Livets vedvarende eksistens på jorden — et mirakel

SYNES du det er merkelig at vi sier at livets vedvarende eksistens på jorden er et mirakel? Vi har en tendens til å ta livet på jorden — plantelivet, dyrelivet og vårt eget liv — for gitt. Men de fleste ville bli forbauset hvis de ble klar over hvor mye livets vedvarende eksistens på jorden, deres eget livs eksistens innbefattet, avhenger av. La oss se på bare noen få av grunnene til at livets vedvarende eksistens her på jorden med rette kan kalles et mirakel. Det kan føre til at du vil sette langt større pris på livet.

Foranstaltninger i verdensrommet

Livet på jorden er avhengig av lys og varme fra solen. En mener at solen omdanner materie til energi i en hastighet av fire millioner tonn pr. sekund, og at den kan fortsette å gjøre det i milliarder av år. Men det er bare en tomilliarddel av de kolossale mengder energi solen produserer, som til slutt når jorden. Det er ikke desto mindre tilstrekkelig til at livet kan fortsette. Er det bare en tilfeldighet at det finnes en slik energiproduserende ovn som solen?

I den kontinuerlige strømmen av energi som stråler ut fra solen, finnes det også stråling som kunne ødelegge livet. Men atmosfæren rundt jorden utgjør et beskyttende skjold. Cirka 24 kilometer over bakken er det for eksempel et tynt lag av oson i atmosfæren, og dette filtrerer fra de fleste av de skadelige strålene. Hvis dette osonlaget hadde forsvunnet ut i rommet, ville planter, dyr og mennesker snart dø på grunn av skadelig stråling. Dette fikk dr. F. E. Miller (ved Smithsonian Institution) til å si at vi lever «mirakuløst» på denne planeten på grunn av det tynne osonlaget i atmosfæren.

Livet på jorden må ikke bare beskyttes mot dødelig stråling, men også mot bombardering av meteorer. Og livet blir beskyttet. De fleste meteorer kommer aldri fram til jorden, for de brenner opp på sin ferd gjennom atmosfæren. I et varmt lag i atmosfæren eksploderer meteorene eller blir oppløst til fint støv. Tenk deg hva som ville skje hvis de fleste meteorer ikke ble brent opp der! Millioner av meteorer av forskjellig størrelse ville falle ned overalt på jorden og forårsake omfattende skader på liv og eiendom.

Atmosfæren tjener ikke bare som et beskyttende skjold, men tilveiebringer også de gasser som livets eksistens avhenger av. Geofysikeren Arthur Beiser beskrev luft som «en konstant blanding; 78 prosent nitrogen, 21 prosent oksygen, 0,9 prosent argon, 0,03 prosent karbondioksyd, spor av et halvt dusin andre gasser foruten en varierende mengde vanndamp». Noen av disse gassene er i seg selv svært dødbringende. Men fordi de er sammensatt i akkurat det rette forhold til hverandre, kan vi puste i dem uten å ta skade av det. Hvis det var mye mer oksygen i luften, ville brennbare materialer bli svært lett antennelige, og det ville bli meget vanskelig å få ild under kontroll.

Kan det være bare en tilfeldighet at atmosfæren inneholder akkurat den kombinasjon av gasser som livet på jorden trenger? Viser ikke dette og den måten livet blir beskyttet på mot dødbringende stråling og fallende meteorer, at det må finnes et intelligent vesen som er ansvarlig for de foranstaltninger som muliggjør livets fortsatte eksistens?

Vann — en enestående foranstaltning

Uten vann ville planter, dyr og mennesker ikke kunne leve. Heldigvis finnes det rikelig med vann. Og vann er i sannhet en usedvanlig væske. Hvert vannmolekyl består av to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Hydrogen er den mest brennbare gass vi kjenner, og oksygen er nødvendig for å få i stand forbrenning. Men når to hydrogenatomer blir forent med ett oksygenatom, blir resultatet — hvor merkelig det enn er — et av de beste brannslokningsmidler som finnes, nemlig vann.

Den virkning kulde har på vann, viser også at vann er en helt spesiell væske. Når vann i sjøer og hav blir kaldere, blir det tyngre og tvinger det lettere, varme vannet opp mot overflaten. Men når temperaturen i vannet som et hele blir cirka fire plussgrader, skjer det noe merkelig — prosessen blir akkurat omvendt! Vannet blir da lettere etter hvert som det nærmer seg frysepunktet, null grader, og blir derfor liggende som et lag over det varmere vannet. Dette øverste laget blir så til is, som flyter, fordi den er lettere enn vannet; på denne måten blir livet i vannet beskyttet. Hvis det ikke var for dette fenomenet, ville alle innsjøer og til slutt også havene bli en eneste stor ismasse. Hele jorden ville bli som en «dypfryser», og hverken planter, dyr eller mennesker ville kunne leve her.

Tenk også på hvordan områder som ligger langt fra elver, innsjøer og hav, får det nødvendige vann. Solvarmen omdanner hele tiden milliarder av liter vann til damp. Denne dampen er lettere enn luft og stiger til værs og danner skyer på himmelen. Vinder og luftstrømmer, som blir forårsaket av solenergien, setter skyene i bevegelse. Når luften i skyene blir avkjølt, blir dampen kondensert til ørsmå vanndråper som fester seg til støvpartikler. Dette atmosfæriske støvet kommer fra forskjellige kilder, blant annet fra oppløste meteorer. Flere dråper blir så forent og danner større dråper, regn.

Regndråpene vokser til de når en bestemt størrelse, og begynner så å falle. Hva ville ha skjedd hvis dette ikke var tilfelle, hvis regndråpene i stedet var blitt kolossalt store? Det ville ha vært katastrofalt. Arthur L. Brown sier i sin bok Footprints of God: «Hvis det ikke var ordnet slik at det falt mildt regn, ville vegetasjonen bli ødelagt, avlingene ville bli slått ned, trærne ville bli ribbet for blad og frukt, markene ville bli pløyd til dype renner, og overflatejorden ville bli vasket bort. Enhver sky på himmelen ville gjøre folk redselsslagne. Men hvor gagnlig er ikke den ordningen som eksisterer! I stedet for at ødeleggende kaskader av vann fosser ned, siver det ned milde dråper som gjødsler jorden, som om skyene skulle være gjennomhullet i likhet med en sil med ørsmå hull. Dråpene faller, og det er sjelden at et gresstrå blir skadd, eller at den sarteste blomst blir ødelagt.» — Sidene 110, 111.

Tyder ikke disse faktorene på at det må en Mesterkonstruktør bak det hele?

Livsformenes innbyrdes avhengighet

Når vi ser oss omkring, er vi nødt til å bli imponert over det faktum at én livsform er avhengig av en annen livsform.

De grønne plantene produserer for eksempel karbohydrater, som er et livsviktig næringsmiddel for mennesker og dyr. Det er fremdeles et mysterium for vitenskapsmennene hvordan plantene gjør dette. Plantefysiologen Laurence C. Walker sier: «Den største gåte for botanikeren er hvordan han skal framstille karbohydrater syntetisk, når han får de ingredienser som grønne planter bruker for dette formål. Klorofyll kan framstilles på laboratoriet. Luftgasser kan blandes i et hvilket som helst forhold, og lysenergi som kan tjene som katalysator (akselerator), kan skaffes til veie. Likevel får en ikke karbohydrater. Hvis hemmeligheten ble åpenbart, kunne mennesket sannsynligvis skaffe føde til hele verden — ved hjelp av en fabrikk på størrelse med en vanlig skolebygning.»

Samtidig som plantene produserer karbohydrater, bruker de karbondioksyd og avgir oksygen, som er så livsviktig for mennesker og dyr. Ved hjelp av denne vedvarende prosessen renser de således luften. Hvor annerledes er det ikke med menneskenes fabrikker, som forurenser luften!

Bakterier, insekter, fugler og dyr kommer med sine bidrag til bevaring av jordsmonnets produktivitet, noe som også vitner om livsformenes innbyrdes avhengighet. Naturgjødsel beriker jorden med verdifulle næringsstoffer, for eksempel oppløselig nitrogen. Visse bakterier i jorden omdanner nitrogengass til forbindelser som plantene trenger for å kunne vokse. Matjorden blir tykkere når marker og insekter stadig bringer partikler fra de dypere jordlag opp til overflaten.

Er ikke denne innbyrdes avhengighet et mirakel?

Mirakler når et menneske blir født

Tenk også på hvordan vi mennesker kommer til verden. Tenk for eksempel på to forandringer som finner sted i forbindelse med blodets kretsløp ved fødselen.

Et normalt hjerte hos et voksent menneske virker som to helt atskilte pumper som tar hånd om to atskilte kretsløp. Venstre halvdel inneholder oksygenrikt blod, mens høyre halvdel inneholder oksygenfattig blod. Det at disse to halvdelene er fullstendig atskilt, forhindrer at oksygenfattig blod blir blandet med oksygenrikt blod fra lungene.

Det ufødte barn trenger imidlertid ikke to atskilte kretsløpssystemer. Hvorfor ikke? Selv om fostrets blod og morens blod blir holdt atskilt ved hjelp av morkaken, er det slik at morens blod ved hjelp av dette organet fører bort avfallsstoffer fra fostrets blod og tilfører det oksygen og næring. Fostrets lunger er ikke i funksjon. Fostrets blodomløp kan derfor ikke inndeles i to, men alt fosterblodet flyter sammen. Hvordan går dette til? Fostret har et hull i hjertets skillevegg. Dette hullet tillater blodet å blande seg i de to halvdelene. Det finnes også en spesiell forbindelseskanal mellom de to viktigste pulsårene som går ut fra hjertet.

Hvordan en forandring i denne ordningen inntreffer, og hvordan dette kan skje på nøyaktig det rette tidspunkt, er mirakler som forbauser vitenskapsmennene. Vevklapper rundt hullet i hjertet lukker seg øyeblikkelig ved fødselen. Med tiden vokser det nytt vev over hullet og lukker det for livet. Den spesielle forbindelseskanalen har en kraftig, glatt muskel som trekker seg sammen ved fødselen og stenger kanalen og tvinger blodet til å gå til lungene. Siden skrumper denne sammentrekte muskelen inn og forsvinner. Disse forunderlige forandringer inntreffer uten å slå feil ved det store flertall av alle fødsler. Og vi fortsetter å leve fordi de fant sted da vi ble født. Når disse forandringene en sjelden gang ikke inntreffer, kan feilen ofte rettes ved et kirurgisk inngrep.

Ja, det er virkelig et mirakel at livet fortsetter. Og viser ikke det faktum at livet har fortsatt fram til denne dag, at det må finnes en Livgiver? Bibelen sier at denne Livgiver er Gud. (1 Mos. 1: 1) Viser ikke de vidunderlige tiltak han har truffet for at livet skal opprettholdes, at han på en aktiv måte er interessert i sitt skaperverk? Utgjør ikke dette en forsikring om at han aldri vil la menneskene få gjøre jorden til en ubeboelig ødemark? (Åpb. 11: 18) Er det ikke også rimelig å trekke den slutning at han må ha en storslagen hensikt med menneskeheten?

Hvor mange grunner har vi ikke i betraktning av dette til oppriktig å bestrebe oss på å komme i et godt forhold til ham og få del i denne hensikt!

Du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende underfull vis. Underfulle er dine verk, det ser og vet jeg. Du så meg dengang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp. — Sl. 139: 13, 14, 16, UGT.

[Illustrasjon på side 8]

200 MILLIONER METEORER BOMBARDERER ATMOSFÆREN HVER DAG; ATMOSFÆREN BESKYTTER OSS VED AT DEN FÅR DEM TIL Å OPPLØSES

OSONET FILTRERER FRA LIVSFARLIGE STRÅLER FRA SOLEN, MEN LAR DE STRÅLENE SOM ER NØDVENDIGE FOR LYSET, TRENGE IGJENNOM

LUFT MED NØYAKTIG DEN RETTE KOMBINASJON AV GASSER SOM MENNESKENE KAN PUSTE I

[Illustrasjon på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Usynlig vanndamp

Vanndampen avkjøles, danner skyer

Skyene avkjøles, forårsaker nedbør

Regn

Nedbøren siver ned i jorden

Grunnvannet renner ut i elver, innsjøer og hav

Fordampning fra nedbøren

Fordampning fra elver og innsjøer

Fordampning fra jord og planter

Fordampning fra havene

Vannet, som alt liv på jorden er avhengig av, fordamper fra elver og innsjøer på grunn av solenergien og faller ned på jordoverflaten som regndråper

[Bilde på side 11]

Før fødselen har barnet et hull i hjertet som det må ha for å leve. I fødselsøyeblikket lukker en vevklapp på mirakuløs måte hullet; dette er nødvendig for at barnet skal kunne leve utenfor livmoren