«Jeg er ikke interessert» — hvorfor ikke?
«JEG er ikke interessert.» Har du noen gang sagt det når du har fått besøk av et av Jehovas kristne vitner? Det var faktisk min første reaksjon da jeg fikk et slikt besøk. Men hva var det som ikke interesserte meg? Hva fikk deg til å si: «Jeg er ikke interessert»?
Hva er det Jehovas vitner vil snakke om når de kommer? De ønsker å gjøre folk kjent med det gode budskap om at Guds rike i nær framtid skal gjøre jorden til et storslått paradis. Alle urettferdige, alle ugjerningsmenn, alle som hisser til krig og vold, vil bli fjernet. Ja, vitnene ønsker å gjøre folk kjent med hvordan de kan oppnå varig fred og trygghet foruten fullkommen helse og evig liv i et paradis som vil omfatte hele jorden.
Er dette for vanskelig å tro på til at du kan være interessert i det? De fleste mennesker har en viss interesse selv for ting som de mener er utrolige. Hva er grunnen til at de ser på fantasifulle filmer og leser oppdiktede historier i bøker og blad? De liker å komme bort fra virkeligheten og over i fantasiens verden. Det kan derfor ikke være bare fordi det budskap Jehovas vitner framholder, høres utrolig ut, at folk sier at de ikke er interessert.
Er grunnen at de ikke trenger de storslåtte ting Guds Ord lover? Tenk litt over det. Har vi ikke alle behov for fred og frihet fra alt ondt? Har vi ikke behov for trygghet? Har vi ikke behov for god helse og framfor alt for et grunnlag for håp for framtiden? Det kommer en tid i alle menneskers liv da de er svært godt klar over at de har slike behov. Behovet er altså til stede.
Men selv om alle har behov for Guds nye tingenes ordning, hvor det hverken vil være forbrytelser eller kriger, og hvor menneskene kan ha håp om å leve evig med fullkommen helse, er spørsmålet: Kan det være at noen ikke er interessert i det middel hvorved alt dette skal bli gjennomført? Er det sannsynlig? La oss illustrere det: Hvis bilen vår går tom for bensin på en øde vei, er vi ikke da interessert i nær sagt ethvert tilbud om å få sitte på til nærmeste bensinstasjon — enten det er med en lastebil, en traktor eller til og med hest og vogn? Jo, vi har behov for å sitte på med noen, og vi gjør oss ikke kostbare og tenker på vår bekvemmelighet eller på hva som er vanlige framkomstmidler. Hovedsaken er å benytte det framkomstmiddel som er for hånden, og som kan føre oss dit hvor vi skal og vil.
Når vi ser fornuftig på det, har vi således ingen virkelig grunn til å si at vi ikke er interessert. Det må være et eller annet skjult motiv som ligger til grunn for denne innstillingen.
Fordommer — en hindring
En grunn til at mange sier: «Jeg er ikke interessert» — og som jeg tror til dels var grunnen i mitt tilfelle — har med fordommer å gjøre. Vi ønsker alle å sitte inne med riktige opplysninger, slik at vi kan treffe rette avgjørelser og bli ansett for å være erfarne og kompetente. Men hvor samvittighetsfulle er vi når det gjelder å tilegne oss opplysninger?
Gjør vi for eksempel noe for å forsikre oss om at de opplysninger vi har, virkelig er korrekte, når vi får anledning til å undersøke det? Eller har vi en tendens til uten å nøle å godta det ansette mennesker eller populære bøker, tidsskrifter og aviser sier? Har vi lett for å avpasse vårt syn på tingene etter det konvensjonelle, populære syn, omtrent som om vi skulle følge de skiftende motene? Og når vi blir stilt overfor et annet syn, er vi da villige til å høre på de argumenter og faktorer som ligger til grunn for det, før vi tar stilling til det? Har vi ikke lett for å holde fast ved det bilde av tingene som vi allerede har dannet oss i vårt sinn?
Mange følger det samme mønster for handling når et av Jehovas vitner kommer på besøk til dem. I likhet med meg svarer de: «Jeg er ikke interessert», fordi de allerede har gjort seg opp en mening. De tror at de vet hva det dreier seg om, hva slags mennesker disse vitnene er, og hva de står for. Men hvordan har de fått vite det?
Erfaringen viser at de ofte tror at de vet det, fordi de har snakket med andre som trodde at de visste det, fordi de hadde snakket med andre igjen som trodde at de visste det, og så videre. Så når et vitne kommer uventet til døren deres, har de straks klart for seg det bildet de har dannet seg av vitnene. De mener at dette bildet er det rette. Folk er jo snare til å huske ufordelaktige ting de hører, og fortelle dem videre, og det bildet de har dannet seg av vitnene, er ofte så ufordelaktig at det får dem til straks å gi et avvisende svar. «Nei takk, jeg er ikke interessert.»
Fordommer er ofte vanskelige å få bukt med, fordi de er så dypt rotfestet. De som nærer fordommer, er overbevist om at de ikke gjør det. Hvis en fordomsfull person blir spurt om hvorfor han ikke er interessert, er han sjelden villig til å forklare det, men blir ofte irritert og gjør slutt på besøket ved å lukke døren.
Den letteste utveien
Andre sier kanskje at de ikke er interessert, fordi de mener at det er den letteste utveien.
En samtale med et vitne kan kreve at de gjør seg mentale anstrengelser som de ikke er rede og villige til å gjøre. De føler seg kanskje presset også, for i sitt sinn er de opptatt av andre ting og ønsker ikke å bli brakt inn i et annet tankespor. De kommer derfor med en unnskyldning som bare er en annen måte å utsette en avgjørelse på eller å trekke seg fullstendig tilbake på. De synes det er ubehagelig å si et bestemt «nei».
Hvorfor folk frykter det som er nytt
Mange er ikke så villige til å godta nye tanker og nye tenkemåter. De er blitt vant til å oppføre seg på en bestemt måte. De er bundet av tradisjoner. Innarbeidede vaner er naturlige for dem, og det er lettest å gjøre det de alltid har gjort. Det blir vanligvis regnet for å være det tryggeste å gi seg i kast med kjente ting. Selv om mange er trette av det gamle, frykter de det nye og foretrekker å holde seg til det gamle. Det kan godt være at de synes at deres kirkesamfunn er fullt av feil og mangler og lite inspirerende, ja, bent fram kjedelig, men det er nå engang der de alltid har vært, og derfor mener de at de bør fortsette å holde seg til det. Hvorfor skal de så bry seg med å undersøke noe nytt?
Selv om vitnet forklarer dem at den religion han forkynner, er eldre enn det eldste kirkesamfunn på stedet, er den ikke desto mindre ny for dem, fordi de ikke kjenner den. Når de sier: «Jeg er ikke interessert», mener de derfor i virkeligheten: «Jeg har min egen kirke. Jeg holder meg til den, hva som enn skjer. Vær så snill å la meg være i fred.»
Mindreverdighetsfølelse
Noen føler seg underlegne og nøler med å gi seg i kast med en samtale om et bestemt emne fordi de tror at de mangler den nødvendige kunnskap og erfaring.
De er kanskje ikke så godt inne i religiøse spørsmål og mener at en samtale med et vitne vil avsløre deres uvitenhet. Folks trang til å hevde seg og bli sett opp til får dem ofte til å tenke at det er best å være litt forsiktig. I stedet for å bli innblandet i noe som de ikke kan mestre, trekker de seg med en gang og sier: «Jeg er ikke interessert.»
Hvordan jeg ble interessert
Folk som har denne «jeg er ikke interessert»-innstillingen, kan naturligvis gi uttrykk for det på mange andre måter. De kan unnskylde seg med at de ikke har tid, at de ikke er bra, eller at det ikke passer. Mange er redde for hva naboene vil synes eller si. Da jeg selv kom med denne innvendingen for flere år siden, sa det vitnet som hadde kommet til min dør, på en vennlig måte til meg: «Tør jeg spørre om hva det er De ikke er interessert i?»
Jeg ble litt forbauset over spørsmålet, men svarte: «I Jehovas vitner.»
«Nei vel,» sa vitnet, «da kan vi jo snakke om noe annet, om noe som jeg vet at De som en ung mann må være svært interessert i.»
«Hva da?» spurte jeg.
«Deres framtid,» lød svaret.
«Og hva vet De om min framtid?» spurte jeg.
«Jo, De har mulighet for å oppnå en lykkelig framtid. Hvis jeg kunne få noen minutter til å vise Dem ut fra Bibelen. . . .» Og slik kom samtalen i gang.
Vitnet appellerte til noe som jeg ikke kunne nekte for at jeg var interessert i. Han presset meg ikke til å gjøre noe, og han kom ikke med noen innvending mot min innvending. Han vakte i stedet min nysgjerrighet og klarte på den måten å fange min interesse.
Er du interessert i framtiden? Da bør du høre på det Jehovas kristne vitner kan fortelle deg ut fra Bibelen. De kan fortelle deg om den allmektige Guds løfter om «evig liv» og en storslagen framtid som du kan få del i. Og fordi disse løftene kommer fra Gud, «han som ikke lyver», kan du ha tillit til dem. — Tit. 1: 2; Åpb. 21: 3, 4.
Ja, du kan få et sikkert håp om å oppnå evig liv med fullkommen helse på en paradisisk jord. Du må imidlertid være klar over at Bibelen krever handling — nå — av dem som skal få del i en slik lykkelig framtid. Det er nå bare kort tid igjen før denne tingenes ordning blir fullstendig knust i den ’store trengsel’ som Jesus Kristus forutsa skulle komme. (Matt. 24: 21; Mark. 13: 19) Hvorfor ikke la Jehovas vitner hjelpe deg til å oppnå en slik lykkelig framtid mens det ennå er tid? — Innsendt.