Protester

SIDEN skoleåret begynte etter sommerferien 1971, er det blitt reist en del protester mot den nye loven om obligatorisk seksualundervisning i skolene i Danmark. Det kan imidlertid være vanskelig å bedømme hvor stor del av befolkningen disse protestene kommer fra. Likegyldighet, som i praksis betyr en anerkjennelse av loven, er sikkert den alminneligste reaksjonen.

For øvrig framgår det av de fleste protester at de egentlig ikke er rettet mot det at det blir gitt seksualundervisning i skolen. En slik undervisning er jo også som nevnt i flere år blitt gitt ved skoler over hele Danmark uten at det har skapt særlig røre. Dessuten viste en gallupundersøkelse i 1969 at over 80 prosent av de voksne som ble spurt om de mente at det burde være seksualundervisning i skolene, var for en slik undervisning.

Hva er det så folk protesterer mot? Det er hovedsakelig to trekk ved den nye loven. For det første er det det at den gjør undervisningen obligatorisk, altså tvungen, både for lærere og for elever. For det annet er det det at den påtvinger selv små barn i de første klasser denne undervisningen.

Fra religiøst hold

I desember sendte 26 prester, hele Vendsyssels prestestand, en protestresolusjon som var rettet mot den tvungne seksualundervisningen, til undervisningsministeren.

Sogneprost Poul Ulsdal skrev i en kronikk i Kristeligt Dagblad for 21. oktober 1971: «Allerede for cirka ti år siden var jeg som skolekommisjonsmedlem . . . med på å innføre seksualundervisning i en sjuendeklasse i en landsbyskole, men likevel er jeg rystet over det som nå skal skje i den danske folkeskole. . . . Det er den integrerte, tvungne seksualundervisning fra de aller første skoleår som skal bekjempes. Den er et uhyggelig angrep på foreldrenes og barnas frihet.»

Formannen for Kristeligt Folkeparti, Jacob Christensen, har uttalt seg imot at seksualundervisningen blir gjort integrert, ettersom dette gir «seksualprofetene» for stor frihet til å ’boltre seg’.

I januar sendte Landsforeningen til oprettelse af Kristne Friskoler et åpent protestbrev til regjering og folketing, hvor det blant annet het: «Mange danske foreldre (riktignok et mindretall) ønsker fortsatt at deres barn skal undervises i seksuallivet på et kristent grunnlag.»

Fra legehold

Overlege Ib Ostenfeld advarte i en kronikk i Berlingske Tidende for 13. oktober 1971 meget inntrengende mot å gi barn under 12 år systematisk seksualundervisning. Det er dessverre bare mulig å trekke fram noen små utdrag av kronikken her:

«Enhver mor og enhver fornuftig barnepsykolog som ikke er blitt offer for moderne, analytiske teorier, vet jo meget godt at små barn stiller alle mulige spørsmål om livets største gåter, om sin tilblivelse, om døden, . . . Men disse, som kjenner barn godt, vet også at det bak denne voldsomme spørretrang ikke ligger noe behov for en virkelig inngående, erkjennende viten om slike store ting. . . . En systematisk undervisning vil være imot deres natur og vil ikke falle i tråd med deres måte å se tingene på. Barn har til alle tider avlurt de mer erfarne et og annet om forplantningen, og deres intuitive metode har gått ut på langsomt og på en uskadelig måte å tilegne seg det de på de forskjellige utvilklingstrinn kan oppfatte. . . . Pedagoger vet i det hele tatt ikke hva resultatet blir av en klasseundervisning hvor 25 små sjeler reagerer på 25 forskjellige måter.»

Overlege Cecil Villaume har kommet med en lignende uttalelse: «Det er en forbrytelse imot barn i sin alminnelighet å påtvinge dem en seksualopplysning som beviselig vil kunne medføre psykiske skader hos det barn som overhodet ikke er motivert for seksuell veiledning. . . . I det hele tatt finner jeg det svært galt at undervisningsdepartementet vil innføre en generell undervisning på et område hvor jeg som lege mener at det utelukkende bør gis individuell veiledning — og først på et tidspunkt da problemet blir aktuelt for den enkelte.» — Berlingske Tidende for 1. januar 1972.

Fra foreldre og lærere

Naturlig nok har de mest omfattende protestene kommet fra dem som blir mest direkte berørt av den nye loven, nemlig foreldrene og lærerne. Dette har kommet til uttrykk i brev fra lesere til aviser og blad, på valgmøter og foreldremøter, men også i mer organiserte bestrebelser.

I midten av september nektet alle de 17 lærerne ved Hammel Realskole å rette seg etter loven om den integrerte seksualundervisning. «Lærernes standpunkt motiveres med prinsipiell motstand imot en slik orientering under tvang, og denne holdning har straks vunnet tilslutning blant elevene. Resultatet av skoletilsynsnemdas [representerer foreldrene] møte ble likeledes full tilslutning til læreraksjonen.» — Berlingske Tidende for 19. september 1971.

To lærere på Fyn og én i Esbjerg hadde allerede gitt uttrykk for at de likeledes ville nekte å overholde loven, og den 20. november kom lærere og foreldre sammen til et møte i Vejle for å organisere en landsaksjon, sende ut en offisiell erklæring og påbegynne en innsamling av underskrifter.

En spesiell anstøtsstein

Det ser ut til at mange først forsto hva integrert seksualundervisning kunne komme til å innebære, da forskjellige lærebøker begynte å komme på markedet. Dette var særlig tilfelle da disse lærebøkene, til tross for et vulgært språk og et provoserende billedmateriale, så ut til å bli akseptert både av departementet og av enkelte skoler. Om dette skrev Weekendavisen (tidligere Berlingske Aftenavis) for 7. januar:

«Vulgarismen har forlengst gjort sitt inntog på læreboksmarkedet, og det finnes skoler hvor lederne kaster det meste av det nye undervisningsmaterialet i papirkurven før de særlig energiske seksualprofetene blant de yngre lærerne får tak i det. Det viktigste av alle spørsmålene, nemlig om seksualundervisningen foregår i sømmelige former, avhenger nå nesten utelukkende av hver enkelt skoles avgjørelse, og foreldrene må forsøke å gjøre sin innflytelse gjeldende gjennom skolekommisjonene og skoletilsynsnemdene hvis de vil påvirke valget av undervisningsmaterial etter at seksualundervisningen er blitt gjort obligatorisk.»

Det foreløpige utfall

Den 13. januar i år kom undervisningsminister Knud Heinesen i Kristeligt Dagblad med en kommentar som sikkert uttrykker hans og departementets offisielle standpunkt til saken på det nåværende tidspunkt:

«Den debatt som pågår nå, gir naturligvis anledning til overveielser. I betraktning av den store enighet i så mange ledd [folketinget, seksualopplysningsutvalget og leseplansutvalget] bør overveielsene imidlertid være særdeles grundige, og erfaringsmaterialet bør være dekkende og omfatte en rimelig periode før en eventuelt foretar forandringer av et eller annet slag i denne nyordning.»