en skarp skjelneevne] vil hjelpe kristne til å forstå i hvilken utstrekning de kan engasjere seg i den retningen. . . . En er forpliktet til å erkjenne at en rekke ulike lovlige [politiske] valg er mulig.» — Le Monde for 15. mai 1971.
De venstreorienterte, italienske avisene Stampa og Avanti framholdt på grunnlag av dette at pave Paul nå tillater katolikker å samarbeide med visse former for sosialisme. Gabriel Matagrin, som er biskop i Grenoble i Frankrike, gikk enda lenger da han sa: «Det sies ikke noen steder i brevet at det er umulig for en kristen å være kommunist eller for en kommunist å være kristen.» — Annecy Catholique, oktober 1971.
De 136 franske biskoper som var samlet i Lourdes i oktober 1972, har også latt sin røst høre i det voksende koret. En lang rapport som het «For en kristen utøvelse av politikk», ble utarbeidet. Det katolske tidsskriftet America siterer fra denne rapporten og viser i hvilken utstrekning disse biskopene anbefalte de troende å ta del i politikk:
«Det er visse ting som er nødvendige for en som tar Guds Ord alvorlig: ’Å vise respekt for de fattige, forsvare de svake, . . . omstyrte totalitære makter.’ Evangeliet inntar ikke et nøytralt standpunkt til slike spørsmål, og de som forkynner evangeliet, ’kan bli ledet til å gripe inn i politiske anliggender på en måte som vil forbause noen’.» — 18. november 1972.
Mange steder i verden har prester ivrig antatt dette syn på «evangeliet». Blir du ’forbauset’ over følgende rapport fra United Press International?
«I Latin-Amerika er den romersk-katolske kirke noe for seg selv. Og i mange av de latin-amerikanske land går radikal katolisisme og Castros form for kommunisme hånd i hånd under slagordet: ’Leve Kristus. Leve Marx.’ . . . Deres helgener er ikke de tradisjonelle, katolske voksfigurer, men harme skikkelser av kjøtt og blod fra den senere tid — Ernesto ’Che’ Guevara og den colombianske geriljapresten Camilo Torres.» — The Jersey Journal for 20. april 1973.
En rapport i bladet Latin America omtaler også den politiske virksomhet som høytstående geistlige driver. Den forteller at i den nordøstlige delen av Brasil rettet tre erkebiskoper og ti biskoper som «er kjent for å være ’venstreorienterte’», nylig et «voldsomt angrep mot regjeringen og alle dens gjerninger». Rapporten sier videre:
«I betraktning av de mange iakttagere kunne en slik utvikling neppe ha funnet sted uten at det var blitt gitt grønt lys fra Vatikanet . . . Erklæringen av 6. mai synes dessuten å vise at i motsetning til tidligere er kirken ikke lenger redd for å opptre på den politiske skueplass.» — 25. mai 1973.
Synes du det er vanskelig å forbinde en slik virksomhet med «evangeliet»? Det er mange som gjør det. Men det finnes også mange protestantiske ledere som har inntatt en lignende holdning til politikk.
Kort tid etter at de katolske biskopene hadde vært samlet i Lourdes, holdt det franske, protestantiske forbund sitt treårlige møte. Som overskrift til en lang rapport fra møtet satte avisen Le Monde: «Politikk det sentrale emne under drøftelsene». Den før omtalte brosjyren, Church and Powers, ble brukt som grunnlag. Denne brosjyren sier angående en kristens politiske syn:
«En rekke teologiske retninger som er alminnelig kjent blant den franske, protestantiske befolkning, særlig blant de unge, går ut på at når en står overfor sosial urettferdighet, krever nestekjærligheten avgjort at en viser interesse for verden . . . og personlig ’engasjerer seg i politikken’.»
Dette ’personlige engasjement i politikken’ kan gå så langt som til «revolusjonært opprør», sier de protestantiske lederne.
Generalsekretæren for Kirkenes verdensråd, Philip Potter, uttalte seg i samme retning da han talte til elevene og lærerne ved det teologiske fakultet i Berkeley i California:
«Teologien bør spille rollen som et middel til forandring — uten å la seg fange av det som er! . . . Det skal innrømmes at revolusjon og vold er farlig. Men brakte ikke påsken med seg løftet om revolusjon?» — San Francisco-avisen Examiner for 11. juni 1973.
Kirkenes verdensråd og andre protestantiske organisasjoner er nylig blitt sterkt kritisert fordi de har gitt store økonomiske bidrag til revolusjonære, og fordi de «er sterkt opptatt av politiske og sosiale spørsmål». — New York Times for 29. august 1973.
Det er naturligvis ikke alle prester og lekmenn som er enige i denne virksomheten. Men det er en kjensgjerning at det er en økende tendens til at religionssamfunnene engasjerer seg i radikal politikk, og det er noe en bør merke seg.
Hvorfor denne forandringen?
Som nevnt har det ned gjennom tidene alltid vært slik at de politiske lederne vanligvis kunne regne med full støtte fra presteskapet. Hvorfor har det nå inntruffet en forandring, etter alle disse århundrer?
Legg merke til hva det katolske tidsskriftet America mener kan være en av årsakene. I en artikkel ble det nylig sagt at «’det trekker opp til storm’ i de protestantiske kirkesamfunn etter hvert som de prester som tviler alvorlig på grunnleggende, teologiske læresetninger, forsøker å engasjere sine sognebarn i sosiale programmer». (1. september 1973; uthevet av oss.) En lignende grunn blir oppgitt for den katolske politiske virksomhet: «Mange prester og nonner har forlatt sin rolle som forkynnere av et meningssystem (som kalles ’evangeliet’) og søker ’relevanse’ . . . i radikal, politisk virksomhet, noe som kanskje (eller kanskje ikke) er en følge av tro, men som slett ikke er noen erstatning for den.» — 28. oktober 1972.
Det er det som er sakens kjerne, ikke sant? ’Alvorlig tvil’ og mangel på tro på evangeliets «relevanse» får mange prester til å se seg om etter en «mening» andre steder. De har ikke tro på «evangeliet» eller «det gode budskap» om Guds rike som skal velsigne hele menneskeheten, men mener at en forandring må skje ved hjelp av menneskelige, politiske midler. Som Richard J. Mouw skrev i bladet The Christian Century:
«Gud har valgt å sette til side et folk og bruke det som sitt redskap til å innføre sitt Rike . . . gjenløsningen av verden er blant annet en politisk gjenløsning. . . . Det politiske virkefelt er ikke bare et område hvor en kristen kan være et vitne; det er et område hvor vi er kalt til å kunngjøre evangeliets frigjørende makt.» — 27. desember 1972.
Det «evangelium» som Bibelen omtaler, er imidlertid evangeliet om Guds himmelske rike, som skal herske over jorden, og ikke et jordisk, politisk rike som mennesker har opprettet. (Matt. 9: 35; 10: 7) Det var derfor Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Og om dem som virkelig tjener ham, sa han: «Jeg har utvalgt eder av verden.» (Joh. 18: 36; 15: 19) Det Jesus sa, var i overensstemmelse med det profeten Daniel hadde sagt for lang tid siden. Ikke mennesker, men «himmelens Gud [vil] opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges». Hvorvidt det er mennesker som skal styre dette rike, viser Daniel når han i sin inspirerte profeti sier at det «skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker». — Dan. 2: 44.
Tror de religiøse lederne at Guds himmelske rike ikke er en del av denne verden? Nei! Brosjyren Church and Powers motsier Bibelens tydelige ord hva dette angår, ved å si at «dette forholdet [mellom kirke og stat] har vært basert på en trangsynt lesning av Skriften som atskiller de to områder». Hva har de å tilby oppriktige mennesker som en erstatning for denne såkalte ’trangsynte lesning av Skriften’?
Er det ikke bare en annen form for politikk og revolusjon som er unnfanget av mennesker? Vender de seg nå til Gud i betraktning av at de er klar over hvilken unyttig handlemåte de tidligere fulgte ved troløst å ’la seg bruke som det viktigste middel til å opprettholde en urettferdig samfunnsordning, gjøre seg medskyldig i urettferdigheten eller være et taust vitne til den’? Og noe som er enda viktigere: Inngir de oppriktige kirkegjengere tro på evangeliet om Guds rike, noe de først og fremst er forpliktet til å gjøre? Kjensgjerningene viser tydelig at svaret er nei.
Hva fører deres innblanding i politikken til?
Hvordan tror du de politiske lederne ser på religionssamfunnenes militante forsøk på å trenge seg inn på deres område? Kan religiøse ledere vente at de vil bli skånt bare fordi de hevder at de representerer Gud? Det blir stadig mer alminnelig å betrakte dem som personer som blander seg opp i politikken, og behandle dem som slike. Det katolske tidsskriftet Maryknoll sier:
«De kristne står overfor økende forfølgelse i Latin-Amerika . . . De blir satt i klasse med geriljastyrker og kommunister og blir betraktet som en trusel mot de høyreorienterte regjeringers makt. De blir forfulgt av politiske grunner snarere enn av religiøse.» — Februar 1973, side 47 (uthevet av oss).
Mange av dem har til og med mistet livet sammen med dem som fulgte dem. I Bolivia flyktet en av dem, nestor Paz, «til slutt opp i fjellene sammen med en bevæpnet gruppe på 70 studenter». De «ble forfulgt og drept av regjeringsstyrker». — San Francisco-bladet Examiner for 11. januar 1973.
Tror du denne form for lidelser fører til at en oppnår Guds godkjennelse? Legg merke til det prinsipp apostelen Peter framholdt: «Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige . . . ingen av eder må lide som . . . en som blander seg i andres saker.» — 1 Pet. 4: 14, 15.
Legg med dette skriftstedet i tankene merke til følgende rapport som sto i New York Times angående uoverensstemmelsene i forbindelse med den franske atombombeprøven som fant sted for en tid siden:
«De militære forteller presteskapet at det skal holde seg borte fra statens affærer og gi keiseren det som er keiserens, og fortsette å ta seg av veldedigheten og forkynne troen. Soldatene irettesetter kirkens menn fordi de ikke følger Jesu ord om at ’mitt rike er ikke av denne verden’. Kirkens menn refser soldatene fordi de har unnlatt å anerkjenne at presteskapet har skiftet rolle.» — 18. juli 1973.
Hva vil det at prestene blander seg opp i politikken, til slutt føre til?
Hva vil framtiden bringe?
Bibelen gir en billedlig framstilling av hvordan Gud betrakter religionens forhold til politikken. Det blir sammenlignet med et ulovlig, kjønnslig forhold og betegnet som utroskap. (Jak. 4: 4) I Åpenbaringen blir derfor den rolle verdens religioner har spilt i historien, passende sammenlignet med den rolle en «skjøge . . . som kongene på jorden drev hor med», spiller. — Åpb. 17: 1, 2.
Men Bibelen viser at situasjonen kommer til å forandre seg for denne skjøgen. Alle de politiske herskerne som har stilt sin makt til rådighet for den verdensomfattende, politiske organisasjonen som kalles FN, (billedlig framstilt som et «dyr»), blir framstilt som «ti horn», det vil si «ti konger som . . . har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret». Åpenbaringen viser videre at den tid er nær da «de ti horn . . . og dyret . . . skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild». De som tidligere gledet seg over denne skjøgen, vil finne grunn til å «hate» henne og avsløre henne slik at alle kan se hva hun virkelig er, og deretter vil de ødelegge henne. — Åpb. 17: 12, 13, 16.
Verdens religioner føler seg nå trygge bak den kappe av fromhet som de omgir seg med. Som Bibelen viser, sier den symbolske skjøgen: «Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se.» Men Bibelen sier også: «Hennes plager [skal] komme på én dag . . . for sterk er Gud Herren, som dømte henne.» — Åpb. 18: 7, 8.
Det at religionssamfunnene blander seg opp i politikken, fører således til Guds fordømmelse og en uventet ødeleggelse fra de politiske herskernes side. Den forutsagte ødeleggelse vil komme forbausende plutselig.
Hva kan oppriktige kristne gjøre for å unngå å lide samme skjebne? Åpenbaringen lar oss ikke være i tvil om dette: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 4.
Hvis du oppriktig ønsker å tilbe Gud på en måte som er antagelig for ham, og er tilsluttet et religionssamfunn som er blitt urent fordi det har blandet seg opp i verdens politikk, da må du «gå ut» fra det. Du må i stedet komme sammen med dem som utøver «en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen», og som i egenskap av sanne kristne ’holder seg selv uplettet av verden’. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å gjøre dette. — Jak. 1: 27.