De olympiske leker — ideal og virkelighet
I FJOR høst så en milliard mennesker enten direkte eller ved hjelp av fjernsyn de olympiske leker i München. Var du blant disse tilskuerne? Hvis du ser tilbake, hva er det da du husker best ved disse lekene?
Det mange mennesker husker best, er mordet på 11 idrettsmenn og trenere. Denne grufulle hendelsen bidro til at de olympiske konkurranser kom helt i bakgrunnen. Arrangementet, som München hadde satset fem milliarder kroner på, holdt på å bryte sammen. Begivenhetene utviklet seg imidlertid slik at lekene bare ble avbrutt én dag.
Men ville de olympiske leker ha svart til sine idealer hvis disse mordene ikke hadde funnet sted? La oss undersøke disse idealer i lys av det som skjedde i München.
Fri for nasjonalisme?
De olympiske leker skulle i teorien vitne om «internasjonalt samarbeid og god vilje», slik Avery Brundage, daværende formann i den internasjonale olympiske komité (CIO), uttrykte det. Nasjonal prestisje og rivalisering skulle skyves til side. Men var lekene i München fri for nasjonalisme?
Nei, det var de ikke. Politisk press satte nesten en stopper for lekene før de begynte. Omkring 45 nasjoner truet med å boikotte lekene hvis Rhodesia fikk delta. Rhodeserne ble som følge av dette utelukket fra lekene ved en manøver som Brundage kalte «utilslørt politisk press». De olympiske leker ble deretter gjennomsyret av politikk.
Det ble for eksempel påstått at dommere var partiske og nasjonalistiske. Dette var spesielt tilfelle i konkurranser hvor dommerne måtte analysere utøvernes stil. Nesten et dusin dommere ble forkastet bare i boksing, og andre fikk advarsler på grunn av sine fordomsfulle avgjørelser. Bladet Time sa: «Millioner [av dollar] blir brukt til reklame for sirkusforestillinger, men det finnes ikke penger som kan brukes til å betale upartiske og kyndige dommere.»
Sterke følelser kom også til uttrykk ved nasjonenes ’medaljestrid’. Enkeltpersoner får medaljer når de seirer i olympiske konkurranser. Men under lekene ble tilskuerne gjort oppmerksom på hvor mange medaljer hver nasjon hadde fått. Det ble lagt vekt på hvor godt De forente stater gjorde det i forhold til Sovjetunionen, eller hvordan den ikke-kommunistiske verden gjorde det i forhold til den kommunistiske.
Selv om de olympiske lekers ideal er «internasjonalt samarbeid og god vilje», har disse lekene i virkeligheten skjerpet de politiske motsetninger, ikke fjernet dem. «Ingen kan nå være i tvil om at idéen om en ’olympisk fred’ er en parodi,» sa New York Times.
Men bidrar ikke konkurransen under lekene til fred og vennskap blant idrettsmennene? Er det ikke slik at de godtar mottoet: «Det viktigste ved de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta»?
Ikke viktig å vinne?
Å vinne er i virkeligheten det viktigste, noe en blir klar over når en undersøker deltagernes synspunkter.
En amerikansk idrettsmann sa: «Det som plager meg mest, er tanken på å komme hjem uten at jeg har vunnet. Når noen kommer bort til meg og sier: ’Nå, hvordan gikk det?’ og jeg forteller at jeg bare ble nummer to, vil de betrakte meg som et mislykket individ. Det første folk alltid spør om, er: ’Vant du?’, og hvis du sier at du ikke gjorde det, er samtalen slutt.»
Den harde konkurransen styrker heller ikke vennskapet mellom konkurrentene. Det motsatte er tilfelle, noe en løper fra De forente stater innrømmet: «De olympiske lekers ånd er borte. . . . Det er morsomt å delta i idrettskonkurranser, men her får folk deg til å ønske å hate din konkurrent. Hvorfor er det slik? Det er jo bare et løp.»
Hat, ikke vennskap, fører til slike voldshandlinger som dem som fant sted under vannpolokonkurransen mellom Jugoslavia og Cuba. I en UPI-melding ble det sagt: «Vannet i bassenget var farget av blod. Spillere brukte albuene, enkelte ble holdt under vannet, og det forekom også andre former for vold.» Hard olympisk konkurranse har imidlertid også andre dårlige virkninger.
Noen idrettsmenn brukte slike stimulerende midler som efedrin, noe som resulterte i at de ble utelukket fra konkurransen. Andre, som deltok i idrettsgreiner hvor en må ha gode nerver, brukte beroligende midler. Brukte disse idrettsmennene medikamenter fordi de mente at det viktigste var å delta? Nei! De var i virkeligheten fast bestemt på å vinne!
Bare «amatører» i de olympiske leker?
Meningen er også at alle deltagere i de olympiske leker skal være «amatører». De skal delta på grunn av interesse for idretten og ikke for pengenes skyld. Hykleriet bak ’amatørskapet’ ble imidlertid påpekt i bladet Esquire:
«Spørsmålet om en er amatør eller ikke, er i mange tilfelle mer et spørsmål om en blir betalt åpenlyst eller hemmelig. En ’amatør’-løper fikk nylig 4000 dollar for et eneste løp. En hopper innrømmer at han fikk en sportsbil til 6000 dollar fordi han begynte å bruke piggsko med et annet varemerke like før finalen i de olympiske leker. I Europa blir også betalingen gitt under bordet, men bordet står ofte slik at alle kan se det. En amerikaner forteller at da han sto på seierspallen, fikk han en konvolutt mens 20 000 européere så på. ’Alle visste hva konvolutten inneholdt,’ sa han og lo, ’og de fleste av dem visste hvor mye den inneholdt. Den mannen som ga meg den, var medlem av landets olympiske komité.’»
Ønsket om å oppnå økonomisk vinning er derfor motivet for mange «amatør»-idrettsmenn. Det er derfor ikke overraskende at korrespondenten Eric Segal sa at lekene «led av kommersiell elefantiasis».
Det er ikke desto mindre vanskelig i dag å sette et tydelig skille mellom «amatører» og «profesjonister». I kommunistlandene får for eksempel alle olympiadeltagere mat, hus og lønn av staten. Likevel er de ikke «profesjonister», ettersom det ikke finnes noen ’profesjonelle idrettsgreiner’ i den kommunistiske verden. Idrettsmenn fra kommunistiske land konkurrerer imidlertid under de olympiske leker med idrettsmenn fra nasjoner hvor de selv må ’bestride sine utgifter’ for å nå så langt at de kvalifiserer seg til å delta i lekene. Vestlige nasjoner sier at dette i høyeste grad er urettferdig.
Men kan ikke de samme anklager rettes mot vestlige lag? Er det ikke slik at amerikanske universiteter gir stipendier på mange tusen dollar til studenter som er amatører? Bruker ikke noen menn i det militære i De forente stater mye av sin tjenestetid, mens de altså får hus og mat av staten, til å konkurrere som «amatører»? En slik framgangsmåte virker like urettferdig på idrettsmenn som ikke er så godt situert.
På grunn av den strid som har oppstått i forbindelse med amatørreglene, vil mange tilhengere av de olympiske leker foretrekke å gi alle idrettsmenn, også «profesjonister», anledning til å delta. Det at benevnelsene «amatør» og «profesjonist» allerede er blitt sløyfet i golf- og tennisturneringer noen steder, har hatt en positiv virkning på disse idrettsgreiner.
Religionens rolle i de olympiske leker
De olympiske leker blir omtalt som verdens fremste idrettskonkurranse. Mange religiøse skikker er imidlertid blitt bevart på grunn av lekene. Overrasker det deg å høre det?
Oldtidens greske leker, som første gang ble holdt i 776 f. Kr. og fortsatte inn i den kristne tidsregning, var først og fremst av religiøs natur. Den religiøse tradisjon er blitt bevart helt fram til vår tid. Hvordan? Tenk på det som skjedde før de olympiske leker i 1972.
En kvinne, kledd som yppersteprestinne, bønnfalt Zevs om hans gunst. Hun tente en fakkel fra en ild som solen hadde tent ved ruinene av Heras tempel i Olympia i Hellas. I løpet av fire uker fraktet stafettløpere denne «hellige» olympiske ild til München, en strekning på omkring 5600 kilometer. Da den ble brukt til å tenne lekenes «hellige ild», hørtes en trompetfanfare, og tusenvis av duer ble sloppet løs, samtidig som det ble skutt en salutt. Deretter fulgte en velsignelse og den olympiske hymne. Dette er i virkeligheten gamle greske religiøse ritualer, som selv om de er blitt modernisert, lever videre i de olympiske leker!
De olympiske lekers framtid
Noen synes at de olympiske idealer er edle. De lekene som ble holdt i 1972, viste imidlertid igjen tydelig at de ikke når opp til disse idealer. Noen foreslår at en skal gjøre lekene mindre i framtiden ved å la svømming foregå ett sted, friidrett et annet sted og så videre.
De olympiske leker gjenspeiler imidlertid rett og slett den problemfylte verden de representerer, en verden som er fylt med nasjonalisme, konkurranse og kommersialisme. De problemer som de olympiske leker står overfor, og de problemer verden står overfor, gjør det tvilsomt at lekene i 1976 kommer til å bli holdt.