Hvorfor bør en tale med begeistring?
I 1917, under den første verdenskrig, besøkte den franske statsmannen René Raphael Viviani Amerika og holdt en tale ved Columbia universitet i New York. Selv om han talte på fransk, sa en av tilhørerne som ikke forsto fransk, at han var betatt av talen. «Jeg ble oppildnet og revet med av den fremragende måten den ble framført på,» sa han.
På den annen side har du sikkert hørt taler som du ikke syntes var det minste inspirerende, enda du forsto hvert eneste ord taleren sa. En amerikansk advokat sa en gang: «Jeg har hørt mange fremtredende menn i dette landet holde taler som har vært drepende kjedelige. Det var pinlig for tilhørerne. De klarte nesten ikke å holde seg våkne.»
Hvordan kan en tale være interessant og til og med virke oppildnende på en når en ikke engang forstår det som blir sagt? Og hvorfor er noen taler som blir holdt på et språk som en fullt ut forstår, så kjedelige at de nesten dysser en i søvn?
Hva som gjør en tale interessant
Svaret ligger hovedsakelig i den måten talen blir framført på. En eldre kvinne innprentet en gang en ung Ordets tjener dette på en måte som gjorde et uutslettelig inntrykk på ham. Han spurte henne om hva hun syntes om en tale som han nettopp hadde holdt. Hun svarte at innholdet var godt, men sa så til ham: «Hvis du ikke selv er begeistret for det du sier, hvordan kan du da vente at vi skal være det?»
Kvinnen oppsummerte i virkeligheten hva det er som gjør en tale interessant. Det er den begeistring taleren viser for det stoff han framfører. Hvis han virkelig legger hele sin sjel i talen, vil tilhørerne bli grepet av den levende og begeistrede måten han framfører den på. De vil spisse ører. En taler som mangler begeistring, vil imidlertid ha mye vanskeligere for å holde på tilhørernes oppmerksomhet, uansett hvor godt innholdet i talen er.
Du ønsker naturligvis å være begeistret når du holder en tale. Men hva så hvis en mangler denne egenskap når en taler? Hva er vanligvis grunnen til det? Hvordan kan en lære å vise begeistring?
En naturlig egenskap
Begeistring er heldigvis en egenskap som de fleste mennesker har. En kan spesielt legge merke til den hos barn. Når du går forbi en skolegård, bør du stoppe opp og lytte til barnas livlige rop, latter og snakk. Deres tale er ikke kjedelig eller monoton.
Eller du har kanskje hørt på et lite barn som inntrengende ber sin mor om noe: «Vær så snill, da mor!» trygler barnet. «Kan ikke jeg få være sammen med de andre pikene? Vi blir ikke lenge. Jeg lover å rydde opp på rommet mitt når jeg kommer tilbake! Kan jeg ikke få gå, vær så snill, da?» Ikke bare stemmen, men også øynene og ansiktet bærer preg av at hun ber moren om tillatelse. Og hvis moren nøler med å gi henne tillatelse, får barnet kanskje tårer i øynene, noe som gir bønnen enda større ettertrykk og kraft.
Vanligvis mister en ikke denne egenskap helt og holdent når en blir voksen. Har du hørt en mann som liker å fiske, fortelle om sin fisketur og den store fangsten han fikk? Eller har du hørt kvinner snakke sammen om et forestående bryllup eller en annen selskapelig begivenhet? Hvilken uhemmet begeistring kan ikke både menn og kvinner vise når de snakker med sine nære venner! Gestene, ansiktsuttrykket, forandringene i stemmestyrke og tonefall, forandringene i tempo, forandringene i ettertrykk — alt kommer naturlig. Men når en person står foran en gruppe av de samme vennene, for å holde en tale, hva skjer da?
Det vet du. Den naturlige, begeistrede måten å tale på forsvinner i mange tilfelle, og talen blir kjedelig og livløs. Hvorfor? Hva er det som er blitt forandret? Egentlig svært lite.
Noen flere av talerens venner er kanskje til stede, og de sitter i rekker. Den virkelige forandring kan en imidlertid ikke se. Den har foregått i talerens sinn og i hans innstilling. Han begynner å tenke på seg selv, på hvordan han tar seg ut. Han føler det kanskje som om alles øyne er rettet mot hans person, og mener tydeligvis at hans venner nå på en eller annen måte er blitt hans kritikere. Når han tenker slik, fører det til at han tror at han ikke lenger har evnen til å uttrykke seg, og som følge av det mister han evnen til å vise begeistring.
Hvordan en lærer å vise begeistring i sin tale
Den første betingelse som må oppfylles for at en skal kunne vise begeistring når en holder en tale, er derfor at en vurderer tilhørerne riktig. Husk at de ikke er blitt dine fiender bare fordi de sitter i rekker. De er ikke kritikere. De er venner som har kommet for å høre på og lære av det du har å si.
Hvis du skal kunne vise begeistring, må du derfor legge hele din sjel i det du forteller dine tilhørere. Du må selv tro på det du sier. Eller for å si det på en annen måte: Snakk bare om det du tror på. Dette er viktig, ettersom en ikke kan vise ekte begeistring for ting som en ikke tror på.
En tredje betingelse, som er nær knyttet til de foregående, er at du må være interessert i det budskap som du skal overbringe, være helt oppslukt av tankene og ha et ønske om å meddele dem til andre. Tenk igjen på mannen som liker å fiske.
Du kan neppe vente at han skal vise den samme begeistring når han forteller sine venner om sin svigerinnes forestående bryllup, som når han forteller dem om sin siste fisketur. Han er ikke så opptatt av detaljene i forbindelse med bryllupet. Det er ikke den slags ting som interesserer ham mest. Men de rappe bevegelsene han gjør med fiskestangen for å få agnet ut på vannet, det øyeblikk da fisken biter på kroken, kampen for å få den på land — det er noe som interesserer ham. Han kan derfor vise begeistring når han snakker om dette.
En annen betingelse som en må oppfylle for å kunne vise begeistring, er at en må være godt forberedt; en må være godt inne i det emnet en skal tale over. Han som forteller om fisketuren, kjenner den godt. Han har uten tvil gjennomgått hendelsen mange ganger i tankene. Han er sikker på at ingen andre kjenner beretningen så godt som han gjør. Dette er viktig for at han skal kunne fortelle om den med begeistring. Hvis en bare har overfladisk kjennskap til det emnet en skal snakke om, er det meget vanskelig å vise begeistring.
En ytterligere betingelse som må oppfylles for at en skal kunne tale med begeistring, er at en må være overbevist om at tilhørerne trenger å høre det en har å si. Hvis en oppriktig tror at det er livsviktig for dem at de reagerer på det en sier, kan det hjelpe en til å tale fra hjertet og med begeistring. Ønsket om å overbringe opplysningene til dem er da så sterkt at en helt glemmer seg selv og bare tenker på det en skal si.
En taler som har et slikt motiv, kan sammenlignes med en mann som midt på natten oppdager at det brenner i en boligblokk. Mannen har bare én tanke i hodet — å fortelle beboerne om den fare de er i. Det er et spørsmål om liv eller død! Han løper inn i bygningen og hamrer på dørene, idet han roper: «Våkn opp! Huset brenner! Kom dere ut hurtigst mulig!» Hvordan tror du hans tale er? Den er naturligvis overbevisende og inntrengende.
Gjenkall tanker og følelser
En taler kan imidlertid tilsynelatende oppfylle alle disse betingelser. Han er ikke redd for hva tilhørerne mener, han tror på det han har å si, han er virkelig interessert i det emnet han taler over, han er godt forberedt, og han er overbevist om at det er livsviktig for tilhørerne at de reagerer på det han har å si. Og likevel kan det være at han ikke taler med begeistring. Hvorfor ikke? Hva er det som er galt?
Feilen kan være at han ikke virkelig tenker på det han sier. Han er ikke helt oppslukt av det. Han må vekke sine følelser for emnet, bli følelsesmessig engasjert og ikke bare overbringe ordene. Når for eksempel fiskeren forteller sin beretning, forestiller han seg at han står midt ute i den strie strømmen, hvor vannet når ham til hoftene. Han husker det spennende øyeblikk da fisken bet på kroken, og kampen for å få den inn. At han på denne måten gjenopplever hendelsen og minnes de tanker og følelser han hadde, mens han taler — det er det som gjør at han kan tale med begeistring.
En som holder offentlige foredrag, må gjøre det samme. Det kan for eksempel være at han holder et foredrag som handler om Jesu Kristi gjenløsningsoffer, et emne som han kanskje har talt over mange ganger. Når han framfører foredraget, må han imidlertid være fullstendig oppslukt av tanken på hva Jesu offer virkelig betyr for ham selv og for hans tilhørere. Han må igjen vekke sin takknemlighetsfølelse overfor Jehova Gud og Kristus Jesus for denne vidunderlige foranstaltning. Han må tenke på det storslagne håp om liv som dette gir menneskene — evig lykke og en fullkommen helse i det gjenopprettede jordiske paradis! Hvor varm om hjertet blir han ikke når han taler om dette! — Joh. 3: 16; Åpb. 21: 3, 4.
Når foredragsholderen gjør dette, vil han ikke begå den feil bare å gjenta ord eller tanker. Han legger sine følelser i det han sier. Ikke bare hans sinn, men også hans hjerte er opptatt av emnet. Og selv om han kanskje har gitt uttrykk for de samme tankene mange ganger før, taler han derfor med begeistring.
Kjærlighet til tilhørerne
Noe som spesielt vil hjelpe en til å tale på denne måten, er at en har kjærlighet til sine tilhørere. En som har denne egenskapen, vil ikke framføre sin tale på en tørr og kjedelig måte, som om han tenkte: «Dere kan høre etter eller la det være.» Han vil i stedet ha den samme innstilling som den en far eller mor har til sitt barn.
Barnet har kanskje løpt over gaten uten å se seg for. Faren eller moren vet hvor farlig dette er. Han eller hun taler derfor alvorlig til barnet og viser både ved sitt tonefall og sin måte å tale på at dette er en viktig sak. Hvis barnet ikke hører etter, eller hvis det tar saken lett, gjør faren eller moren seg større anstrengelser. Han eller hun forsøker enda mer overbevisende og inntrengende å få barnet til å forstå faren ved å løpe over gaten uten å se seg for.
En foredragsholder bør på lignende måte ha ett oppriktig ønske om å gi sine tilhørere opplysninger som vil være til gagn for dem. Han vil derfor legge merke til hvordan de reagerer på det han sier. Hvis det virker som om de ikke er blitt overbevist eller av en eller annen grunn ikke har forstått et punkt, vil han forsøke å overbevise dem eller hjelpe dem til å forstå punktet ved å vise enda større begeistring og uttrykke seg enda tydeligere.
Begeistringens betydning
Begeistring er selve livet i en tale. Undervurder aldri betydningen av å vise begeistring. Uten begeistring blir talen død, og tilhørerne vil sannsynligvis ikke bli tilskyndt til å handle eller bli overbevist. I. M. Flapan, som har vært leder for New York School of Public Speaking (en skole i New York for utdannelse av offentlige talere), har sagt:
«De fleste intelligente mennesker vil gjerne tro at verden kan påvirkes ved hjelp av sunn fornuft og logikk. Den sørgelige sannhet er at verden blir påvirket av følelser. En taler som appellerer til sine tilhørere med virkelig varme, oppriktighet og begeistring, vil nesten alltid ha tilhørerne med seg.»
Begeistring virker overbevisende. James C. Cropsey, en tidligere dommer ved New Yorks høyesterett, sa at han lyttet meget oppmerksomt når en advokat som han ikke var enig med, framla sine argumenter på en oppriktig og begeistret måte. Det fikk ham til å tenke at advokaten kanskje likevel hadde rett.
Tenk også på eksemplet med den samaritanske kvinnen som Jesus Kristus en dag samtalte med ved en brønn, en hendelse som er omtalt i Bibelen. Jesus gjorde bruk av sine mirakuløse oppfatningsevner og fortalte kvinnen noen detaljer fra hennes privatliv. Hun trodde derfor at Jesus var den lovte Messias eller Kristus, og gikk inn i byen og fortalte om det som hadde hendt. Bibelens beretning sier: «Mange av samaritanene fra den by trodde på ham for kvinnens ords skyld, da hun vitnet: Han har sagt meg alt jeg har gjort.» — Joh. 4: 6—39.
Tenk på det! Mange mennesker trodde på Jesus utelukkende på grunnlag av kvinnens ord — og det var til og med en umoralsk kvinne! (Joh. 4: 18) Forestill deg hvor oppildnet og begeistret hun må ha vært når hun fortalte om de ting Jesus hadde sagt. Ja, begeistring virker overbevisende — den gjør at det en sier, virker troverdig.
Tal derfor med begeistring. La ditt hjerte og sinn bli helt oppslukt av emnet. Vær overbevist om at det du har forberedt, er sant. La så et inderlig ønske om å overbringe disse tanker til andre tilskynde deg til å legge hele din sjel i din tale. Hvis du således taler med begeistring, vil dine tilhørere ikke bare lytte til det du har å si, men også bli overbevist og handle i samsvar med det du sier.