Hva er «Den grønne revolusjon»?

FOR bare noen få år siden ble det sagt at millioner av mennesker i forskjellige land sultet. Hver dag var det tusener som døde på grunn av matmangel.

Dette var særlig tilfelle i India. Mangel på regn to år på rad, i 1965 og 1966, skapte en tørke som fikk alvorlige følger for avlingene. Mange sultet i hjel. Det var bare store forsendelser av matvarer fra andre land som hindret en fullstendig katastrofe.

Som følge av dette var det mange som kom med dystre spådommer om en verdensomfattende hungersnød. Noen autoriteter anslo at det helt sikkert ville bli hungersnød i midten, av 1970-årene. Det var noen som til og med sa at en verdensomfattende hungersnød allerede hadde begynt.

Men i dag snakkes det ikke så mye som den gang om at folk rundt omkring i verden dør av sult. Nå hører vi om ’overskudd’ av matvarer på steder hvor det for bare noen få år siden var stor matmangel.

Hva er grunnen til dette? Det skyldes en ’revolusjon’ som har funnet sted i forbindelse med produksjonen av forskjellige kornsorter. Dette fenomen blir ansett for å være så betydningsfullt at det har fått navnet «Den grønne revolusjon».

Denne ’revolusjon’ har imidlertid også ført til at følgende spørsmål har oppstått: Hvordan kom «Den grønne revolusjon» i stand? Er det noen farer forbundet med den? Hjelper den virkelig verdens fattige og sultende befolkning? Er den løsningen på menneskenes matvareproblemer? La oss granske disse spørsmålene nærmere.

Hvordan den begynte

«Den grønne revolusjon» er betegnelsen på den vellykte utvikling av høyproduktive sorter hvete og ris. Den er av så stor betydning fordi disse to kornslagene, særlig ris, utgjør det viktigste næringsmiddel for størstedelen av jordens befolkning.

«Den grønne revolusjon» begynte omkring 1965. De første skritt ble imidlertid tatt på et tidligere tidspunkt, nemlig i forbindelse med et samarbeidsprosjekt som den meksikanske regjering hadde bedt Rockefeller-stiftelsen om å bli med på i Mexico, og som tok sikte på å øke landets hveteproduksjon.

Det første gjennombrudd kom som et resultat av det arbeid som ble utført av en gruppe landbrukseksperter under ledelse av dr. Norman E. Borlaug. Dette skjedde etter at de hadde eksperimentert i omkring 20 år. De utviklet hvetesorter som produserte opptil fire bushels der hvor det tidligere bare hadde vært mulig å produsere én bushel.

Den nye hveten var kort og hadde meget stive strå. Dette var viktig, ettersom det hjalp planten til ikke å falle sammen under vekten av de ekstra store kornaksene. Den var dessuten ikke ømfintlig med hensyn til lengden av dagslys. Dette betydde at den kunne dyrkes der hvor antallet av timer med dagslys ikke var det samme som der hvor kornet var blitt utviklet. Den reagerte også i høy grad positivt på kunstgjødning og kunstig vanning.

Omtrent samtidig ble en ny høyproduktiv risplante utviklet av det internasjonale institutt for risforskning i Manila i Filippinene. Dette fikk samme betydning for risen som de meksikanske forsøkene fikk for hveten.

I 1965 ble det gjort forsøk med disse nye kornsortene i Asia. Flere hundre mål ble tilsådd. I dag, bare sju år senere, er millioner av mål forskjellige steder på jorden blitt tilsådd med de nye kornsortene. Dette er særlig tilfelle i de hveteproduserende områder i India og Pakistan. I Filippinene og andre risproduserende områder i Sørøst-Asia har det også funnet sted en økende tilplantning av de nye rissortene.

Hvor effektiv har den vært?

Kornproduksjonen har gjennomgått en tydelig forandring på grunn av de nye kornsortene. I flere land har det funnet sted en stor økning i kornproduksjonen. Bladet BioSience for 1. november 1971 nevner spesielt India og Pakistan, «hvor, sies det, de er i ferd med å fordrive hungerspøkelset eller i det minste holde det på avstand i kanskje enda en generasjon».

Tidligere var den beste høsten India har hatt, den som ble oppnådd i 1964—1965, da den samlede avkastning var på omkring 89 millioner tonn korn. Men for året 1970—1971 ble det meldt om en avkastning på 107 millioner tonn. Den mest oppsiktsvekkende økning ble registrert i forbindelse med hvetehøsten. Den er blitt over dobbelt så stor i løpet av seks år, idet den har økt fra omkring 11 millioner tonn til 23 millioner tonn. Når det gjelder produksjonen av ris, har ikke økningen vært så oppsiktsvekkende. Noen indiske autoriteter regner ikke desto mindre med at India vil være selvforsynt med ris i 1972.

Fra noen av de områder på jorden hvor befolkningen før sultet, og hvor en tidligere måtte importere store mengder korn, blir det nå meldt at de har nok korn som følge av den store økningen i kornavlingene, og at de til og med eksporterer korn. De vellykte resultater som ble oppnådd med de nye kornsortene, har fått flere og flere bønder til å dyrke dem hvert år.

På grunnlag av dette kunne en trekke den slutning at vitenskapen nå endelig har funnet løsningen på menneskenes ernæringsproblemer. Det kan se ut til at verdens sultende befolkning bare behøver å dyrke de nye hvete- og rissortene for å unngå å sulte.

En advarsel

Det er imidlertid mange landbrukseksperter som advarer mot å trekke en slik slutning. De sier at «Den grønne revolusjon» ikke løser menneskehetens sultproblemer nå og heller ikke vil gjøre det i framtiden.

I boken The Survival Equation sier for eksempel landbruksøkonom Wolf Ladejinsky følgende i en artikkel:

«I nesten fem år har ’Den grønne revolusjon’ pågått i en rekke landbruksmessig underutviklede land i Asia. Da den ble innført i de tradisjonsbundne landkommuner, ble den hyllet som det middel som skulle motbevise de dystre spådommene om en hungersnød som ville hjemsøke store deler av verden.

«Men det var ikke alt. De som ble overbegeistret på grunn av de forestående forandringer, så i dem botemidlet mot den fattigdom de fleste av jorddyrkerne levde i . . .

«De gunstige omstendigheter som den nye teknologien må ha, er det imidlertid ikke lett å oppnå, og derfor blir rekkevidden og utviklingen av den uvegerlig hindret. I tillegg til dette bar revolusjonen der hvor den har vært vellykket, framkalt en mengde politiske og sosiale problemer. Den grønne revolusjon kan kort sagt bli både et overflødighetshorn og en Pandoras eske, som dr. Wharton med rette påpekte i ’Foreign Affairs’ i april 1969.»

Hvorfor er det så mange autoriteter som advarer mot å vise overdreven optimisme midt i «Den grønne revolusjon»? Hvilke problemer støter en på? Hvilken innvirkning har de på muligheten for å overvinne sult og fattigdom ved hjelp av «Den grønne revolusjon»?

Et av problemene innebærer en stor potensiell fare. Det har å gjøre med de nye kornsortenes genetiske bakgrunn.

[Bilde på side 4]

En ny, høyproduktiv risplante som ble utviklet i Filippinene, fikk samme betydning for risen som de meksikanske forsøkene fikk for hveten, men vil dette løse problemet?