Vest-Tyskland — mitt nye hjem
SOLEN hadde ennå ikke stått opp. Duggen lå fortsatt på marker og enger da jeg forlot mitt hjem — en liten landsby i Hellas. Mine foreldre fulgte meg til toget. Det var vanskelig å snakke sammen, til tross for at vi gjorde tapre forsøk. Våre tanker kretset om den forestående atskillelsen.
Da vi nådde jernbanestasjonen hvor «fremmedarbeiderne» skulle begynne reisen til Vest-Tyskland, så vi bare forgråtte ansikter og hørte bare sørgmodige avskjedsord. I fortvilelsen over atskillelsen ble det toget som nærmet seg, et ondt ståluhyre som ville rive over de nære familiebåndene for en tid eller, som det var i noen tilfelle, for godt.
Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikk kort før toget kjørte, da mor tok meg i armene sine for siste gang. Jeg kunne merke at hun var bekymret for meg. Hun gråt og ønsket meg alt godt i mitt nye hjem. Jeg husker fortsatt fornemmelsen av den skjelvende hånden hennes da hun strøk meg over kinnet for siste gang og ba meg om aldri å glemme henne. Så satte toget seg i bevegelse, og vi vinket alle med lommetørklærne våre til en siste hilsen.
Etter denne avskjeden begynte jeg å tenke på framtiden. Hva ventet meg egentlig i Vest-Tyskland? Jeg hadde fått arbeidskontrakt med en stor maskinfabrikk i München. Men hvor skulle jeg bo? Hvordan skulle jeg kunne gjøre meg forstått overfor mine nye arbeidskamerater?
To dager senere kjørte toget inn på hovedjernbanestasjonen i München. Tusener strømmet av toget og ut på den triste stasjonen, hvor vi måtte vente på videre anvisninger.
Utmattet etter den lange reisen registrerte jeg bare overfladisk surret av stemmer omkring meg. Lyder som var fremmede for mitt øre, lot meg tydelig forstå at jeg befant meg langt borte fra den landsbyen jeg hadde vokst opp i.
Etter en stund ble også jeg sammen med noen andre kjørt til losjiet vårt. Da jeg så hvor jeg skulle bo, kom hjemlengselen over meg igjen. Jeg var ikke vant til luksus, men jeg satte nå mer enn noen gang pris på den rene og kjærlige atmosfæren som hersket i mine foreldres hjem.
Nå skulle jeg bo i en brakke. En tolk anviste meg en seng og et lite skap til tingene mine. Fem andre landsmenn skulle bo på samme rom som jeg.
Vest-Tysklands utenlandske arbeidskraft
Det var i 1962 jeg kom til Vest-Tyskland, kort tid etter at landet hadde begynt å verve fremmedarbeidere eller Gastarbeiter, som de kalles i Vest-Tyskland, og som bokstavelig betyr «gjestearbeidere». Selv om en til å begynne med hadde tenkt at dette bare skulle være en midlertidig ordning, har innføringen av utenlandske arbeidere økt voldsomt siden da. Bare i 1969 importerte Vest-Tyskland 400 000 fremmedarbeidere som ble beskjeftiget innen den tyske industri, og representanter for industrien opplyste at det var arbeid nok til enda 700 000!
Strømmen av fremmedarbeidere til Vest-Tyskland har derfor fortsatt, og de fleste av dem kommer fra land i Sør-Europa. I 1969 var det 1,5 million utenlandske arbeidere i Vest-Tyskland, men i januar 1972 hadde tallet kommet opp i over 2,1 millioner. Av disse var 384 303 italienere, 264 427 grekere, 175 998 spanjoler, 449 676 tyrkere, 57 180 portugisere og 434 893 jugoslaver. Hver tiende arbeider i Vest-Tyskland er utlending!
I begynnelsen oppholdt de fleste utenlandske arbeidere seg bare i landet inntil de hadde spart opp en del penger av sine forholdsvis høye tyske lønninger. Men i den siste tiden er det flere og flere som gjør Vest-Tyskland til sitt hjem. Stuttgart har for eksempel omkring 80 000 utenlandske innbyggere, og omkring 70 prosent av dem har vært i landet i minst fem år.
Vest-Tyskland er blitt svært avhengig av sine fremmedarbeidere. I Stuttgart er for eksempel nesten 40 prosent av de over 4000 arbeidstagerne som er ansatt i kommunen, utlendinger. Det er ofte utlendingene som får de kjedeligste jobbene. De kjører søppel, feier gater, graver graver og så videre. En representant for myndighetene i Stuttgart sa: «Vi kan ikke lenger skaffe nok tyskere til å utføre skittent og ubehagelig eller farlig arbeid.»
Fremmedarbeiderne utgjør imidlertid også en viktig faktor i Vest-Tysklands industri. I en av Stuttgarts største fabrikker er 75 prosent av arbeiderne utlendinger. Og i Wolfsburg, Folkevognens hjemsted, er det blitt importert 8000 fremmedarbeidere for å holde samlebåndene i gang.
Ettersom det var dårlig med arbeid i vårt eget land, var vi som nettopp hadde kommet, takknemlig for å få arbeid. Mange av oss hadde tidligere vært hyrder og var bare kjent med livet på landsbygda. Nå ble vi lært opp til å arbeide i fabrikker eller på byggeplasser og måtte tilpasse oss nye omgivelser. Det var en voldsom forandring for oss.
Vårt tidligere liv og vår religion
I de sørlige land i Europa, hvor vi kom fra, er familiebåndene svært sterke. Familien legger planer og handler som en enhet. Selv i de fattigste hjem holder familiene seg vanligvis strengt til sine seder og skikker. Denne levemåten har naturligvis innflytelse på deres religiøse tenkemåte.
Faren blir vanligvis anerkjent som familiens overhode. Hans avgjørelser blir betraktet som endelige. Hans religiøse tenkemåte blir derfor godtatt av alle i familien, og den blir ansett for å være riktig. En kan ofte høre noen si: «Det min far lærte meg, vil jeg fortsette å holde fast på.»
Mange av oss som kom til Vest-Tyskland, hadde aldri vært klar over at det fantes andre religioner enn den religion våre foreldre hadde lært oss. Vi hadde vokst opp i landsbyer hvor vi hadde lært å ære landsbyens overhoder og prester som «lærde» personer. Mange av oss kom derfor til Vest-Tyskland med det faste forsett å forbli tro mot våre nedarvede familietradisjoner.
En viktig oppdagelse
De brev jeg fikk fra mine foreldre, var som en bro til hjemlandet. Jeg ventet med lengsel etter å høre nytt. Disse brevene fikk meg ofte til å glemme min ensomhet og sorg. Men det gikk ikke lang tid før jeg følte meg ensom igjen. Selv om mine værelseskamerater og jeg ofte snakket om våre problemer, inntraff det ingen forandring.
En dag da jeg igjen hadde falt i dype tanker, banket det på døren. En mann sto utenfor og sa at han hadde et budskap til meg. Han forklarte at han hadde 66 meget viktige brev som en burde lese like ivrig som en leste brev hjemmefra. Disse brevene var bøkene i Bibelen, Guds Ord.
Under vår samtale lærte jeg at Guds navn er Jehova, og at Gud vil opprette en rettferdig ordning på jorden. Denne nye ordning, forklarte mannen, vil forene hele menneskeheten, og nasjonale skillelinjer vil bli avskaffet. Familier vil ikke lenger være atskilt, og alle skal få nyte frukten av sitt arbeid. Disse ordene gikk meg rett til hjertet. Jeg ønsket å lære mer om Guds hensikter, men som jeg forklarte ham, ville jeg ikke forandre min religion.
Denne forkynneren — som var et av Jehovas vitner — kom ofte på besøk og hjalp meg med å lære Bibelens enestående sannheter å kjenne. Dette førte imidlertid til at mine værelseskamerater ofte hånte meg. Men jeg var så begeistret for det jeg lærte, at jeg var fast bestemt på å fortsette å studere Bibelen trass i deres hånlige bemerkninger. Jeg begynte å gå på Jehovas vitners møter, og her oppdaget jeg at jeg var blant mennesker som ikke bare hadde de samme slags problemer som jeg, men som også forsto meg og ønsket å hjelpe meg. Mitt studium av Bibelen og de møtene jeg var til stede på, som ble holdt på gresk, overbeviste meg om at jeg hadde funnet sannheten.
Bestrebelser for å hjelpe andre
I den brakken hvor jeg bodde, var det mange mennesker som var i samme situasjon som jeg. Jeg følte derfor at jeg måtte fortelle dem om det nye håp jeg hadde fått. En tid senere symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann.
Jeg er meget takknemlig for de bestrebelser som Jehovas vitner i Vest-Tyskland har gjort seg for å lære oss fremmedarbeidere Guds Ord. Mange tyskere har lært seg et fremmed språk, særlig italiensk og spansk, for å kunne gjøre dette. Det er vanskeligere å lære gresk, men det er blitt distribuert mye litteratur på gresk, og det er blitt ordnet slik at interesserte mennesker i likhet med meg har fått kontakt med gresktalende vitner i Vest-Tyskland. Resultatene av dette har vært overveldende.
Snart var det hundreder, ja, det varte ikke lenge før det var over 1000 gresktalende Jehovas vitner i Vest-Tyskland. I januar 1972 var det 1443! Først ble det opprettet små bibelstudiegrupper med interesserte, gresktalende personer; senere ble det dannet menigheter. I 1966 ble den første greske krets, som besto av mange menigheter, dannet i Vest-Tyskland. Nå er det to slike kretser der.
Det forholder seg på samme måte med andre utlendinger i Vest-Tyskland. I januar 1972 var det 803 italienske vitner som var organisert i mange menigheter og utgjorde én krets. Det finnes også en krets med 415 spanske vitner. Og i tillegg til dette var det 157 jugoslaviske og 65 tyrkiske vitner i Vest-Tyskland. Noe av det som har gjort sterkest inntrykk på oss fremmedarbeidere, er de tyske vitnenes villighet til å undervise oss og den fullstendige mangel på klasse- og raseskille som rår blant Jehovas vitner.
Nå føler jeg meg hjemme i Vest-Tyskland. Min «familie» er her. Det jeg mener, er at jeg har fått «hus og brødre og søstre og mødre og barn», akkurat som Jesus Kristus lovte at alle som ble hans sanne etterfølgere, skulle få. (Mark. 10: 29, 30) — Innsendt.
[Diagram på side 14]
(Se den trykte publikasjonen)
VEST-TYSKLANDS FREMMEDARBEIDERE
1968
1970
1972
Portugisere
Spanjoler
Grekere
Italienere
Jugoslaver
Tyrkere
(TUSEN) 100 200 300 400