Før keiserens soldat — nå Kristi soldat
OMKRING århundreskiftet sto folk i en tysk koloni som lå i den sørvestlige delen av Russland, tålmodig oppstilt i to rekker utenfor en beskjeden kirke hver søndag morgen. Først etter at en eldre, skjeggprydet mann og hans hustru hadde gått mellom rekkene og inn i kirken, fulgte de andre etter.
Dette eldre ektepar var mine besteforeldre. Menigheten viste dem hver uke denne respekt fordi deres religiøse hengivenhet var så stor at den hadde tilskyndt dem til å bygge denne kirken av sine egne midler. Deres eldste sønn var min far, og han gjorde på sin side hva han kunne for å framelske den samme hengivenhet hos sine sju barn.
Min første religiøse opplæring
Hver morgen før arbeidet på gården begynte, kalte far sammen hele familien og alle som hjalp til på gården, rundt vårt store bord til bibellesning. Det ble ydmykt bedt om Guds velsignelse og gitt uttrykk for verdsettelse av den nye dagen og Skaperens kjærlige omsorg.
Slik var atmosfæren i min barndom — kanskje ikke det en skulle vente når det gjelder en som kom til å tilbringe det meste av sitt liv som soldat.
Da tiden var inne til at barna skulle begynne på skolen, immigrerte far til Tyskland, slik at vi kunne få vår utdannelse der. Jeg likte å lære og hadde stor glede av undervisningen, unntatt av den religiøse. Jeg tror en kan si at jeg ikke kom noen vei, religiøst sett.
Det var ikke det at jeg ikke hadde tro; det var den måten vi lærte om Gud og hans hensikter på, som fikk meg til å ta avstand fra religionen. Den undervisning vi fikk før konfirmasjonen i den lutherske kirke, kjedet meg. Presten gjorde tydeligvis bare sin plikt. Om vi barn forsto noe eller ikke, så ikke ut til å interessere ham. Til tross for at jeg ble konfirmert som et medlem av kirken, tok jeg aldri del i noen gudstjeneste. Det far hadde lært meg, bevarte jeg imidlertid i mitt hjerte.
Den første verdenskrig
I løpet av disse bekymringsløse årene inntraff det en forandring som førte til at jeg ble soldat. Jeg var 11 år gammel da Tyskland gikk i krig. Hvor spennende syntes ikke vi gutter det var å se de første soldater komme marsjerende med sine blomstersmykte geværer!
Far ble snart soldat og overlot til mor å ta seg av sju små barn. Hun var ikke sterk, og som den eldste sønn måtte jeg utføre mye av det tyngste arbeidet.
Det ene året gikk etter det andre, og far kom fortsatt ikke tilbake fra krigen. Jeg måtte ofte forsømme skolen for å hjelpe familien. Jeg spurte til stadighet meg selv: Hva kan jeg gjøre for at det skal bli lettere for oss?
Jeg gikk til de militære utskrivningsmyndigheter og søkte om å få tjene som soldat i stedet for far. Jeg ble avvist fordi jeg bare var 15 år gammel. Jeg ønsket imidlertid så sterkt å få far fritatt at jeg skrev et brev til den tyske keiser, Wilhelm II, og gjorde mitt ønske kjent for ham. Hvor lykkelig var jeg ikke da jeg fikk tillatelse! Våren 1918 ble jeg således den yngste soldat i den tyske hær.
Da krigen sluttet i november samme år, var jeg fortsatt for ung til å kunne bedømme de skader krigen hadde forvoldt, eller til tydelig å forstå de sår den hadde etterlatt seg i mange familier. I mine øyne hadde de få måneder som soldat gjort en gutt til mann. Dette var begynnelsen til min militære karriere.
Jeg fortsetter min militære karriere
Tyskland tapte krigen, og hæren ble oppløst. Jeg begynte å gå i lære som mekaniker og var fast bestemt på å bli dyktig i dette yrket. På grunn av de vanskelige forholdene etter krigen var det imidlertid ikke lett å nå dette mål. Så ble det bekjentgjort at Tyskland ville få lov til å stille en hær på 100 000 mann. Dette ga meg anledning til å lære mitt yrke; jeg kunne fortsette min opplæring og samtidig være soldat.
Enda en gang sluttet jeg meg til infanteriet. Den orden og disiplin som hersket der, tiltalte meg, men det gjorde ikke den tvungne kirkegang hver søndag. Det virket så meningsløst at vi som soldater var forent inntil om søndagen. Da ble vi atskilt; katolikkene ble sendt til ett sted, og protestantene til et annet!
Hadde vi ikke én Gud? Leste vi ikke den samme bibel? Hvorfor skulle vi skilles en bestemt time under en gudstjeneste, som det het? Også seremoniene virket barnslige på meg, og prekenene inneholdt ikke noe av verdi.
Min militære karriere blir avbrutt
En kneskade tvang meg til å avbryte min militære karriere. I løpet av denne tiden hadde jeg to opplevelser som førte meg enda lenger bort fra kirken.
Under meget sørgelige omstendigheter mistet min hustru og jeg vårt første barn da det var seks måneder gammelt. Presten spurte om han skulle holde en preken til 20 mark eller en til 25 mark. Han sa at for de fem ekstra mark ville han ringe med kirkeklokkene og holde en bedre preken. «Det er altså pengene du er interessert i,» tenkte jeg. Hvor sørgelig!
At det virkelig forholdt seg slik, ble bekreftet av en annen opplevelse som berørte min nabo. Han satt hardt i det på grunn av den alvorlige arbeidsløshet i landet. Uansett hvor mye han anstrengte seg, var han ikke i stand til å betale kirkeskatten. Trass i at han inntrengende ba presten om å vise forståelse, ble hans møbler beslaglagt så skatten kunne bli betalt. Dette var for mye for meg. Jeg henvendte meg straks til retten og brøt juridisk all forbindelse med kirken, et skritt som er nødvendig i Tyskland, hvor kirke og stat er nær knyttet til hverandre. Dette var i 1931.
Soldat igjen
I 1934 gikk jeg igjen inn i hæren for å fortsette min militære karriere. Kort tid senere ble jeg offiser. Det var først i 1936, da borgerkrigen brøt ut i Spania og jeg ble overført dit, at jeg enda en gang kom i kontakt med kristenhetens religion — klostrene i Spania var blitt fort og oppbevaringssteder for våpen!
Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, fikk jeg i oppdrag å inspisere de fly som var gjort klar for det tyske luftvåpen. En dag i begynnelsen av krigen ble det bygd en stor, utsmykt plattform på en av de militære flyplassene. Flagg ble heist, fly og våpen ble vist fram, og hele bataljonen sto oppstilt. En limousin kjørte fram med æresgjestene — en katolsk og en protestantisk prest.
Hvilke imponerende taler holdt de ikke! Vi ble forsikret om at vi kjempet for en rettferdig sak. Ved slutten av seremonien velsignet de alle våpnene.
Den annen verdenskrig ender
Seks lange år gikk det før krigen var slutt. Den gud som disse prestene hadde bedt til, hadde tydeligvis ikke hørt deres bønner, for vi tapte igjen. Jeg var krigsfange sammen med mine kamerater.
Etter at jeg var blitt løslatt, gjorde jeg regning med mitt hjemland, som jeg hadde gitt de beste år av mitt liv. Til tross for at jeg som soldat hadde majors rang, ble jeg avvist med at jeg var for gammel, når jeg søkte arbeid. Jeg hadde mistet mine eiendeler, og min ektefelle var død. Jeg hadde ikke noe sted å bo og bestemte meg for å reise til Frankrike og søke arbeid der.
Mens jeg var i Frankrike, arbeidet jeg i en by som hadde et bibliotek for tyske fanger og andre som ønsket å benytte det. En dag lot jeg blikket gli fra hylle til hylle inntil jeg fikk øye på et par bibler som sto i et hjørne. Jeg stakk en av dem under min arbeidsjakke og gikk hjem; jeg ønsket ikke at noen skulle se den og le av meg.
I flere dager leste jeg i den om og om igjen uten å forstå noe. Når jeg arbeidet, ba jeg i det ene øyeblikk og bante i det neste. Jeg hadde aldri mistet troen på Gud, men nå søkte jeg etter kunnskap som jeg ikke kunne finne.
Jeg lærer Bibelens sannhet å kjenne
Etter at jeg hadde vært alene i tre år, giftet jeg meg igjen og flyttet tilbake til Tyskland. En vakker søndag formiddag la min hustru og jeg merke til en liten gruppe menn og kvinner som hadde kommet på sykkel fra en by i nærheten. Like etter banket det på døren, og vi inviterte en ung mann innenfor.
Han hadde en bibel og snakket om ting vi aldri hadde hørt tidligere. Ikke engang min hustru, som hadde vært en trofast kirkegjenger, hadde hørt om det han fortalte. Vi stilte mange spørsmål, og den unge mannen besvarte dem alle sammen ut fra Bibelen. Han tilbød oss en bok som han sa ville hjelpe oss til å forstå Guds Ord. Vi avslo hans tilbud, men det han fortalte, gjorde så dypt inntrykk på oss at vi aldri glemte hans besøk.
En vinter gikk. En dag hadde jeg et ærend i den samme byen som den unge mannen hadde kommet fra da han besøkte oss den foregående sommer. Det var allerede blitt middag da jeg begynte å sykle hjemover igjen. Mens jeg syklet, la jeg merke til en mann som sto på et torg og holdt fram to blad. Jeg snudde straks og kjørte tilbake som om noen styrte meg.
Bladene var Vakttårnet og Våkn opp! Jeg hadde aldri sett dem før. De kostet 25 pfennig, nøyaktig det beløp jeg hadde med meg. Jeg kjøpte begge bladene av mannen, som var så overrasket over min besluttsomhet at han tilbød å komme og besøke meg. To timer senere kom han hjem til oss.
Før han kom, fikk min hustru og jeg bare så vidt tid til å spise litt og ordne det lille rommet vårt. Min hustru hadde bare fått tid til å lese tittelen på et av bladene, «Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike», da mannen banket på døren.
Hun overfalt ham nesten med spørsmålene: «Hvem er Jehova? Er ikke han jødenes Gud?»
I stedet for å komme med en lang forklaring tok vår gjest en bok opp av vesken sin. Det var den samme boken som vi hadde avslått å ta imot sommeren før, nemlig «Gud er sanndru», utgitt av Selskapet Vakttårnet.
Vi satt rundt bordet og leste sammen det kapittel som heter «Hvem er Jehova?» Vi lærte at han er den Gud som har skapt himmelen og jorden.
Uke etter uke kom denne mannen tilbake til oss og studerte Bibelen med oss ved hjelp av boken «Gud er sanndru». Etter hvert som studiet skred framover, følte vi det som apostelen Paulus må ha følt det da det falt liksom skjell fra hans øyne, og han fikk synet igjen. (Ap. gj. 9: 17—19) De skjell som hadde gjort oss åndelig blinde, falt fra våre øyne.
Jeg blir en annen slags soldat
Vår lærer ble oss en kjær venn. Materielt sett var han fattig, kanskje fattigere enn vi var, men han var åndelig rik på gode ting fra Guds Ord, som han gavmildt delte med andre. Han hadde vært en heltidsforkynner av det gode budskap om Guds rike siden avslutningen av den første verdenskrig og hadde forsørget seg selv ved deltidsarbeid. Da vi hadde nådd så langt at vi ønsket å innvie vårt liv til Jehova Gud, ga han oss ti mark av sine beskjedne midler, slik at vi kunne reise til et stevne som Jehovas vitner holdt, og der symbolisere vår innvielse ved vanndåpen.
Enda en gang ble jeg soldat, men denne gangen en Kristi Jesu soldat eller stridsmann, som det står i 2 Timoteus 2: 3. Siden da har jeg av hele mitt hjerte stridt «den gode strid» for å bekjempe det åndelige mørke og hjelpe alle dem som søker Jehova og ønsker å tjene ham. Da jeg ble pensjonert, flyttet vi til Canada, og her fortsetter min hustru og min datter som «pionerer», idet de bruker en stor del av sin tid til å forkynne for andre og lære dem om Jehovas enestående hensikter, som går ut på å opprette et paradis på jorden i nær framtid.
Selv om helsen min ikke er så god som den en gang var, fortsetter jeg å gjøre det jeg kan i Jehovas tjeneste. Da jeg tjente som soldat under keiseren og hans etterfølgere, tjente jeg av hele mitt hjerte og ofret mye. Skulle det være annerledes nå?
Som soldat i de militære styrker mente jeg at jeg lærte mye og ble en mann. Men jeg fant ikke sann visdom før jeg begynte å studere Guds Ord, Bibelen. Nå tjener jeg med tanke på å oppnå en virkelig belønning — evig liv i Guds rettferdige, nye ordning. — Innsendt.