Livsformenes vitnesbyrd

NÅR vi betrakter alle de større livsformene omkring oss, ser vi da noe bevis for at ett slag gjennomgår en forandring og blir til et annet slag? Finnes det en rekke overgangsformer mellom de «laverestående» livsformer og de «høyerestående» livsformer?

Hvis utviklingslæren er sann, burde det gjøre det. Hvis Bibelen er sann, vil det ikke finnes noen slike former.

Hva finner vi når vi studerer de planter og dyr som lever i dag? Kan vi se at noen livsformer gradvis forandrer seg fra ett slag til et annet?

I boken Processes of Organic Evolution, som støtter utviklingslæren, leser vi: «Ingen biolog har virkelig sett en større gruppe organismer oppstå ved utvikling.»

Hvorfor ikke? Hvorfor har ingen noen gang sett en større gruppe organismer utvikle seg?

Evolusjonistene vil si at det skyldes at utviklingen tar millioner av år, og at mennesket følgelig ikke lever lenge nok til å kunne iaktta den. Men en slik konklusjon er ikke basert på kjensgjerninger. Det er gjettverk. Når vi bare beskjeftiger oss med kjensgjerningene, får vi et annet svar.

Ingen overgangsformer

Grunnen til at vi ikke kan iaktta en slik utvikling, er at alle livsformene er fullstendige. Ingen befinner seg på et overgangsstadium, i ferd med å forandre seg til et annet slag. Vi ser aldri deler av organer eller lemmer som holder på å utvikle seg til noe annet. Vi ser aldri et øye, et øre, en vinge, en hånd, en fot eller noe annet organ eller lem som befinner seg på et «mellomstadium». Hvert eneste lem eller organ er fullstendig og til nytte for den organisme som har det.

Noen har riktignok pekt på slike organer som blindtarmsvedhenget og mandlene hos mennesket og hevdet at de er rudimentære organer, «levninger» etter utviklingen. Men nyere forskning har vist at disse organene slett ikke er rudimentære, men at de har en bestemt funksjon. Problemet besto i at forskerne ikke forsto hvilken funksjon de har, før ganske nylig.

Det forhold at det ikke finnes noen overgangsformer blant de forskjellige livsformene, ble også påpekt av Charles Darwin, utviklingslærens «far». Han skrev for over 100 år siden:

«Hvis arter nedstammer fra andre arter gjennom umerkelige trinn, hvorfor ser vi da ikke overalt utallige overgangsformer? Hvorfor er ikke da hele naturen et ubestemt virvar, i stedet for at artene er så bestemt avgrenset som vi i virkeligheten ser dem?»

Darwin besvarte dette spørsmålet ved å si at alle overgangsformene allerede var blitt utryddet. Men høres det rimelig ut? Skulle vi ikke kunne vente at det fremdeles fantes i det minste noen overgangsformer, ettersom det sies at utviklingen fortsetter?

Hvorfor overgangsformene mangler

Hvorfor finnes det ingen slike overgangsformer? Simpelthen fordi det ikke finner sted noen overgang! Livsformene forandrer seg ikke fra ett til et annet slag, men fortsetter å tilhøre det slag de alltid har tilhørt.

Selv om det er stor variasjon og foregår forandringer innen hvert slag, blir de forskjellige slagene holdt atskilt. Og de blir holdt atskilt av en barrière som ingen vitenskapsmann har klart å overvinne. Hva slags barrière er det? Jo, det er sterilitetsbarrièren mellom de forskjellige grunnleggende slag.

La oss illustrere dette: Det er stor variasjon blant menneskene hva størrelse, kroppsbygning, hudfarge og evner angår. Det finnes knapt to mennesker som ser helt like ut. Av de 3,8 milliarder mennesker som nå bor på jorden, er det få, om i det hele tatt noen, som har like fingeravtrykk! Men uansett hvor forskjellige menneskene kan være, tilhører de alle menneskeslekten.

Alle mennesker kan gifte seg og få barn sammen, uansett hvor forskjellige de er. Men mennesker kan ikke få avkom sammen med dyr. De kan bare formere seg så lenge de holder seg innenfor sitt slag, menneskeslekten. Hvis de prøver å gå utenfor denne grensen, utenom sitt slag, kan de ikke frambringe avkom. Det finnes ikke noe unntak fra denne regelen.

Hva avlsforsøkene viser

Ved hjelp av avlsforsøk har vitenskapsmennene prøvd å forandre forskjellige dyr og planter i det uendelige. De har villet se om de ikke med tiden kunne utvikle nye livsformer. Hva har resultatet vært? Det engelske legetidsskriftet On Call sier:

«De som driver med avl, finner som oftest at de etter noen få generasjoner når det punkt da videre forbedring er umulig, og det er ikke blitt dannet noen ny art som kan få avkom sammen med andre individer av denne art, men som ikke kan få avkom sammen med den form den stammer fra. Det ser derfor ut til at avlsforsøkene motbeviser utviklingslæren i stedet for å støtte den.»

Juristen Norman Macbeth har foretatt omfattende undersøkelser i denne saken, og han kom til samme konklusjon. Han sa:

«Selv om emnet sjelden blir diskutert [av evolusjonistene], finnes det aktede vitenskapsmenn som deler mitt syn. [Loren] Eiseley sier således: ’Det viser seg at planmessig avl, uansett hva den kan gjøre for å forbedre kvaliteten av rasehester eller av kål, i seg selv egentlig ikke er veien til den endeløse biologiske forandring som evolusjonen er. Ironisk nok er det nettopp avlsforsøk som mer enn nær sagt noen annen enkelt faktor er blitt brukt som et argument til støtte for at det finner sted en utvikling’ . . .

Professor [Edward] Deevey kommer med noen fyndige uttrykk, for eksempel ’artsbarrièren’ . . . og kommer så med en fallitterklæring: ’Det er blitt gjort bemerkelsesverdige ting ved krysningsavl og seleksjon innenfor artsbarrièren eller innenfor en større krets av nær beslektede arter, for eksempel hveteartene. Men hvete er fremdeles hvete og ikke for eksempel grapefrukt; og vi kan ikke få det til å vokse ut vinger på griser eller få høner til å legge sylinderformede egg.’»

Det viser seg således at livsformenes grunnleggende slag er bemerkelsesverdig stabile. De mest intense avlsforsøk kan ikke drive dem lenger enn til et bestemt punkt. Når forsøkene blir drevet for langt, når de sterilitetsgrensen. Et eksempel på dette er muldyret, som er et resultat av krysning mellom esel og hest. Men med muldyret er tydeligvis yttergrensen for dette slaget nådd, for muldyret er ordinært ikke forplantningsdyktig.

Selv om forsøk og iakttagelser av det som foregår i naturen, vitner om stor variasjon og tilpasning innenfor de grunnleggende slag, hender det således aldri at planter eller dyr forandrer seg så mye at de blir noe annet enn det de har vært.

Det er ikke dette en skulle vente å finne hvis utviklingslæren er riktig. Det er imidlertid nøyaktig dette en må vente å finne hvis Bibelen er sann, hvis livsformene ble skapt og formerer seg utelukkende «etter sitt slag».

Evolusjonisten Isaac Asimov innrømmer at det er dette kjensgjerningene viser. Han sier:

«Liv kommer bare fra liv når det gjelder hvert dyr mennesket røkter, og hver plante mennesket dyrker. . . .

For å være mer nøyaktig burde vi si at liv bare kommer fra samme form for liv. . . . Alle får unger som er lik dem selv; alle ble født av foreldre som var lik dem selv; alle kommer fra en lang linje (som strekker seg uendelig langt bakover i tiden) av skapninger som var nøyaktig lik dem selv.»

Hva med menneskene? Det samme er tilfelle der, noe den skrevne histories vitnesbyrd viser. I Statement on Race sier Ashley Montagu:

«Vitenskapsmennene har kommet til alminnelig enighet når det gjelder å betrakte menneskeheten som én: at alle mennesker tilhører samme art, . . . Det er videre alminnelig enighet blant vitenskapsmenn om at alle mennesker tilhører samme slekt. . . .

St. Paulus’ kategoriske uttalelse: ’Han [Gud] lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike,’ er i full overensstemmelse med de vitenskapelige funn.»

Professor Moore sier også: «Forsøk har absolutt ikke tilveiebrakt noe bevis for at ett dyreslag forandrer seg til et annet dyreslag; eller for den saks skyld, for at ett planteslag forandrer seg til et annet planteslag . . . Det eneste bevis for en forandring som med rette kan betegnes som resultatet av sunne vitenskapelige metoder, er beviser for genetisk variasjon INNENFOR grensene for dyreslagene eller INNENFOR grensene for planteslagene.»

Hva fossilene viser

Det er også interessant å se hva Moore har funnet med hensyn til planter og dyr som nå er utdødd. Han sier:

«Det finnes absolutt ikke noe . . . bevis i den viktigste historiske kilde, de fossilførende lag, for at det har vært noen virkelig forbindelse mellom disse slagene. Grunnen til at det ikke er blitt funnet noen overgangsformer i de fossilførende lag, er høyst sannsynlig at det overhodet ikke eksisterer noen overgangsformer på fossilstadiet. Det har høyst sannsynlig aldri vært noen overganger mellom dyreslagene og/eller overganger mellom planteslagene.»

Slik står saken etter over 100 års utgravninger. Situasjonen er nøyaktig den samme som da Darwin for over 100 år siden sa: «Da det ifølge denne [utviklings]lære må ha eksistert utallige overgangsformer, hvorfor finner vi dem da ikke i endeløst antall avleiret i jordskorpen?»

Han forklarte problemet ved å si at fossilenes vitnesbyrd var ufullstendig. Men etter over 100 års intense utgravninger kan ikke denne unnskyldningen lenger brukes. Fossilenes vitnesbyrd er fullstendig nok til å vise det samme som de nålevende skapninger viser — at livsformene utelukkende formerer seg «etter sitt slag». De forandrer seg ikke fra ett slag til et annet.

Darwin sa videre at hvis det kunne bevises at grupper av livsformer virkelig hadde fått sin begynnelse på én gang, ville det være fatalt for evolusjonsteorien. Hva viser kjensgjerningene? Professor Moore forteller:

«Til boken The Fossil Record, som kom ut i 1967, . . . og som ble utgitt av Geologisk forening i London og Paleontologisk forening i England i fellesskap, . . . har cirka 120 vitenskapsmenn, hvorav alle er spesialister, utarbeidet 30 kapitler som utgjør et imponerende verk på over 800 sider, for å presentere fossilenes vitnesbyrd om planter og dyr inndelt i cirka 2500 grupper. . . .

En generell slutning som blir trukket på grunnlag av disse diagrammene, er: Hver hovedform av planter og dyr viser seg å ha en historie som er særegen i forhold til alle andre formers historie!!!

Grupper av både planter og dyr framtrer plutselig i de fossilførende lag. . . . Hvaler, flaggermus, hester, primater, elefanter, harer, ekorn osv, er alle like særegne første gang de står fram, som de er nå. Det finnes ikke noe spor etter en felles stamform, langt mindre et mellomledd som knytter dem til et krypdyr, den formentlige stamfar. . . .

Og talsmenn for den alminnelige evolusjonsteori som kjenner paleontologiens fakta, innrømmer at det eksisterer en kløft mellom alle høyere kategorier. De innrømmer at dette er et ubestridelig faktum ved fossilenes vitnesbyrd.»

Ja, dette er noe evolusjonistene innrømmer. I Processes of Organic Evolution sier G. L. Stebbins for eksempel om opprinnelsen til de viktigste gruppene av livsformer og deres utvikling: «Evolusjonistene har framfor alt en sterk følelse av at fossilene er ufullstendige hva dette angår.» Han taler om «dype kløfter» og om det «ufullstendige og fordomsfulle trekk ved fossilenes vitnesbyrd».

Han sier imidlertid også: «Vitnesbyrdet om tidligere livsformer [i fossil form] er nå omfattende og blir stadig rikere.» Det finnes altså tilstrekkelig med fossiler til at en kan trekke slutninger på grunnlag av dem. Men en finner ingen av de overgangsformer som skulle ha eksistert hvis en gruppe ble omdannet til en annen ved utvikling.

Det blir vedgått at dette også er tilfelle med laverestående livsformer. Asimov innrømmer: «Selv om en encellet skapning kan virke primitiv sammenlignet med et menneske eller endog med en østers, kan den være sluttproduktet i en lang utviklingslinje som det ikke finnes spor etter.» Og han sier om høyerestående livsformer: «Kanskje både kordadyrene og pigghudene har utgått fra en felles stamfar som vi ikke har noe vitnesbyrd om.» [Uthevet av oss]

Vi kan derfor forstå hvorfor Stebbins misfornøyd sa: «Vitnesbyrdene i de fossilførende lag er nøyaktig den gale typen for evolusjonister som gjerne vil finne ut hvordan de store gruppene av organismer oppsto.»

Og evolusjonisten Edmund Samuel, som underviser i biologi ved Antioch College i Ohio, innrømmer: «Utviklingstanken kan ikke betraktes som en vektig, vitenskapelig forklaring på de ulike livsformer som eksisterer i tid og rom. . . . Dette skyldes at materialet må brukes tilfeldig, og at ingen endelig bearbeidelse . . . av vitnesbyrdene i de fossilførende lag direkte kan støtte utviklingslæren.» — Order: In Life (1972), side 120.

Hvis du skal være ærlig, hvilken slutning vil du da trekke på bakgrunn av det de nålevende skapninger og fossilene viser? Støtter kjensgjerningene den tanke at livsformene gradvis har utviklet seg? Eller støtter de det bibelske syn, at Gud skapte forskjellige slag av livsformer, og at de formerer seg bare «etter sitt slag»?