Jeg var slave under narkotika

JEG åpnet øynene langsomt. Over meg så jeg et hvitt tak. Lyset fra taklampen sjenerte meg, så jeg måtte straks lukke dem igjen. Hva hadde hendt? Hvor var jeg? Kroppen min kjentes tung og følelsesløs. Jeg åpnet øynene igjen. Ved sengekanten satt det en fremmed kvinne. Hun var kledd i en hvit kittel. Langsomt begynte jeg å forstå . . . jeg befant meg på et sykehus. Tankene begynte å kretse om det som hadde hendt. Nå dukket det opp: glasset med tablettene, følelsen av å være mislykket, depresjonen, ønsket om å dø. Til slutt hadde jeg tatt alle tablettene.

Hvorfor hadde jeg forsøkt å begå selvmord? I likhet med mange andre unge hadde jeg hatt problemer i hjemmet. Jeg følte at jeg ikke ble forstått, at foreldrene mine var gammeldagse, at de forsøkte å presse meg inn i et livsmønster som jeg ikke syntes om. Etter hvert syntes jeg at det ble uutholdelig, og besluttet å flytte hjemmefra. En av mine kamerater hadde et kjellerrom som vi innredet, og der flyttet jeg inn.

Byen som jeg bor i, er en typisk norsk sjøfartsby, med mange mennesker på gjennomreise. En dag kom jeg i kontakt med to utenbys ungdommer som fortalte at de drev omkring uten mål og med. Dessuten brukte de jevnlig narkotika. Med stor entusiasme skildret de sine opplevelser under en rus, og da de senere inviterte meg på en pipe, var det ikke nei i min munn. Det ble ikke den opplevelsen som jeg hadde ventet, men de trøstet meg med at det ville bli annerledes når jeg ble «innrøkt». Møtet med dem gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg hentet mitt tilgodehavende på jobben og ga meg reiselivet i vold sammen med dem. Mine to kamerater hadde en egen evne til å finne fram til narkotikamiljøer, og snart visste jeg alt om narkotika. Etter en tid skilte vi lag, og jeg dro tilbake til hjembyen min.

Det gikk ikke mange dagene før jeg begynte å kjede meg, og derfor trommet jeg en dag sammen dem av vennene mine som jeg stolte mest på, og sa at hvis de skaffet penger, skulle jeg reise og kjøpe «stoff». Dette syntes de hørtes spennende ut, og ikke lenge etter var jeg på farten igjen.

I København

Reisen gikk til København. Den første kvelden kom jeg til en ungdomsklubb hvor det ble brukt og solgt store mengder narkotika. Jeg kom inn i en sal som var opplyst av flere hundre stearinlys. Luften var så full av hasjrøyk at det sved i øynene. Det var fullt av folk der. Noen lå nærmest bevisstløse på gulvet, mens andre satt og lyttet helt henført til den øredøvende musikken fra et orkester. Jeg ble straks invitert på flere piper, og det gikk ikke lenge før jeg var «stein». En ung gutt som hadde tatt LSD, danset barbeint i en haug av knuste glass og flasker. Fullstendig i trance kastet han seg med bar overkropp over ende i det knuste glasset. Mens blodet silte fra en stygt oppskåret rygg, ble han båret ut av fire gutter. Utover natten sovnet flere og flere inn der de lå på gulvet i forvridde stillinger, helt bedøvet av alt stoffet de hadde tatt.

De neste dagene fartet jeg rundt i København, sov i portrom og parker og traff mange mennesker, deriblant flere narkomane som ikke lenger hadde noe håp om å komme ut av narkotikaens grep. Dette gjorde selvfølgelig et visst inntrykk på meg, men jeg følte at noe slikt ikke kunne skje med meg — jeg kunne slutte når som helst.

Etter en tid reiste jeg hjem igjen og ble mottatt med åpne armer av mine kamerater. Vi begynte nå dagene med en pipe. Før virkningene av den var borte, hadde vi tent en ny. Slik kunne vi ofte røyke mellom ti og 20 piper hver dag, og det er temmelig mye. Uke etter uke fortsatte det harde forbruket, og jeg begynte å merke at jeg ble sløvere og sløvere. For å skaffe penger til å dekke dette forbruket begynte jeg og en kamerat å selge narkotika til høye priser. Jeg hadde ingen samvittighetskvaler på grunn av dette, men tenkte ofte på hva konsekvensene ville bli hvis vi ble tatt av politiet.

Nådd av lovens arm

Det var nå blitt høst, og det hadde gått et halvt år siden jeg dro hjemmefra. Av og til hadde jeg truffet min far i byen, og han hadde foreslått at jeg skulle flytte hjem, men jeg hadde avslått. Nå var imidlertid nettene blitt kalde, og dessuten var kostholdet mitt ikke av det beste — et brød og en liter melk om dagen var alt jeg så meg råd til. En dag flyttet jeg derfor hjem.

Jeg kamuflerte nå mitt stoffmisbruk så godt det lot seg gjøre, men litt etter litt gikk det opp for mine foreldre hva jeg holdt på med. En ting som imidlertid var mye farligere, var at så mange visste om at vi omsatte og brukte narkotika. Dessuten var vi blitt så sløve at det var så som så med forsiktigheten.

En dag ble jeg hentet av politiet. Det vi hadde fryktet mest, hadde skjedd. Etter å ha sittet i forhør i flere timer ble jeg overført til en liten enecelle. Den natten ble det lite søvn. Om morgenen ble det satt inn mat til meg, men jeg orket ikke å få ned noe. Jeg var kvalm og elendig og det eneste som sto i hodet på meg, var å komme meg ut og få stoff. Utover dagen ble jeg stadig verre; det svimlet for meg, svetten drev av meg, og av og til holdt jeg på å besvime. Det som senere skjedde, er liksom i en tåke alt sammen. Men så gikk døren opp, og en betjent sa at min far hadde kommet for å hente meg. En usigelig glede fylte meg.

I den tiden som fulgte, ble jeg konstant overvåket. Jeg ga nå inntrykk av at jeg hadde sagt narkotikaen farvel, og etter en tid var alle overbevist om det. Det var bare så langt fra tilfelle — hele tiden kretset tankene mine om det å komme i rus, men mulighetene var selvfølgelig sterkt begrensede, særlig i den første tiden.

En tid senere kom jeg for retten tiltalt for bruk, kjøp, besittelse, smugling og salg av narkotika. Jeg erkjente min skyld og sa meg villig til å ta straffen, men forklarte at jeg var ferdig med narkotika. Dommeren ville gi meg en sjanse og idømte meg seks måneders betinget fengsel.

På sykehus

Det som skjedde i løpet av vinteren og våren, er av liten interesse. Men da sommeren kom, fikk jeg igjen et sterkt ønske om å oppleve den friheten jeg tidligere hadde hatt, og snart begynte jeg å leve nøyaktig slik som jeg hadde gjort året før, bare med den forskjell at jeg var mye lenger nede nå. Jeg var ikke lenger i stand til å føle glede hvis jeg ikke var påvirket. Mat fikk jeg nesten ikke i meg. Jeg ble tynnere og stadig sløvere. Av og til kunne jeg sitte i timevis og bare stirre rett framfor meg uten å se noe eller tenke noe. Ofte kunne jeg i depresjon gå for meg selv og gråte, og det var i en slik tilstand jeg en dag traff min onkel. Han fikk meg til lege, og jeg gikk nå med på å la meg innlegge på et psykiatrisk sykehus for å prøve å komme litt til hektene.

Dagen etter at jeg var blitt innlagt, meldte trangen til narkotika seg. Jeg ble mer og mer urolig og begynte å føle meg som et innesperret dyr. Trangen til stoff ble så voldsom at jeg begynte å skjelve over hele kroppen. Jeg forlangte å få komme ut, men til ingen nytte. Da orket jeg ikke mer. Foran øynene på alle mine medpasienter segnet jeg om på gulvet, helt ute av meg. Den neste dagen var det enda verre; jeg gikk hvileløst omkring på gulvet, klarte ikke å få i meg mat og var helt overmannet av oppgitthet. Av og til ble jeg vill av raseri og hylte og skrek.

Sykehusoppholdet kom til å vare i åtte måneder. Etter hvert klarte jeg å komme over reaksjonene etter det harde narkotikamisbruket, men da jeg fikk større frihet, begynte jeg å bruke stoff igjen. Jeg hadde ikke klart å slutte; jeg var like langt.

På sykehuset ble jeg imidlertid kjent med en ung gutt som jeg fikk spesielt god kontakt med. Vi hadde lange samtaler, og en gang kom vi inn på Bibelen. Han overrasket meg med sine kunnskaper, og da jeg spurte ham, fortalte han at han hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner.

På denne tiden tenkte jeg mye på hvorfor jeg levde, og hvordan mennesket er blitt til. Jeg hadde etter hvert fått øynene opp for hvilket drømmeaktig og virkelighetsfjernt liv jeg førte. Samtalene om Bibelen med min nye kamerat fikk meg til å håpe at jeg her kanskje kunne komme til klarhet over de ting jeg grublet på. En dag inviterte han meg til et stevne som Jehovas vitner holdt. Jeg ble veldig forbauset over at det var så mange mennesker til stede. Her var dessuten en sjelden ro og orden og smilende og lykkelige mennesker. Etter det offentlige foredraget ble jeg presentert for noen ungdommer som fortalte at de brukte hele sin tid til å forkynne Bibelens budskap. De ga meg adressen sin og inviterte meg hjem til seg.

En dag fikk jeg beskjed om at jeg kunne forlate sykehuset, og jeg flyttet da hjem. Selv om jeg stadig brukte narkotika, hadde jeg oppnådd mye: Jeg hadde skåret betraktelig ned på mitt forbruk og hadde fått tid til å tenke. Så hendte det noe usedvanlig. Jeg la merke til at fire-fem unge menn med dokumentmapper møttes på samme sted flere dager på rad. En dag tok jeg mot til meg, gikk bort til dem og spurte: «Er dere Jehovas vitner?» De svarte bekreftende på dette, og jeg spurte da om jeg kunne få studere Bibelen sammen med dem. Før vi skiltes, hadde jeg fått to bøker, og vi hadde avtalt at jeg skulle komme hjem til en av dem.

En indre konflikt

Studiet ble startet, og jeg lærte nye ting hver gang. Men jeg hadde hver dag kontakt med mine kamerater, og de dro meg liksom i motsatt retning. Utpå sommeren opplevde jeg en voldsom indre konflikt. Narkotikamiljøet og omstreiferlivet virket fortsatt forlokkende på meg. En dag orket jeg ikke å møte fram på studiet, men henga meg i stedet til rusens verden. Fra nå av gikk det igjen nedover med meg, og jeg kom inn i en dyp depresjon.

Det ble høst. Det plaskende regnet, den kalde vinden, trærnes bare greiner, den mørke himmelen — alt var i stil med min sinnsstemning. Jeg ruslet rundt i byens gater, ensom, overlatt til meg selv og mine problemer. Plutselig bestemte jeg meg. Jeg ville ta mitt eget liv.

Sent på kvelden gikk jeg hjem. I skapet sto et glass med tabletter. Jeg hentet det og kledde av meg. Et øyeblikk nølte jeg, så tok jeg dem. Etterpå la jeg meg på sengen. Tårene begynte å rulle nedover kinnene, og så brast jeg i gråt. Etter hvert ble jeg sløvere, kroppen visnet og nektet å lystre meg. Til slutt overmannet søvnen meg.

Mitt nye liv

Alt dette gjenopplevde jeg i sengen mens jeg ventet på legevisitten. Samme dag ble jeg overført til det psykiatriske sykehuset hvor jeg tidligere hadde vært pasient. Da traff jeg en beslutning. Neste dag fikk jeg en sosialkurator til å kjøre meg hjem for å hente de bøkene og bladene jeg hadde fått. Jeg vekslet samtidig noen ord med min mor, og først nå forsto jeg hvilken sorg jeg hadde voldt min familie. Jeg lovte meg selv at nå skulle det bli annerledes. Ja, jeg begynte faktisk å bli glad og følte en indre ro som var ny for meg.

Den natten vendte jeg meg til Gud i bønn. Jeg ba om tilgivelse for alt jeg hadde gjort, og om hjelp til å klare de kommende vanskeligheter. Den følgende dag ba jeg legen om å få lov til å gå på et møte i Rikets sal. Det var nærmest et uhørt spørsmål fra en pasient med min bakgrunn, men han ga meg straks tillatelse. Jeg kan ikke beskrive den glede jeg følte. På møtet traff jeg den forkynneren som hadde studert med meg, og vi ble enige om at han skulle besøke meg på sykehuset, og at vi skulle gjenoppta studiet. Jeg ønsket å overvære flere møter, men det ble merkelig nok nektet meg. Legene ville ikke la meg komme ut, men ved Guds hjelp hadde jeg gjennom det ene møtet fått kontakt med forkynneren igjen, og han besøkte meg regelmessig og studerte Bibelen med meg. Etter to studier klipte jeg av meg det lange håret mitt.

Legene ved sykehuset kunne ikke unngå å legge merke til at jeg stadig smilte og var glad, og da de spurte meg om grunnen til denne forandringen, forklarte jeg dem at jeg nå hadde funnet meningen med livet, og om studiet med Jehovas vitner. Til min forbauselse ble de irritert og rådet meg til å slutte med denslags. Et par dager senere budsendte de en protestantisk prest, som advarte meg og ba meg slutte med bibelstudiet. Jeg spurte ham om han ville ta fra meg det som hadde reddet meg og gitt meg noe å leve for.

I likhet med de fleste andre mennesker hadde jeg tidligere hatt et temmelig dunkelt bilde av Bibelens innhold. Gjennom studiet fikk jeg nå svar på mine spørsmål om døden og de dødes tilstand og ble til min forbauselse etter hvert klar over at læren om et brennende helvete ikke kommer fra Bibelen. Det som imidlertid gledet meg mest, var utsiktene til å få leve på en renset og paradisisk jord, en jord der menneskene skal leve i fred med hverandre og glede seg sammen over alt det vakre livets Giver har gitt oss gjennom naturen.

Etter fem uker ble jeg utskrevet fra sykehuset som et nytt menneske både utvendig og innvendig. Når jeg traff mine tidligere kamerater, forkynte jeg for dem, og flere av dem ble interessert og tok imot litteratur. De fleste av dem respekterte meg og syntes det var fint at jeg kunne slutte å bruke narkotika. Jeg forkynte også for min familie, og både min mor og min søster gjør nå gode framskritt i sannheten. Ved det siste kretsstevnet symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt.

Dette er i store trekk hva jeg har opplevd. Min hensikt med å skrive dette har ikke i første rekke vært å advare mot narkotika, men å vise at Gud kan og vil hjelpe mennesker som ønsker å komme i et rett forhold til ham. Mitt tilfelle er ikke enestående; over hele verden skjer det samme. Ved Jehovas vitners forkynnelse får stadig flere mennesker hjelp til å overvinne sine laster og stille seg på Jehovas side.

Det er i dyp takknemlighet jeg i dag kan prise Jehova Gud for alt han har gjort for meg. Det er ved hans hjelp jeg har kunnet forandre mitt liv og få erfare sannheten i Jesu ord i Johannes 8: 32: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.»