Sjakk — hva slags spill er det?
VERDENSMESTERSKAPSTURNERINGEN i sjakk i Island i fjor sommer førte til at interessen for sjakk plutselig økte sterkt i vide kretser. Millioner av mennesker begynte enten å snakke om spillet eller selv å spille det.
«Salget går strykende,» uttalte en amerikansk sjakkspillprodusent. En ekspeditør i en av New Yorks ledende bokhandler sa: «Sjakkbøkene sto bare i hyllene før Fischer-Spasskij-turneringen begynte. Men da begynte de å gå som varmt hvetebrød. De var ikke lenger de minst solgte, men de mest solgte artikler.»
I en del land var interessen for sjakk stor fra før. Interessen for spillet i Sovjetunionen kan kanskje sammenlignes med interessen for fotball her i landet. I China er hsiang chi, den kinesiske form for sjakkspill, et av de mest populære spillene. Det skal være skrevet flere bøker om sjakk enn om alle andre spill til sammen — i alt nesten 20 000!
Hvorfor er interessen for sjakk så stor? Hvorfor er så mange mennesker fengslet av dette spillet?
Et komplisert spill hvor dyktigheten er avgjørende
Sjakkspillets kompliserte natur kan virke fascinerende og er en av de ting som appellerer sterkest til mange. Sjakk og dam spilles på samme slags brett. Brettet er inndelt i 64 kvadratiske ruter, ordnet i åtte rader med åtte ruter i hver. I sjakk kan en imidlertid velge mellom mange flere trekk enn i dam. Det skal for eksempel være mulig å gjøre de første ti trekkene på 169 518 829 100 544 000 000 000 000 000 000 forskjellige måter! ’Men hvordan er det mulig å gjøre så mange forskjellige trekk på et brett med bare 64 ruter?’ kan en spørre. Det kommer av at brikkene er forskjellige, og at en kan gjøre forskjellige trekk med hver av dem.
Sjakk spilles av to personer, som hver har 16 brikker, nemlig åtte bønder, to springere, to løpere, to tårn, en konge og en dronning. Disse seks forskjellige typene av brikker har forskjellig verdi eller styrke, uttrykt ved den måten hver brikke går på.
Bøndene kan for eksempel normalt bare gå rett fram, og bare én rute av gangen. Tårnene går i rett linje framover, bakover og til begge sider, så langt ingen brikke stanser dem. Løperne går også rett fram, men bare diagonalt på brettet, og bare så langt ingen brikke stanser dem. Springerne er de eneste brikker som kan gjøre en L-formet bevegelse. Dronningen, brettets sterkeste brikke, går fram og tilbake, til begge sider og diagonalt, så langt ingen brikke stanser den.
Hensikten med alle disse brikkene er å forsvare kongen og angripe motspillerens konge. Spillet er avgjort når en av kongene er satt «sjakk-matt» og ikke lenger kan forsvares. Den spilleren hvis konge er satt matt, er dermed tvunget til å overgi seg, og spillet er avsluttet.
Det er derfor brikkenes ulike bevegelsesevne som muliggjør så enormt mange forskjellige trekk. Noen hevder at fordi spillet er så komplisert og alt avhenger av spillernes dyktighet, appellerer det til dem som ikke fullt ut får utnyttet sine intellektuelle evner i sitt verdslige arbeid. «I sjakk er ingenting overlatt til tilfeldighetene,» sier Burt Hochenberg, som redigerer Chess Life & Review. «En kan ikke si at ballen skrudde seg så rart.»
Et sterkt konkurransepreget spill
Ettersom ingenting er overlatt til tilfeldighetene, har spillet lett for å bli sterkt konkurransepreget. Et sjakkparti blir i virkeligheten ofte karakterisert som en ’intellektuell tvekamp’. Den beseirede verdensmester Boris Spasskij uttalte for eksempel: «Jeg er ikke stridslysten av natur. . . . Men i sjakk må en være en fighter, og det ble det også nødvendig for meg å være.»
Dette er en del av forklaringen på hvorfor ingen av verdens fremste sjakkspillere er kvinner — de over 80 stormesterne i sjakk er alle menn. Skuespillerinnen Sylvia Miles sa med tanke på dette: «For å kunne være profesjonell sjakkspiller må en være litt av en morder. Hvis konkurranseånden blant amerikanske kvinner noen gang blir så sterk, da tror jeg at vi kommer til å få en del fremragende kvinnelige spillere.»
Konkurranseånden blant sjakkspillere kan bli en ren besettelse, noe som gjenspeiler seg i deres innstilling og språkbruk. «Ikke i noe annet spill gjøres det tilnærmelsesvis så store anstrengelser for å knekke motstanderen psykisk,» sier sjakkspilleren Stuart Marguiles. «Jeg har aldri hørt noen si at han har slått sin motstander. Det heter alltid at han har knust, kverket eller myrdet ham.»
De sjakkspillere du kjenner, bruker kanskje ikke slike uttrykk, men det er i hvert fall sikkert at den konkurranseånd som rår blant sjakkspillere, kan få uheldige konsekvenser. New York Times skrev i fjor sommer: «De fleste familier klarer å begrense de konflikter som nødvendigvis må oppstå under sjakkpartier, til sjakkbrettet. Men i noen hjem er det et spent forhold lenge etter sjakk-matt.»
I denne henseende er sjakk naturligvis ikke særlig forskjellig fra andre konkurransespill. Spillere som ønsker å behage Gud, bør imidlertid, uansett hva de spiller, være på vakt, så de ikke bryter det bibelske prinsipp som lyder: «La oss ikke bli selvopptatt, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.» — Gal. 5: 26, NW.
Det er imidlertid også noe annet i forbindelse med sjakk som en bør tenke over.
Tilknytning til krig
Spillet får en umiddelbart til å tenke på krigføring. Brikkene på motsatt side av brettet kalles «fienden». En «angriper» fiendens brikker og «slår» dem, og hensikten er å få motpartens konge til å «overgi seg». Horowitz og Rothenberg sier i sin bok The Complete Book of Chess, under overskriften «Sjakk er krig»: «De funksjoner [sjakkbrikkene] er tildelt, de uttrykk som benyttes for å beskrive disse funksjoner, hensikten med spillet, bruken av vold som et berettiget middel til å nå et mål — det er krigføring og intet mindre.»
Det er en alminnelig oppfatning at sjakkspillet kan føres tilbake til et spill som var i bruk i India omkring 600 e. Kr., det såkalte tsjaturanga eller «krigsspillet». Brikkene representerte de fire våpenartene i den indiske hær — stridsvogner, elefanter, rytteri og fotfolk — og utviklet seg i århundrenes løp til tårn, løpere, springere og bønder. I New York Times for 31. august 1972 sto det om dette:
«Sjakk har vært et krigsspill helt siden det ble oppfunnet, for 1400 år siden. Sjakkbrettet har vært en arena for slag som er blitt utkjempet mellom kongehus, mellom hærer, mellom alle former for motstridende ideologier. Den oppstilling av brikker som ble vanlig i middelalderen, med konge, dronning, springere, løpere, tårn og bønder mot et tilsvarende sett brikker, er den mest alminnelige.
«Sjakkspillet er også blitt brukt til å framstille konflikter mellom kristne og barbarer, amerikanere og engelskmenn, cowboyer og indianere, kapitalister og kommunister. . . . En amerikaner skal nå holde på med å lage et sett brikker som framstiller Vietnam-krigen.»
De fleste sjakkspillere i dag føler sannsynligvis ikke at de fører en hær i kamp. Men er ikke spillets tilknytning til krig helt tydelig? I middelalderen var det ofte bønder som utgjorde fotfolket i en hær. Springeren har form som en hest og representerer kavaleriet, som hadde stor betydning i middelalderen. Løpere eller ilbud var naturligvis også av stor betydning i en krig. Tårn eller borger var steder hvor en kunne finne beskyttelse, og de spilte derfor en viktig rolle i den middelalderske krigføring.
Reuben Fine, en sjakkspiiler av internasjonalt format, skrev i sin bok The Psychology of the Chess Player: «Det er helt tydelig at sjakk er et spill som er en erstatning for krigskunst.» Og bladet Time skrev: «Sjakkspillet ble opprinnelig laget som et krigsspill. Det er et . . . intellektualisert motstykke til de manøvrer smågutter foretar med tinnsoldater.»
Noen sjakkspillere vil kanskje komme med innvendinger mot at en foretar en slik sammenligning, men andre vil straks si seg enige. I en artikkel om en fremragende sjakkspiller skrev New York Times: «Når Lyman ser på et sjakkbrett, hender det at rutemønstret løser seg opp og blir til åser og daler og hemmelige stier i en skog hvor soldater kjemper, eller til en vansiret, engelsk slagmark.»
De trekk som brikkene gjør når de to hærene på brettet kjemper for å få et overtak, kan få en til å lure på om ikke sjakk har hatt betydning for utviklingen av den militære strategi. Ifølge V. R. Ramachandra Dikshitar har sjakkspillet det. I sin bok War in Ancient India behandlet han dette spørsmålet utførlig og trakk følgende slutning: «Sjakkspillets prinsipper fikk betydning for den gradvise utvikling av hærens virkemåte og sammensetning.»
Behovet for å utvise forsiktighet
Noen sjakkspillere har innsett at spillet kan ha en skadelig innvirkning på dem. The Encyclopædia Britannica sier at mens reformatoren Johan Hus satt i fengsel, «beklaget han at han hadde spilt sjakk og derved sløst bort tid og risikert å utvikle en voldsmentalitet».
Fordi sjakk er et ytterst fascinerende spill, kan det legge beslag på en stor del av ens tid og oppmerksomhet med den følge at en må skyve til side viktigere ting, noe Hus tydeligvis innså da han angret at han hadde spilt sjakk. Det er også fare for at de som spiller sjakk, kan ’egge til kappestrid med hverandre’ og få en fiendtlig innstilling til hverandre, noe Bibelen oppfordrer de kristne til å være på vakt mot.
Det er mange voksne som ikke liker at barn bruker krigsleketøy eller har spill som framstiller krigsoperasjoner. Er de konsekvente hvis de selv interesserer seg for et spill som etter noens mening er et «intellektualisert motstykke til de manøvrer smågutter foretar med tinnsoldater»? Hvilken virkning har et sjakkparti egentlig på spillerne? Har det en god innvirkning?
Sjakk er utvilsomt et fascinerende spill, men det kan stilles en del spørsmål i forbindelse med det som alle sjakkspillere bør tenke over.
Den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage etter den! — 1 Pet. 3: 10, 11.