Den forunderlige strutsen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

HVORDAN ville du like å begynne et måltid med å spise småstein? Du ville sikkert ikke synes at det var noen nytelse, men den forunderlige strutsen kan ikke få noe bedre. Forskjellige harde gjenstander går direkte ned i fuglens egentlige mage, og derfra går de videre til dens annen mage, kråsen. Denne virker som en kvern, og føden blir malt ved hjelp av dens muskuløse vegger.

Barnematen i den forunderlige strutsefamilien er også uvanlig. Når ungene er klekket ut, er våt gjødsel fra moren den uunnværlige barnemat. Ved hjelp av den blir ungene tilført de bakterier som må til for at fordøyelsesprosessen skal kunne settes i gang.

I Sør-Afrika finnes det en god del strutsefarmer. Her blir disse store fuglene oppdrettet, ikke bare for fjærenes skyld, men også på grunn av huden, som en lager fint lær av. I Oudtshoorn-distriktet finnes det 200 farmer med i alt omkring 70 000 strutser. Strutsehannen er flink til å hjelpe til med utklekkingen. Hunnen ruger eggene om dagen, for hennes gråbrune fjær går i ett med vegetasjonen i det ufruktbare høylandet. Hannen ligger på eggene om natten av samme grunn —  hans svarte og hvite fjærdrakt kan ikke ses om natten og tjener som kamuflasje.

Like før eggene skal klekkes ut, sitter eller står hannen i nærheten av hunnen også om dagen, slik at hans skygge faller på henne og beskytter henne mot de subtropiske solstrålene.

Hunnen legger mellom 12 og 15 egg. Hvis farmeren fjerner disse eggene, vil hun fortsette å legge opptil 30 egg, forutsatt at et narreegg får ligge igjen i reiret. På denne måten kan en få strutsen til å ruge tre ganger i stedet for bare én gang.

Ettersom strutsen er verdens største nålevende fugl, kan en bare vente at eggene er kjempestore, og de kan veie bortimot 1,5 kilo. Den store Skaper har sørget for at kimen holder seg svevende i egget, og hvordan det enn blir dreid rundt, vil den stige opp, slik at den viktige flekken kan komme i kontakt med foreldrenes varme kropp. Ungene kommer ut av eggene etter en rugetid på seks uker.

En unge ligger sammenfoldet som en bitte liten paraply innenfor skallet, med føttene og nebbet tett sammen. Når det siste stadium i rugingen er nådd, hakker den hull på skallet med sin harde beinforsterkede tånegl. En voksen struts kan være omkring to og en halv meter høy og veie over 155 kilo.

Til tross for at strutsen er kraftig bygd, er den meget grasiøs i sine bevegelser. En har til og med sett strutser danse til en gjetergutts rørfløyte.

Men du har kanskje mer lyst til å se en hannstruts framføre sin paringsdans? Den sitter på huk og sprer ut vingene sine slik at de skinnende hvite fjærene blir foldet helt ut, mens den beveger kroppen sakte fra den ene siden til den andre. Halsen er bøyd elegant bakover som på en svane, og hodet slår med en dump lyd vekselvis fra den ene siden til den andre. Lokkelåten består av tre dype, brummende lyder etterfulgt av et kortere rop. Den kan høres på over tre kilometers avstand og lyder som løvebrøl.

Strutsen kan ikke fly, men til gjengjeld kan den løpe fantastisk hurtig. Med de lange beina sine kan den fare av sted med en hastighet på mellom 40 og 60 kilometer i timen.

Hvis strutsen ikke kan løpe fra en fare, gjemmer den ikke hodet i sanden. Den forsvarer i stedet reiret sitt ved å sparke med sine kraftige bein. Strutsen skiller seg ut fra andre fugler ved at den har bare to tær på hver fot, og den ene av disse er forsynt med en klolignende hov som utgjør et farlig våpen når fuglen blir tvunget til å forsvare seg.

Enkelte karakteristiske trekk ved strutsen har slått vitenskapsmennene med forundring. Den har en blære som samler opp urinsyre, et organ som er karakteristisk for pattedyrene, men som ingen andre fuglefamilier har. Den har også øyenvipper, som beskytter øynene mot flygesanden. Den forunderlige strutsen er i sannhet et vitnesbyrd om den visdom dens Skaper er i besittelse av.