Livets skumringstid kan være en verdifull tid

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil

FOR hver dag som går, blir vi eldre. Vi kan ikke gjøre noe for å hindre det. Men på samme måte som skumringstiden er en fredelig og verdifull del av dagen, kan alderdommen være en verdifull tid.

Er du bare opptatt av at du får grått hår og rynker i ansiktet, at du må gå langsommere, og at du mister dine kjære? Eller er du takknemlig for de mange verdifulle erfaringer og den modne tankegang som også hører med til alderdommen? Er du av den oppfatning at vi hurtig mister evnen til å utrette noe når vi begynner å bli gamle?

Produktivitet i høy alder

I en artikkel i Det Beste som i stor utstrekning bygde på materiale som var redigert av E. W. Bussse og E. Pfeiffer, het det: «Evnen til skapende virksomhet fortsetter å være på topp langt opp i årene, særlig innen områder som matematikk, oppfinnervirksomhet og de humanistiske vitenskaper. I politikken øker dyktigheten gjerne med årene, og når det gjelder abstrakt tenkning, regner man at høydepunktet nås mellom 45 og 80 år. Åndsevnene reduseres altså ikke nødvendigvis med alderen.»

Professor N. J. Berrill er av samme oppfatning. «Det åndelige nivå er like høyt når en er 80, som når en er 35,» skrev han. «Et ungt sinn er kanskje flinkere til å produsere nye tanker og synspunkter, men et eldre sinn . . . er mer stabilt og grundig og har større erfaring.»

Det viser seg at åndsevnene ikke reduseres i takt med de fysiske evner. En undersøkelse som ble foretatt i forbindelse med 400 berømte statsmenn, malere, hærførere, diktere og forfattere, viste at de gjorde 35 prosent av sine største bedrifter mens de var mellom 60 og 70 år, 23 prosent mens de var mellom 70 og 80 år, og åtte prosent etter at de hadde passert 80! Altså to tredjedeler etter at de hadde passert 60.

Noen lever lenger enn andre

Det blir lagt merke til når noen lever mye lenger enn folk flest og i bemerkelsesverdig grad beholder sine fysiske og mentale evner. Den israelittiske profeten Moses skrev: «Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år.» (Sl. 90: 10) Selv om Moses var 80 år gammel da han førte Israel ut av Egypt, hadde han stor kraft, og Bibelen sier om ham 40 år senere: «Moses var hundre og tjue år gammel da han døde; hans øye var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort.» — 5 Mos. 34: 7.

Det finnes også i dag mennesker som blir over hundre år. For en tid siden skrev journalisten Bruce Biossat i Washington: «Omkring 15 000 amerikanere, et imponerende tall, er 100 år eller eldre. . . . Omkring en tredjedel av hundreåringene får sosialtrygd.» Biossat skrev at anslagsvis 250 000 amerikanere, det vil si omkring én av 800 personer, er over 90 år.

Andre steder er det en større del av befolkningen som når høy alder, spesielt i republikken Georgia i Kaukasus-fjellene, som ligger mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, i den sørvestlige del av Sovjetunionen. I 1971 besøkte Sula Benet, som er professor i antropologi ved Hunter College i New York, landsbyen Dzhgerda i dette området. Hun sa: «Det var 71 menn og 110 kvinner som var mellom 81 og 90 år, og 19 mennesker — 15 prosent av en befolkning på 1200 — som var over 91 år.»

Befolkningen i Vilcabamba-dalen i Ecuador konkurrerer med befolkningen i det sørlige Sovjet hva det å leve lenge angår. Også Brasil skryter av sine mange hundreåringer. På høysletten i staten Goiás bor Delfina da Costa Silva, som skal være 155 år. Hun ønsker fremdeles besøkende velkommen med en kopp kaffe, symbolet på gjestfrihet i Brasil.

Det finnes også amerikanere som lever forbausende lenge. Charlie Smith feiret sin 125. fødselsdag den 4. juli 1967. Bladet Time skrev i den anledning: «Smith kan dokumentere sin høye alder bedre enn de fleste, men ikke godt nok. Ingen av kildene nevner ham spesielt eller beviser at han ble født på det sted og det tidspunkt han sier at han ble det. . . . Til nå har det ikke latt seg gjøre å dokumentere at noen borger i De forente stater er blitt over 111 år.»

Men selv om det ofte har vært umulig å bestemme svært gamle menneskers alder med sikkerhet, er det tydelig at enkelte mennesker, spesielt i visse områder, lever lenger og er sunnere og friskere enn andre. Hva er årsaken til det?

Hemmeligheten med et langt liv

For å forklare hvorfor folk i det sørlige Sovjet lever uvanlig lenge, har en henvist til den friske luften oppe i fjellene, den enkle, men nærende maten og betydningen av mye og hardt fysisk arbeid. «De gamle blir aldri sittende lenge i en stol,» fortalte Sula Benet. De mener at overvektige mennesker er syke, og når de ser slike mennesker, spør de dem ut om deres helsetilstand.

En annen viktig faktor er at de gamle føler at de er til nytte. Den russiskfødte dr. Albert Parry skrev om livet på landet i Kaukasus: «Familien og samfunnet får de gamle til å føle seg betydningsfulle eller i hvert fall til å føle at det er behov for dem, ved å spørre dem til råds.»

De gamle har derfor en optimistisk innstilling og finner glede i tanken på at livet ikke er slutt. Som en 99-åring i landsbyen Achandara sa: «Mine barn og barnebarn trenger meg, og jeg har det bra — bortsett fra at jeg ikke kan bruke spaden, og at det er blitt vanskelig å klatre i trærne.»

Det er bevist at det har betydning for levealderen at en har et tilfredsstillende arbeid og føler at en er til nytte. Forskere ved Duke universitet i De forente stater som blant annet studerer gamle menneskers atferd, uttalte at de som er tilfreds med sin lodd i livet og liker det arbeid de holder på med, lever lengst. Det er også blitt påvist at det ligger til visse familier å leve lenge, så arvelige faktorer spiller også en viktig rolle.

Hvorfor vi blir gamle

Det viser seg bare, at uansett hva menneskene gjør, blir de gamle, og til slutt dør de. Det er i virkeligheten uvanlig at folk blir stort eldre enn 80—90 år. Som det sto i den brasilianske avisen O Globo: «Selv om leger og kirurger utførte alle de mirakler vi venter at de skal utføre, ville de ikke kunne forlenge menneskets levetid vesentlig. Dette betyr at selv om vi ble beskyttet mot alle uhell og alle mulige og tenkelige sykdommer, ville vår gjennomsnittlige levealder ikke bli over 80 år.»

Hva er grunnen til dette? Hvorfor lever mammuttreet i tusener av år uten å miste sin livskraft, mens menneskekroppen i alminnelighet svekkes, forfaller og dør på mindre enn 100 år?

Forskerne forteller oss at livet er avhengig av at kroppen bevarer sin evne til å fornye cellene. Ved en bestemt alder slutter imidlertid cellene å fornye seg fullstendig. Fornyelsesprosessen foregår stadig langsommere, og til slutt stopper den fullstendig opp. Dr. Isaac Asimov trakk følgende slutning: «Cellene våre synes å være ’programmert’ av genene til med tiden å gjennomgå de gradvise forandringer som fører til at vi blir gamle.»

Vitenskapen har ikke kunnet gi et tilfredsstillende svar på hvorfor disse forandringene i cellene finner sted, med den følge at vi blir gamle og til slutt dør. Mange leger tror at aldringsprosessen ikke er noen sykdom i seg selv; det er ikke den som gjør at vi dør. Dr. Moisés Barmak i São Paulo uttalte: «Alderdom, som så ofte blir oppgitt som causa mortis i dødsattester, er noe som ikke eksisterer. Ingen har dødd av alderdom.» Men likevel dør alle. Bibelen forteller oss hvorfor: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» Det er lett å konstatere at dette er tilfelle, for alle mennesker er ufullkomne, og alle dør. — Rom. 5: 12.

Gamle hjelpes til å glede seg over livet

Det avhenger i høy grad av de gamle selv om de skal finne noen glede i livet. Den innstilling deres barn har til dem, har også betydning.

Hvis ens liv virkelig har mening, gir hver dag en tilfredsstillelse, selv om en har mange plager og er skrøpelig fysisk sett. Det er mange gamle som fyller sitt sinn og hjerte med de gode ting som Guds Ord inneholder, og som finner glede i å dele disse tingene med andre. Noen har krefter til å gå hjem til folk og snakke med dem, mens andre benytter telefonen, skriver brev eller snakker med dem de har omkring seg på et sykehus eller pleiehjem. De setter pris på det andre gjør for dem, og på at de selv kan gjøre noe for å skaffe seg de ting de trenger. Noe av det som gir dem størst glede i livet, er imidlertid at de kan gjøre noe for andre, noe som er av verdi, og som kan bidra til at andre lærer Gud å kjenne og får høre om hans kjærlige hensikt, som går ut på å gjøre jorden til et paradis, et sted hvor alderdommens plager vil være borte, hvor døden ikke skal være mer, og hvor de døde vil bli oppreist. Ingen virksomhet kan som denne gjøre livets skumringstid til en givende tid. — Åpb. 21: 3, 4; Ap. gj. 24: 15.

Men uansett om de som har kommet opp i årene, har et slikt håp eller ikke, trenger de et sted å bo. Noen foretrekker å bo for seg selv — kanskje i nærheten av sine barn, men slik at de har frihet til å komme og gå uten å gripe forstyrrende inn i andres planer.

I mange tilfelle fører ulykker eller sykdom til at enker eller enkemenn ikke kan klare seg selv når de blir gamle. Hvis de har barn som verdsetter høyt hva deres foreldre har gjort, kan det hende at de får bo hos dem, og de gamle kan på den måten dele sine erfaringer med dem. I andre tilfelle sørger barna for at de gamle får plass på et pleiehjem, hvor de kan få den hjelp de trenger. Dette kan i noen tilfelle være det beste for alle parter. I andre tilfelle blir denne løsningen ikke valgt fordi den er den beste, eller fordi barna selv ønsker å komme på pleiehjem når de blir gamle, men fordi det ser ut til å være det mest lettvinte.

I byen São Paulo er det omkring 100 000 mennesker som er over 70 år, og myndighetene har truffet tiltak for å bedre de gamles livsforhold. En halv times kjøretur med bil fra byens sentrum ligger det en kjempestor park. I vakre omgivelser finner vi her en institusjon for gamle som trenger et sted å bo. Det bor omkring 900 mennesker her.

Det er egne avdelinger for menn og kvinner, og rommene er rene, lyse og godt ventilerte. Omkring 65 prosent av dem som bor her, kan ikke betale for seg og bor derfor gratis; de andre betaler varierende beløp. De som betaler minst, bor i avdelinger som hver har 30 senger, mens de som betaler mest, har egne rom.

Det er alltid leger, sosialarbeidere og sykepleiersker til stede. Det er både en sauna og et vanlig badstubad som de gamle kan benytte, og hagen produserer grønnsaker og frukt.

For at de gamle skal kunne leve et meningsfylt liv, får de anledning til å arbeide, og de får betaling for det de gjør. De lager vesker, reparerer sko og aler opp kaniner. De har også anledning til å gå ut og gjøre innkjøp i institusjonens egen forretning.

Andre steder i verden har myndighetene bygd enkle aldersboliger til lave kostnader. Slike boliger gir kanskje anledning til mer privatliv, men de krever også at den enkelte kan greie seg selv i større utstrekning.

Selv om gamle mennesker mister sine krefter og svekkes legemlig sett, har de sine åndsevner og sin erfaring, forstand, arbeidsevne og skapertrang i behold, i noen tilfelle i høyere grad enn tidligere. Hvis de hele tiden holder seg aktive og får anledning til å utfolde seg og utføre nyttig arbeid, kan livets skumringstid være en verdifull tid.