I hvilken retning går utviklingen?

HAR vi noen mulighet til å finne ut hva denne verden går i møte? Ja, det har vi. Svaret kan til dels leses av det som foregår på alle områder av menneskenes virksomhet.

Men la oss først se hva verden påstår at den går i møte. Les avisene, hør på radio og se på fjernsyn, og du vil tydelig se at verdens ledere vil ha det til at vi er på vei mot fredeligere og gunstigere tilstander. Er så dette virkelig tilfelle?

Forestill deg at du var med i en karavane av kjøretøyer, og at førerne sa de skulle ta dere med til et vakkert, fruktbart og varmt land. De fortalte at veien nok ville være kronglete til å begynne med, men bli bedre etter hvert, at den ville være bratt det første stykket, men snart bli flatere, og at matforrådene også en stund kunne komme til å være knappe, men ville bli rikeligere jo lenger dere reiste. Men hvis nå veien ble stadig dårligere og ikke bedre, hvis bakkene gikk over til fjell og ikke til flat mark, hvis det ble stadig vanskeligere å skaffe forsyninger, og hvis du ikke fikk se et landskap med mer skjønnhet, fruktbarhet og varme, men fant at det ble stadig ødsligere, goldere og kaldere — hvor lang tid ville det da gå før du begynte å tvile på at det bar i riktig retning?

Hvis andre i karavanen insisterte på å fortsette og stemplet annerledes tenkende som «pessimister», og hvis de mante til større tiltro til karavanens førere, ville så dette rokke deg? Sett at skilt varslet om stor fare lenger framme — en bro som var styrtet sammen, et ras, en veiutglidning — ville du da sette ditt eget og andres liv på spill fordi flertallet ønsket å fortsette?

Står vi i dag overfor en lignende situasjon over hele jorden? Fest deg ikke bare ved et enkelt trekk ved de tilstander vi gjennomlever, men ta et overblikk over situasjonen som et hele. Tenk over hva forholdene sett under ett betyr, hva de har å si oss om hva denne verden går i møte.

Hvordan er verdens matvareforsyning?

En av de viktigste betingelser for et lykkelig liv er et godt kosthold. Menneskene har produsert mat i tusener av år. Jordbruksmetodene er blitt underkastet vitenskapelige studier og har gjennomgått en rivende utvikling i løpet av mange tiår. Men hva er den tydelige tendens med hensyn til verdens matvareforsyning i dag?

Du er selvfølgelig klar over at folk mange steder ikke har nok å spise. Det er ikke noe nytt. Opp gjennom hele historien har folk i forskjellige land hatt vanskeligheter med å skaffe seg nok mat. Men en uhyggelig forverring har funnet sted i dette århundre. Under og etter den første verdenskrig har matmangelen berørt flere enn noen gang før. Den annen verdenskrig medførte at problemet vokste ytterligere.

I tidligere år er enkelte land her og der blitt rammet av matmangel nå og da. Men i dag er situasjonen annerledes. Nå er hele verden berørt!

Det finnes rett og slett ikke noe sidestykke i historien til den krisetilstand som nå er under utvikling når det gjelder verdens matvareforsyning. Og slik er det vel å merke til tross for alle framskrittene innen den moderne teknologi!

I slutten av 1972 sto følgende å lese i U.S. News & World Report: «Verdens matvareproduksjon . . . har plutselig minket så sterkt at den nærmer seg grensen for en verdensomfattende krise.» For annet år på rad var det nedgang i matvareproduksjonen i de fattigere land, nettopp de land hvor behovet for mat var mest skrikende. A. H. Boerma, generaldirektøren for De forente nasjoners organisasjon for ernæring og landbruk, uttalte:

«Vi kan betrakte et enkelt uår som en unntagelse. Men to uår på rad . . . kan vi ikke bagatellisere som en forbigående vanskelighet.»

I 1972 var det en nedgang i verdens matvareproduksjon på fire prosent. Situasjonen ble enda mer kritisk i løpet av vinteren 1972—73. Tidsskriftet Progressive Farmer hadde våren 1973 en overskrift som lød slik: «Befinner vi oss i en verdensomfattende matvarekrise?» Bladet svarte «ja», betegnet situasjonen som «ytterst eksplosiv» og tilføyde:

«Dette er den eneste dekkende beskrivelse av verdens og USA’s situasjon med hensyn til matkorn og hvete. . . .

For første gang på årrekker støter en på ordene ’sult’ og ’omfattende hunger’ . . .

Aldri før i den senere tid har så mange uheldige omstendigheter plutselig inntruffet samtidig. Det førte nesten til at det oppsto panikk.»

Det som nå er under utvikling i verdensomfattende målestokk, ble forutsagt for flere år siden. Et eksempel blant flere har vi i William og Paul Paddock, som i sin bok Famine 1975 (Hungersnød 1975) spådde at verdens befolkning ville øke raskere enn matvareproduksjonen, og at en krise kunne ventes i midten av 1970-årene. I mai 1973 sto det i en lederartikkel i New York Times: «Det later til at brødrene Paddocks profeti om 1975 kan begynne å gå i oppfyllelse allerede i 1974.» Men symptomene viste seg før 1974.

Hvorfor er det knapphet?

Hvorfor er det matmangel? Forhåpningene var så gode for bare noen ganske få år siden på grunn av ’mirakelris’ og ’mirakelhvete’. Men samtidig fortsatte «befolkningseksplosjonen», spesielt i nettopp de landene hvor det allerede var for lite mat. Uansett hvilket «mirakel» et kornslag kan være, er det en grense for hvor mange som kan brødføs ved hjelp av et bestemt antall mål som blir tilsådd med det. Og når folkemengden øker hurtigere enn matmengden, er hungersnøden ikke til å unngå.

I 1971 og 1972 ble produksjonen også nedsatt på grunn av alvorlig tørke, oversvømmelser, uheldig vintervær og dårlig administrasjon. Blant mange andre land ble Sovjetunionen hardt rammet. Avlingen der i landet ga i 1972 ifølge en sovjetisk embetsmann «den dårligste høst på 100 år». Russerne måtte kjøpe 25 millioner tonn korn, for en stor del fra USA. Dette sammen med eksport til andre nasjoner og en økende etterspørsel og dårlig vær i USA førte til at den amerikanske stats reservelagre av korn ble tømt.

Trass i at året etter ga rekordhøst, blir kornlagrene i de store eksportlandene stadig mindre som følge av den markerte forbruksøkningen. Og dette gjør at situasjonen nå er annerledes enn den noen gang før har vært i moderne tid. Tidsskriftet Newsweek bemerket: «Denne siste matvarekrisen kommer på et tidspunkt da de en gang så enorme jordbruksoverskudd ellers i verden — og spesielt i USA — begynner å svinne inn.» En tjenestemann ved varebørsen i Chicago sa: «Vi har ikke mer korn å gi bort.»

Kritiske områder

I Afrika har det oppstått en kritisk situasjon. I et veldig landområde som strekker seg cirka 3000 kilometer tvers over kontinentet, var det en alvorlig hungersnød i 1973:

«Over seks millioner mennesker står i fare for å dø av sult i de tørkerammede områder vest og sør i Sahara.» — New York-bladet Post.

«Nesten 40 prosent av husdyrene i Niger, Mali, Tchad, Øvre Volta og Senegal — og 80 prosent i Mauritania — har krepert. ’Enkelte steder ligger det døde dyr langs veikanten med 200 meters mellomrom,’ sier en diplomat.» — Newsweek.

En ekspert innen Fellesmarkedet uttalte at hele dette området i Afrika sto overfor «en katastrofe av slike dimensjoner at vi fremdeles ikke kan måle den». På ett tidspunkt var ernæringskrisen så alvorlig at en representant for De forente nasjoner sa: «Hvis problemet ikke blir løst på to måneder, kan nærmere seks millioner mennesker komme til å dø.»

Tørken var én hovedfaktor, men det var også dårlig administrasjon. Økningen i antall husdyr var for stor, og dermed ble markene for hardt beitet. Når så jorden lå der ribbet for gressdekke, begynte den å bli omdannet til ørken.

Også i India var det nedgang i matvareproduksjonen i 1971 og 1972 på grunn av tørke og andre omstendigheter. Men landets befolkning økte med cirka 25 millioner i løpet av de samme to årene! Tidsskriftet Newsweek opplyser at det i de berørte områder er «omkring 200 millioner indere som trues av en katastrofal hungersnød».

Mange andre land har problemer fordi matvareproduksjonen ikke holder tritt med befolkningseksplosjonen. På grunn av denne verdensomfattende krise kom New York Times med følgende uttalelse:

«To tredjedeler av de 800 millioner barn på de tre kontinenter [Afrika, Asia og Latin-Amerika] lider av underernæring, ifølge eksperter i De forente nasjoner og andre steder. For seks år siden varslet De forente nasjoner om en ’nær forestående proteinkrise’. I dag, sier ekspertene, har krisen kommet.»

Tendensen er tydelig

Tendensen er tydelig — verdens matvareproduksjon klarer ikke å holde tritt med befolkningstilveksten. Det kan riktignok hende at denne tendensen snur seg rent midlertidig. Nasjonene vil kanskje klare å bøte på problemet for en tid.

Men det er ganske enkelt ikke til å komme forbi at helhetsbildet siden den første verdenskrig viser en verden som får større og større vanskeligheter med å brødfø seg. Under de nåværende systemer er det slik at midlertidige perioder med lettere forhold uvegerlig etterfølges av nye kriser — og større kriser.

Men hvorfor ikke ganske enkelt bruke flere landområder til matproduksjon? Og hva med å spise mer fisk? Tidsskriftet The Wall Street Journal svarer:

«De områder med ny jord som lett kan legges under plogen, skrumper stadig inn, mens behovet for mat øker hvert år. Problemet forstørres ved at mer og mer dyrkbar jord hvert år går tapt, delvis på grunn av erosjon, men også fordi motorveier, fabrikker og boliger krever stadig mer plass. . . .

Det blir fisket stadig mindre kvanta av visse slags matfisk som følge av overbeskatning. Mange marinbiologer mener nå at det blir fanget så mye matfisk verden over at det nærmer seg grensen for hva bestanden kan tåle.»

Menneskene finner altså ingen løsning på verdens matvareproblem, til tross for den avanserte teknologi. Situasjonen forverrer seg, samtidig med at verdens befolkning øker i antall hurtigere enn noen gang før i historien. Hvert år er det nå en nettotilvekst på omkring 75 millioner mennesker her på jorden!

Du bor kanskje i et land hvor det for tiden finnes mat. Men denne maten blir sannsynligvis dyrere og dyrere etter hvert som etterspørselen øker verden over.

Hva betyr alt dette for deg? Hvis de nåværende systemer som denne verden har frambrakt, ikke klarer å løse menneskenes mest fundamentale problem — matvareforsyningen — er det ikke da tydelig at det er behov for en gjennomgripende forandring på jorden?

Og likevel er dette bare én pekepinn blant mange som viser hva denne verden går i møte.

Hvordan er verdensøkonomien?

Det er blitt sagt at det er pengene som holder verden i gang. Det skal være visst at de nåværende systemer i verden er basert på dette prinsipp. Og hva har det ført til for oss i vår tid?

De forskjellige lands pengesystemer er i våre dager så infiltrert i hverandre at et plutselig kursfall for bare én mektig nasjons valuta faktisk kan lamme handelen over hele verden. Devaluering eller ukontrollerbar inflasjon kan utarme mange. I boken Money and Economic Activity av Houghton Mifflin heter det: «I Tyskland måtte en i slutten av 1923 ha 1 200 400 000 000 papirmark for å kjøpe noe som kostet bare 35 mark to år tidligere.» Bare i løpet av tre av årene med borgerkrig i China (1946—1948) ble den kinesiske valuta så forringet at arbeiderne bar sin lønn med seg hjem i form av veldige seddelbunker, og folk brukte ofte sedler av lavt pålydende til å tenne opp i kjøkkenovnen med.

Er det noe mindre risikabelt for oss å sette vår lit til vår tids nasjoners valuta?

Hvor mye kan du få for pengene dine?

Hvordan går det med verdien av pengene dine? Maten blir selvfølgelig stadig dyrere, men hvordan er det med andre ting — klær, hus, brensel, elektrisitet, transport og rekreasjon?

Du kjenner svaret. Uansett hvor du befinner deg, går leveomkostningene i samme retning: oppover og oppover. Er det noen ende å se på prisstigningen?

I Canada har matvareprisene alene steget med 11 prosent på et år. Tyskland og Sveits, som regnes for å ha en usedvanlig god økonomisk stabilitet, hadde begge en inflasjonsrate på åtte prosent. I de fleste andre land er situasjonen langt verre.

I det rikeste land på jorden, USA, har kjøpekraften gått voldsomt ned. Det som kostet én dollar i 1900, koster nå fem dollar!

En bankmann i Zürich sa: «Inflasjonspsykologien er nå utbredt og rotfestet over hele Europa. Drastiske tiltak må til for å bremse inflasjonen, selv om vi risikerer å få nedgangstider og større arbeidsledighet.»

Til tross for at vi nå har vært inne i noe som mange kaller en verdensomfattende «høykonjunktur» eller «oppgangstid», sa derfor vedkommende sveitsiske bankmann: «Dette er en dyster oppgangstid.» Og U.S. News & World Report bemerket: «Det rår en tærende frykt for at høykonjunkturen i en ikke altfor fjern framtid vil bli etterfulgt av et ’krakk’.»

Hva kommer inflasjonen av?

Hva kommer denne vedvarende inflasjonen av? Den viktigste årsaken til den er at både enkeltmennesker og nasjoner unnlater å innrette sin levemåte etter sine inntekter. De er hysterisk oppsatt på å skaffe seg alt det de vil ha, nå og betale senere. Dette har ført til at det lånes penger i en utstrekning som aldri før i historien.

Velstanden er derfor i høy grad kunstig, fordi den er finansiert med lånte penger. Dette kan illustreres med en mann som tjener 500 kroner i uken og dertil låner 500 kroner hver uke. Det er klart at han vil leve bedre en tid. Men en dag må regnskapet gjøres opp — han må begynne å sette tæring etter næring og betale gjelden tilbake, eller så må han gå konkurs.

De fleste regjeringer i våre dager tar imidlertid knapt under overveielse å leve innenfor rammen av sine inntekter. Politikerne ønsker å være populære, og derfor treffer de ikke de nødvendige tiltak for å få inflasjonen under kontroll. De mener at det er politisk hensiktsmessig å fortsette å låne og forbruke for å gi inntrykk av at det rår «velstand». Mentaliteten er tydeligvis den at de overlater til sine etterfølgere i embetet å bekymre seg over problemene.

Men nå er det ikke annerledes med regjeringer enn med enkeltpersoner som ikke kan betale sin gjeld — de kan også gå konkurs. Det amerikanske tidsskriftet Economic Education Bulletin kom da også med denne advarsel:

«En høykonjunktur som er kunstig stimulert av en inflasjonsprosess, er ikke sunn velstand. Det har vært flere slike oppgangsperioder i nasjonens historie, og de er alle blitt etterfulgt av alvorlige depresjoner. De som har foretatt kunstig regulering av uinnløselige penger [papirpenger som ikke kan innløses i gull eller lignende verdier], har aldri klart å skape en sunn og varig velstand.»

Fallitt

Noe som gjør situasjonen langt verre, er den økonomiske tilstand i USA, som har grunnleggende betydning for den vestlige verdens økonomiske system. I mange år nå har dette landet brukt langt flere penger i utlandet enn det har tjent. Hvordan det? Tidsskriftet Economic Education Bulletin forklarer det slik:

«For det første har USA’s regjering i mange år brukt mer av landets valuta utenlands og gitt mer kreditt enn den har mottatt fra utlandet. Ved sitt omfattende og svært så generøse utenlandske hjelpeprogram og ved store militære utgifter i andre land har den pådratt seg fordringer fra utenlandske regjeringer, sentralbanker og enkeltpersoner. . . .

For det annet har USA bidratt til en markert og vedvarende inflasjonsprosess . . . i over tre decennier. . . . Dette har også ført til en så markert økning i prisene [på amerikanske produkter] at mange amerikanske produsenter ikke lenger kan konkurrere på verdensmarkedet.»

Etter den annen verdenskrig ble de vestlige nasjoner enige om at internasjonal gjeld skulle betales med gull. Men på grunn av USA’s forbruk i utlandet var det i 1971 blitt slik at det sirkulerte omkring seks ganger så mange dollar i andre land som det var dekning for i gull i USA! Forholdet var det samme som når en mann skylder en annen 6000 kroner, men bare har verdier for 1000 kroner å betale av på gjelden med, samtidig med at gjelden stadig blir større.

Så kom august 1971. Da smelte USA plutselig igjen sin «gull-luke». Landet nektet å oppfylle sitt løfte om å innveksle utenlandsk eide papirdollar i gull. Men hva innebærer det når noen sier at de ikke lenger vil betale sin gjeld, slik de tidligere har lovt? Det ovenfor siterte tidsskrift sier følgende om hva det innebar:

«Stengingen av gull-luken utgjorde en erkjennelse av at USA’s regjering . . . internasjonalt sett var fallitt.»

De forente stater har pådratt seg den største konkursgjeld i verdenshistorien! Og siden 1971 har situasjonen forverret seg. Nå i 1974 har De forente stater en gjeld i utlandet som er åtte-ni ganger større enn verdien av landets gullbeholdning.

Problemet forsterker seg

Er det noen sannsynlighet for at denne tendensen vil snu seg? Redaktøren Joseph Alsop skriver:

«Det som truer oss — og som faktisk allerede har begynt — er en permanent valutakrise, som også kan bety en permanent inflasjonskrise.

Med de nåværende prosjekteringer vil dollaren om tre år på ingen måte kunne måle seg med dollaren i dag, selv om den nå er verdt lite nok.»

De fleste iakttagere er enige i dette. Men hvordan kan de være så sikre i sin sak? Det skyldes den energikrisen som gjør seg gjeldende i mange deler av verden, ikke minst i USA. Landet forbruker langt mer olje enn det nå kan finne og produsere. Og behovet øker kraftig hvert år, mens reservene svinner inn. Dette fører til at landet må importere mer og mer olje. Det vil igjen si større forbruk av dollar i andre land.

Redaktøren Alsop betegnet de økonomiske utsikter for den nærmeste framtid som «uhyggelige». Vi forstår grunnen til det hvis vi ser på noen tall. I 1970 betalte USA andre land cirka to milliarder dollar for importert olje. I 1973 importerte landet olje for over sju milliarder dollar. Prognosene går ut på at oljeimporten i 1975 vil koste omkring 15 milliarder dollar, og at dette tallet innen 1980 vil fyke opp i 30 milliarder dollar — og deretter øke enda mer. Alt dette skjer mens betalingsbalansen allerede lenge har vært i underskudd! Alsop sa videre:

«Tallene innebærer naturligvis også en energikrise. . . . Men ubekvemhet for de mange og svære tap for noen få er bare bagateller sammenlignet med den nasjonale tragedie som ligger i en dollar med stadig minkende verdi.»

Hva mener så du på bakgrunn av kjensgjerningene? Er det sannsynlig at verdens nåværende økonomiske system klarer å løse sine problemer? Føler du at det vil være trygt å vente dette og sette sitt håp til det?

Det er tydelig for fornuftige mennesker at det økonomiske system har alvorlige mangler og er i ferd med å bryte sammen. Ja, hvis det fortsetter i sitt nåværende spor, er det nødt til å ende med fullstendig sammenbrudd. Selv om det finner sted midlertidige forbedringer eller lettelser, er det tydelig at det må komme gjennomgripende forandringer i nær framtid.

Verdens økonomiske system hviler i virkeligheten på et falskt grunnlag. Nasjonene opererer med store gjeldsposter, med underskuddsbudsjetter. Enkeltpersoner gjør det samme. De kjøper mer og mer på kreditt. Det at en således bygger på en stadig utvidet kreditt, kan minne om å bygge «korthus». Byggverket har ingen virkelig styrke og raser plutselig sammen hvis det blir utsatt for press.

Hvordan er det med din personlige sikkerhet?

Alle ønsker å føle seg trygge og sikre. Det er ingen som går med noe ønske om å bli overfalt eller hjemsøkt av innbruddstyver. Kvinner ønsker ikke å bli voldtatt. Folk flest vil gjerne ha ærlige, anstendige naboer. Og alle ønsker at livsvilkårene skal bli bedre kvalitetsmessig.

Men blir det etter hvert tryggere å bo i byene, tettstedene og landdistriktene? Blir det bedre og bedre å leve?

Hvis du er voksen, tenk da tilbake på hvordan det var for 10, 20 eller flere år siden. Er du tryggere for liv og eiendom nå enn den gang? Stoler du mer på folk nå for tiden? Når du åpner døren din for noen som ringer på om kvelden, føler du deg da tryggere enn før?

Det store flertall sier at det motsatte er tilfelle. De føler at deres sikkerhet er i langt større fare nå enn de kan huske at den noen gang har vært før.

Farligere

Alle vitnesbyrd fra lovens håndhevere går ut på det samme. Nesten alle land på jorden har hatt en rystende økning i antall forbrytelser og voldshandlinger i de senere år. Lovløsheten har tiltatt i den grad at den er blitt et av de alvorligste problemer i vår tid.

Den kjente britiske historikeren Arnold Toynbee har ifølge bladet West Australian kommet til den konklusjon at det er «en tydelig tilbakegang hva den alminnelige ærlighet angår, en mangel på samhold». Samme tidsskrift sa også: «Han mener at nasjonenes framgang eller fall står i forhold til den moralske enhet i familien og statens moralske intensjoner, og han konstaterer en nedgang i begge deler i Vesten.»

Nettopp i de land som går for å være de mest «avanserte», går det raskest tilbake med sikkerheten. En kanadisk polititjenestemann i Hamilton i Ontario la skylden for den bølge av forbrytelser som skyller over landet, på ’samfunnets moralske sammenbrudd’ og omtalte Canada som «et sykt samfunn». I Toronto er det nå dobbelt så mange som blir grepet i butikktyveri, som det var for bare noen få år siden. Likevel skrev Toronto-avisen Star: «Og dette antas å være bare en brøkdel av det antall handlende og butikk-ansatte som stjeler.» En direktør for sikkerhetstjenesten for 40 forretninger i denne byen bemerket: «Vi har grepet alle slags mennesker — en lege, en sakfører og konen til en dommer.»

I Storbritannia har økningen i antall grove voldsforbrytelser vakt bestyrtelse blant erfarne politifolk. En Scotland Yard-etterforsker bemerket at voldsforbrytelsene griper kraftig om seg, og at forbryterne nå «er ytterst råbarkede og ikke viser noen anger». Ifølge avisen Daily Mail økte antall ran i London med hele 129 prosent på bare fire år! Og avisen Daily Telegraph skrev:

«Lord Hailsham, lordkansleren, . . . hevdet — og få vil føle noen trang til å reise innvendinger mot hans utsagn — at hvis antallet av kriminelle handlinger fortsetter å øke i samme takt som nå, vil rettsapparatet bryte sammen . . .

Mange reformvennlige filosofer mente tidligere at årsaken til forbrytelser var fattigdom. Men hvordan kan det da ha seg at forbrytelsene har økt parallelt med velstanden?»

I USA har det vært en voldsom bølge av forbrytelser i det siste tiår. I de fleste strøk av landet har antall store forbrytelser økt mellom 10 og 15 ganger hurtigere enn befolkningen. En mann i Albuquerque i New Mexico som har hatt innbrudd i sitt hjem fire ganger på fem år, uttalte: «Jeg sitter i mitt hus akkurat som Kit Carson i sitt fort og er redd for å forlate det fordi en eller annen . . . skurk kanskje vil gjennomsøke mine eiendeler.»

I en annen del av De forente stater uttalte eieren av et leiegårdskompleks hvor det er lagt stor vekt på sikkerheten: «Vi har til og med måttet bolte fast møbler og bilder,» fordi så mange ble stjålet. En leverandør av automatiske alarmapparater ble frastjålet kostbart utstyr som han hadde i sin egen lastebil!

Los Angeles-avisen Times skrev at kriminalstatistikken «lyder som en krigsrapport, men denne krigen raser i byer og tettbebyggelser over hele Amerika, og det er ikke noe håp om våpenhvile». Det har vært en særlig stor økning i antall voldsforbrytelser — drap, overfall og voldtekt.

Også på småsteder har det gått tilbake med tryggheten. En forretningsdrivende i en liten by i Virginia hadde følgende å si om forbrytelsene: «Vi på småstedene merker at de tiltar. Vi har aldri opplevd ran før i de aller siste årene, og nå skjer denslags rett som det er.»

Den offisielle kriminalstatistikken er skremmende nok. Men New York Times kom med denne avsløringen: «I enkelte kategorier kan antall forbrytelser som er begått, være opptil fem ganger større enn det antall som ofrene offisielt har anmeldt.»

Institusjonene bryter sammen

Samtidig med denne veldige økningen i kriminaliteten har det funnet sted et sammenbrudd innen de institusjoner folk normalt ville søke hjelp hos. Statsstyrelsen, verdens religioner, vitenskapen — alle har kommet til kort når det gjelder å demme opp for flodbølgen. Ikke noe virker stabilt og pålitelig. Til og med den viktige familieenheten er i rask oppløsning.

For et par år siden nådde for eksempel antall skilsmisser i USA et høydepunkt som aldri før — 839 000! De økte over dobbelt så hurtig i antall som inngåtte ekteskap. Omkring ett av tre ekteskap ender nå med skilsmisse. Det forholder seg på lignende måte i andre land. Angående Sovjetunionen sier bladet Sputnik:

«Skilsmisseprosenten øker i Sovjetunionen og har en alvorlig innvirkning på landets fødselshyppighet og på de sosiale og økonomiske forhold i livet. . . .

I 1950 var det tre skilsmisser pr. 100 vielser, i 1960 hadde tallet gått opp til ti prosent, og i 1967 nådde det 30 prosent. . . .

En følelse av at familleenheten er ustabil, griper også om seg blant ektepar som ikke tenker på skilsmisse.»

Kan folk vente at de som ivaretar landets styre og stell, skal kunne stanse oppløsningstendensene i samfunnet? Den kjensgjerning at problemet øker for hvert tiår, viser i seg selv at de ikke makter å stanse tilbakegangen. Dessuten får folk stadig mindre tiltro til sine politiske ledere.

I et intervju for ikke så lenge siden innrømmet således en av republikanernes ledere i USA, George Bush, at «det uansett partitilknytning er en utbredt følelse i landet av at politikerne er korrupte». Dette er typisk for den følelse som rår overalt i verden. Når respekten for myndighetene brytes ned, må det nødvendigvis føre til at lovløshet og opprør tiltar blant folk i sin alminnelighet.

Heller ikke vitenskapens og industriens ledere har vist seg å være til noe virkelig gagn for menneskeheten. Teknologien har riktignok kunnet oppvise imponerende bedrifter, men har dette egentlig i det store og hele gjort livet mer verdt å leve? Den moderne teknologi har ført til forurensning, overfylte og farlige motorveier, ensformig arbeid ved maskiner og redselsfulle masseødeleggelsesvåpen som koster en formue hvert år. Det er ikke underlig at en professor i fysikk ved universitetet i Texas svarte et avgjort «nei» på spørsmålet om vitenskapen kan redde oss.

Ikke engang de oppsiktsvekkende resultater innen romfarten har hatt noen særlig virkning. Flere og flere mennesker har fått en følelse av at disse eventyrene ikke spiller noen rolle for jordens problemer. Mange er nå av den mening at de enorme pengesummer som har gått med til dette, stort sett er bortkastet. De har samme fornemmelse som vedkommende som skrev til New York Times og svarte følgende på en påstand om at romfartsbragdene fører med seg store fordeler:

«Det heter at vårt lands investeringer i rommet har ’forsterket økonomien, gjort livet bedre for vårt folk, økt vår nasjonale prestisje og bidratt til vår nasjonale sikkerhet’.

Jeg skulle ønske han hadde sagt på hvilken måte. Økonomien er fortvilt, vår prestisje har nådd et lavmål, livet forringes kvalitetsmessig, og vår nasjonale sikkerhet er allerede i den største fare. . . . Vi, ’jordens folk’, gråter, ja, vi gråter.»

’Tilbaketog til barbariet’

Hvis du ser helt nøkternt på kjensgjerningene, er du nødt til å konstatere at det fortsetter å gå tilbake med tryggheten og livsvilkårene, uansett hva verdens ledere forsøker å gjøre. Dette har fått historikeren Toynbee til å si at ’sivilisasjonen i dag tydeligvis er på tilbaketog’ til barbariet.

Følgende utdrag fra bladet Times gir et bilde av utrygghetsfølelsen blant folk: «En gruppe eksperter . . . sier at depresjon er ’den vanligste form for sinnsforstyrrelse’. Legene behandler årlig mellom fire millioner og åtte millioner amerikanere for denne lidelse.» Et annet tegn på utrygghet er den tragiske økningen i antall hjertesykdommer. Ifølge Verdens helseorganisasjon har de grepet om seg i uhyggelig grad rundt omkring i verden.

Det er tydelig at det må komme en forandring i samfunnet ganske snart. Jehovas vitner tror at svaret på spørsmålet: «Hva går denne verden i møte?» er å finne i Bibelen og i dens profetier. I over 200 land på jorden er det nå millioner av mennesker som studerer Bibelen sammen med dem. Noe av det som disse menneskene har hørt om og gransket nærmere, er betydningen av et bestemt årstall i vår tid — 1914. Hvilken betydning har dette årstallet for vår tid og for vårt framtidshåp?

[Bilde på side 4]

Hvor kraftige beviser trenger en for å innse at en er på gal vei?

[Diagram på side 5]

Verdens befolkningstilvekst + 2%

0

Verdens kornproduksjon - 4%

1971 1972

Resultatet: Kornforsyningen pr. person sank med seks prosent