Hvordan det er å være brannmann i en storby
Fortalt til en av «Våkn opp!»s medarbeidere
FOLK sier til meg: «Det må være spennende å være brannmann.» De synes det må være morsomt å klatre i stiger og redde folk og kjempe mot flammene. De blir overrasket når jeg kan fortelle noe helt annet.
I de 18 årene jeg har vært brannmann i New York, har jeg vært med på tusenvis av brannutrykninger. Jeg har hoppet ned fra brannbilen og stormet inn i brennende hus hundrevis av ganger. Det er imidlertid ikke noe morsomt eller spennende å befinne seg i et røykfylt rom i et brennende hus. Her kjemper brannmannen for sitt eget og kanskje også for andres liv.
Et hardt og farlig arbeid
Røyken er ofte så tykk at en ikke kan se noe som helst. Et skarpt lys bare en meter borte er kanskje bare så vidt synlig. Det eneste en kan gjøre, er å føle seg fram. En kan føle seg forferdelig hjelpeløs når en famler seg omkring i blinde i et hus hvor en ikke er kjent.
Brannmannen kommer seg hurtig bort til en vegg og kryper langsetter den. Han tar omkring seg for å kjenne om det er noen der, samtidig som han leter etter et vindu som han kan knuse for å slippe ut giftig røyk. Han holder på å bli kvalt og hoster og gisper etter luft. Av og til må han holde ansiktet bare noen centimeter over gulvet for å få pustet. Ved hvert eneste smertefullt åndedrag suger han inn mer irriterende røyk, som er full av kullos og andre giftige gasser. Det svir i øynene hans. Kroppstemperaturen stiger, og den kvelende varmen tærer på kreftene.
Det hender at brannmenn besvimer på grunn av røyken og varmen. Da må de trekkes eller bæres ut. Men det er ikke alle som er så heldige at de blir reddet. Hvert år er det cirka åtte brannmenn i New York som mister livet på sin post. De andre vil sannsynligvis få sin levetid forkortet på grunn av den giftige røyken de inhalerer uke etter uke. Ettersom vanlig luftforurensning er helsefarlig, kan du tenke deg hvilken virkning det har på brannmennene at de til stadighet må gå inn i hus som er så fulle av røyk at de ikke kan se en hånd foran seg!
Men foruten den personlige risikoen må jeg nevne den fortvilelse en føler når en kommer for sent til å gi hjelp. Jeg har kommet over personer som har vært så ille forbrent at de praktisk talt har falt fra hverandre i armene mine. Det er ikke noe spennende ved døden eller ved å se hulkende, hysteriske mødre klynge seg til sine døde barn. Det er ikke noe spennende ved å se de fortvilte ansiktene til dem som har mistet alt det de eide. Jeg har sett slike ting om og om igjen, og det er forferdelig.
Hva branner kan føre til
Jeg tror at brannmenn har et helt annet syn på brann og farene ved brann enn andre. Vi vet hvordan ilden kan bre seg — hvor uberegnelig den kan være. Jeg har sett glør som har ligget og ulmet i flere timer for så plutselig å blusse opp og fylle et rom med flammer. Jeg har vært til stede ved branner som vi har ment at det bare har vært minutter om å gjøre å få slokt, for så plutselig å se at hele huset på mange etasjer står i lys lue. Jeg har sett hvordan røyken fra en ulmende madrass kan ta liv. Selv mennesker som har bodd mange etasjer over der hvor det har vært brann, har dødd av røykforgiftning!
Jeg har lyst til å fortelle deg litt om hva branner kan føre til — ikke for å skremme eller sjokkere deg, men for at du skal kunne treffe de nødvendige tiltak for å beskytte deg selv og din familie. Tenk over følgende: Branner krever 12 000 menneskeliv hvert år bare i De forente stater! Tenk også på de titusenvis av mennesker som overlever, men som har fått store forbrenninger, og som i mange tilfelle er lemlestet for livet.
Statistikk er kald og ufølsom. Men når en er personlig engasjert i en brann, gjør den et uutslettelig inntrykk på en. Jeg har mange minner som vil gi deg et langt mer levende bilde av hva branner kan føre til, enn noen statistikk.
Hjerteskjærende opplevelser
For noen år siden var jeg med på en utrykning til en leilighet i Brooklyn. Alt så ut til å være under kontroll. Brannen var slokt. Omtrent det eneste tegnet på at det hadde vært noen brann, var en delvis oppbrent gardin. En liten pike på cirka sju år var imidlertid skadd. Det var hun som hadde satt fyr på gardinen, og i et forsøk på å slokke ilden hadde hun dratt gardinen ned, og det hadde tatt fyr i kjolen hennes. Foreldrene hadde klart å kvele flammene.
De trodde ikke at deres lille datter var alvorlig skadd. Men da jeg så nærmere på henne, sank hjertet i brystet mitt. Hun hadde kraftige forbrenninger på hele innsiden av leggene og også på en del av ryggen. Hun hadde fått sjokk og følte derfor ikke noen smerte. Hun oppførte seg faktisk helt normalt. Hun satt oppe, og da hun ba om det, satte de på hennes yndlingsprogram på fjernsynet. Jeg følte meg så hjelpeløs og unyttig da jeg sto der og ventet på sykebilen. Morgenen etter ringte jeg til sykehuset. Piken hadde dødd i løpet av natten.
Det skal ikke så mye til — et øyeblikks uforsiktighet, og i løpet av noen sekunder kan en ha pådratt seg livsfarlig skade. Det skjer rett som det er. Folk flest er simpelthen ikke klar over hvor farlig ild er, og hvor hurtig den brer seg.
En annen gang satt vi og spiste på brannstasjonen da alarmen gikk. Det brant i et toetasjes hus i Brooklyn. Da vi kom dit, brant det på kjøkkenet og i hele første etasje. Ettersom det var midt på dagen, trakk vi den slutning at alle hadde kommet seg ut. Men da vi hadde slokt ilden, fant vi en død gutt på kjøkkenet. Rett etter snublet jeg så å si over et annet dødt barn på det røykfylte badet bak kjøkkenet. Så fort det hadde gått med dem!
Moren hadde straffet en av guttene sine og sendt ham opp på rommet hans. På en eller annen måte brøt brannen ut der, men hun var ikke klar over det før hun så flammene og gutten kom løpende ut. Hennes første reaksjon var at hun løp ovenpå og hjalp ned en vanfør som bodde hos dem. Da hun hadde fått ham ut, sto hele første etasje i flammer. Hun gikk ut fra at guttene, som var omkring åtte og fire år gamle, hadde kommet seg ut. Hun lette etter dem. Men de hadde antagelig ventet for lenge eller fått panikk.
Jeg løftet opp den gutten som lå på kjøkkenet, og bar ham bort til sykehuset på den andre siden av gaten. Kroppen var så forbrent at det var så vidt den holdt sammen. Moren var helt hysterisk. Legen så på den forkullede kroppen og snudde seg så forferdet bort.
På denne tiden kom en hel del barn hjem fra skolen. Noen ropte opprømt: «Se, det har vært brann!» Og da de kom nærmere: «Det er i det kvartalet hvor jeg bor!» Så hørte jeg en som sa med en helt annerledes, engstelig stemme: «Å, det er i huset vårt.» En liten gutt ville snart få vite at hans to yngre brødre nettopp hadde lidt en forferdelig død. Jeg glemmer aldri hvor fortvilt jeg var.
Det som gjør ekstra vondt når jeg er vitne til slike tragedier, er at de mange ganger kunne ha vært unngått. Noen ganger skyldes de bare uforsiktighet eller dumhet. Jeg husker et eksempel som i grunnen er nokså alminnelig.
En mor som bodde i en leiegård, gikk i forretningen og låste sine to små barn inne i leiligheten. Hun hadde sikkert gjort det mange ganger før. Men denne gangen brøt det ut brann. Et av barna hadde sannsynligvis lekt med fyrstikker. Da vi kom dit, var det bare litt røyk som kom sivende ut. Vi løp opp trappene til leiligheten, men vi kom oss ikke inn med en gang på grunn av den låste, brannsikre døren.
Innenfor var det tykt av røyk. Vi kunne ikke se noe som helst. Så var det bare å komme seg ned og krabbe bortover og føle seg fram. Som oftest finner brannmannen noen ved at han snubler over ham eller kommer bort i ham. Vi fant de to guttene og fikk dem raskt ut.
Den ene var død. Han var blitt drept av røyken. Den andre så det ut til å være litt liv i. Jeg satte derfor straks i gang med gjenopplivingsforsøk ved hjelp av munn-mot-munn-metoden. I mellomtiden hentet de andre et oksygenapparat i bilen. Vi holdt på helt til sykebilen kom, men dette barnet døde også.
Det var omtrent da moren kom tilbake. Du kan sikkert tenke deg hvordan hun følte det, særlig fordi hun visste at hun hadde en del av skylden, ettersom hun hadde latt barna være alene. Når en brannmann opplever slike ting, kan han bare ønske at folk ville være mer forstandige. Det er simpelthen ingen grunn til at 12 000 bare her i De forente stater skal miste livet hvert år på grunn av brann.
Tenk over tingene på forhånd
Jeg har mange ganger holdt foredrag for skoleelever og andre grupper om hvordan en kan beskytte seg mot brann. Jeg snakker rett ut til dem. Jeg sier: «Jeg er her for å redde livet deres — for å lære dere hva dere må gjøre hvis det oppstår brann. Hvis en har vært litt forutseende og har en plan å gå etter, kan det være nok til at en redder livet.»
Hver gang jeg går inn i et hus, tenker jeg automatisk: «Hvordan skal jeg komme meg ut herfra hvis det skulle bli brann?» Dette er et spørsmål som en særlig bør stille seg i forbindelse med ens eget hus. Kjenner du til alle de måter du kan komme deg ut av huset ditt på? Hva med andre hus som du ofte er i? Når det oppstår en nødsituasjon, vil folk nesten bestandig prøve å komme seg ut samme vei som de kom inn, og det fører ofte til at den veien blir helt blokkert. Under brannkatastrofen ved Iroquois-teatret i Chicago for mange år siden var det bare tre av de ti utgangene som ble brukt, og 575 satte livet til!
Det er viktig å være forutseende, for en brann oppstår ofte om natten, og når folk våkner så fort, er de gjerne litt desorientert. Hvis de ikke vet nøyaktig hva de skal gjøre, kan de få panikk. De kan bli liggende ubevegelig, krype under sengen, gjemme seg i et skap eller gjøre andre uforstandige ting. Dette skjer ofte og koster mange mennesker livet. Det er interessant å tenke på at da det ble sloppet brannbomber over enkelte byer under den annen verdenskrig, var det nesten ingen tegn til panikk, for alle visste hva de skulle gjøre.
For å få dem jeg snakker til, til å tenke over hva de skal gjøre i tilfelle av brann, spør jeg: «Hva ville du gjøre hvis det ble brann der du bor, i natt? Hvordan ville du komme deg ut? Hvor ville du gå? Sett at soveværelsesdøren var lukket, og at du gikk bort til den og kjente at dørhåndtaket var varmt. Ville du gå ut gjennom den døren?»
Det ville være det verste du kunne gjøre. Ved å åpne døren ville du gi ilden mer oksygen, og flammene ville sannsynligvis slå inn i rommet før du fikk sjanse til å komme deg ut. Lukk derfor aldri opp en varm dør.
Som oftest er det også farlig å gå ut til en trapp. Grunnen til det er at varmen og flammene stiger oppover og hurtig kommer opp langs trappen. En far og en sønn som jeg fant for noen år siden, kunne ha reddet livet hvis de hadde vært oppmerksom på dette.
Brannen brøt ut i en treetasjes leiegård. Den begynte i første etasje. Da røyken begynte å fylle leiligheten til en familie i den etasjen, tok moren med seg et av barna og klatret ut av vinduet på badet. Men faren grep gutten og løp ut av døren. De var avskåret fra å komme ut hovedinngangen på grunn av flammene, og de løp derfor opp trappen for å komme seg opp på taket. Da jeg kom ned i oppgangen fra taket noen øyeblikk senere, fant jeg mannen og hans sønn liggende døde øverst i trappen. De var blitt overmannet av varmen og røyken før de hadde kommet seg i sikkerhet.
Brannøvelser i hjemmet
I en nødsituasjon må en vite hva en skal gjøre, og handle helt automatisk. Hvis ikke kan en komme til å begå en feil som kan koste en livet. Jeg pleier derfor å anbefale skoleelevene å ha brannøvelser i hjemmet. De har brannøvelser på skolen, så hvorfor ikke ha det hjemme også? Det er mange flere som blir skadd eller omkommer som følge av brann i hjemmene.
Et vindu er ofte det beste stedet å komme seg ut, særlig når brannen oppstår om natten. Men en trenger øvelse, for i et røykfylt rom kan en ikke se stort, og en mister gjerne retningssansen også. En må føle seg fram. Du kan nesten ikke tenke deg hvordan det er hvis du ikke har opplevd det. Det beste vil vanligvis være å finne en vegg og følge den til en kommer til et vindu. Jeg pleier å si til skoleelevene: «Når dere kommer inn på rommet deres i kveld, så lukk øynene eller ha et bind foran dem og prøv å ta dere fram til vinduet. Prøv så å åpne det.»
Det er helt utrolig hvor vanskelig det kan være å få opp vinduene, særlig hvis en har dobbelte vinduer. Men det at en vet hvordan en skal få dem hurtig opp, kan redde ens liv. Jeg anbefaler også alle husstander å ha en taustige. Barna kan få øve seg på å bruke den, og den kan oppbevares på et sted hvor den fort kan finnes hvis det skulle oppstå en nødsituasjon.
Tusenvis av omkomne ville ha vært i live i dag hvis de hadde hatt brannøvelser i hjemmet. I en forstad til New York brøt det for ikke lenge siden ut brann i første etasje i et hus etter at familien hadde gått og lagt seg i annen etasje. Faren løp inn på barnas rom for å redde dem — og resultatet var at alle omkom. Hvis hver og en hadde kommet seg ut gjennom sitt eget vindu, ville alle ha reddet livet. Selv i annen etasje kan en henge etter armene i vindusposten og så la seg falle ned. Det er bedre å ta sjansen på å pådra seg noen skrammer ved et slikt fall, enn å gjøre noe uten å tenke seg om og så godt som sikkert miste livet.
Det er også viktig at familiens medlemmer har avtalt å treffes et bestemt sted utenfor når de har kommet seg ut av huset. Ofte når vi kommer til et sted hvor det brenner, roper foreldrene: «Barnet mitt er der inne! Få det ut!» I mange tilfelle har barnet allerede kommet seg ut, mens vi løper inn og leter etter det. Vi har mer enn én gang mistet menn på den måten. I fjor vår var det en brannmann som banet seg vei gjennom flammehavet til en leilighet i tredje etasje i et hus i Brooklyn. Det var blitt sagt at det var fire barn der inne, mens de i virkeligheten hadde kommet seg ut. Han satte livet til i flammene.
Noe annet som jeg pleier å understreke, er at en ikke må gå tilbake inn i et brennende hus for å hente noen av sine eiendeler. Det har også kostet mange mennesker livet. Jeg husker et forretningsbygg hvor alle de ansatte kom seg ut. Etter en stund, da det så ut til at brannen ikke lenger var så kraftig, løp noen av dem inn igjen for å hente forskjellige ting og omkom.
Det de fleste ikke er klar over under slike omstendigheter, er hvor farlig røyk er. Den er ualminnelig giftig. Røyken krever mange flere liv enn selve brannen. Den har dessuten en kumulativ virkning. Den forkorter derfor den forventede levealder for brannmannen, som til stadighet blir utsatt for den.
En voldsom arbeidsbyrde
En brannmann i en storby blir pålagt en stadig større arbeidsbyrde. Det er helt utrolig! Da jeg begynte i brannvesenet for nesten 20 år siden, arbeidet jeg ved et av de ti travleste brannkorpsene i byen i bydelen Bronx. Vi hadde omkring 1800 utrykninger i året. Nå er det noen korps som er helt oppe i nesten 10 000 i året! Fra 1966 til 1968 gikk tallet på brannmeldinger opp med 44 prosent, mens tallet på brannmenn praktisk talt er det samme.
Det er sant at mange alarmer er falske — gjennomsnittlig én av tre her i New York. Men vi vet aldri om den er falsk, før vi har rykt ut. Ofte betyr det at vi må være på farten så å si hele tiden og knapt nok får tid til å få i oss litt mat. Jeg var i Brownsville i Brooklyn i åtte år, men arbeidet der ble for mye for meg. Det passer faktisk bare for unge menn. Jeg var så heldig å bli overflyttet til et mindre travelt område i bydelen Queens.
I Brownsville er det nå cirka 4000 brannalarmer pr. kvadratkilometer i året! Det er brann, brann, brann — dag ut og dag inn. Det hender ofte at en brannmann må være med på å bekjempe flere branner på en dag. En brannmann jeg kjenner, hadde en opplevelse som viser hvor vanlig det er med branner i dette området.
Det hadde brutt ut brann i en leilighet, og denne brannmannen ringte på ved siden av for å se om den leiligheten også var berørt av brannen. Det var ingen som åpnet, og døren var stengt, så han tenkte at det ikke var noen der, og slo inn døren. Der i det røykfylte rommet var en eldre dame. Han ba mange ganger om unnskyldning og spurte hvorfor hun ikke hadde lukket opp. «Å,» sa hun, «vi har så mange branner her omkring, så jeg bryr meg ikke noe særlig om dem lenger.»
Noen ganger står praktisk talt hele området i flammer — i bokstavelig forstand! Jeg glemmer aldri hvordan det var da Martin Luther King ble drept. Den kvelden da han var blitt begravd, ble brannkorps fra hele byen innkalt til Brownsville. Jeg husker at jeg sto på taket til en fabrikkbygning og sprøytet vann inn i flammene. Og overalt hvor jeg så, kunne jeg se flammer slå opp.
En slik situasjon er imidlertid ikke lenger noe enestående. Det samme har hendt mange ganger siden den gang. Det skjedde for eksempel i fjor vår, da byens myndigheter skar ned på utbetalingene fra forsorgen. Avisene skrev at det var over 120 branner om dagen i Brownsville! Av og til får brannvesenet til og med brev hvor det står at den og den dagen kommer det til å bli brann der og der, og det holder stikk. Dette har ført til at Brownsville, den sørlige delen av Bronx og andre deler av New York minner om de bombe- og brannherjede byene i Europa etter den annen verdenskrig.
Det er ille nok for oss brannmenn å måtte bekjempe så mange branner, om vi ikke også skal være nødt til å forsvare oss mot brannstifterne. Men det må vi nå. I noen områder blir brannmennene stadig bombardert med steiner og flasker når de prøver å slokke en brann. I 1970 var det over 800 tilfelle av angrep på brannmenn i New York, og 343 brannmenn ble skadd.
Hvorfor skjer slike ting? Mange mennesker i disse områdene lever på livets skyggeside og er så fortvilt at de gjør nesten hva som helst. Husene deres er gamle og trenger reparasjon, men de ser små forbedringer trass i stadige løfter om bedre forhold. Jeg tror at de kommer med sine vredesutbrudd og brenner tomme og kondemnerte bygninger i håp om å framskynde tingene. Og ettersom vi hindrer dem i å gjøre dette, angriper de oss. Jeg tror også at de bekjemper oss fordi de identifiserer oss med de anerkjente samfunnsinstitusjoner, som de hater.
Det er kanskje også noen som ikke liker brannmennene. Jeg vet at folk ofte klager over at vi øver hærverk — at vi skader hjemmene unødig. Men grunnen til at de mener det, er at de ikke virkelig forstår hvor farlig en brann er, hvordan den kan spre seg, eller hvordan husene er bygd. La meg forklare hva jeg mener.
Hvordan vi slokker en brann
Når vi rykker ut til, la oss si til en seks-eller sjuetasjes leiegård hvor det er brann, vet hver enkelt mann hva som er hans oppgave, og skynder seg å utføre den. Han er klar over at hans arbeidskameraters liv kan være avhengig av at han passer sin oppgave. Én mann skynder seg opp på taket og åpner alle takvinduer og takluker. Hensikten er å gjennomlufte bygningen, slik at den giftige røyken i trappeoppgangen kan komme ut. Han går så ned en branntrapp og åpner flere vinduer for å skape ytterligere ventilasjon.
I mellomtiden griper to menn fatt i et brannslokningsapparat og styrter av sted for å lokalisere ilden. I et røykfylt rom er både deres eget liv og livet til andre, som fortsatt måtte være der, i fare. Som du sikkert forstår, har de ikke tid til å åpne vinduene forsiktig. Når de kommer til et vindu, knuser de det med det de har for hånden, slik at de kan få luft. På denne måten klarer vi ofte å redde barn og andre som er blitt overmannet av den giftige røyken.
Denne gjennomluftingen gjør det dessuten mulig for de andre å bære med seg den tunge vannslangen til det stedet hvor det brenner. Hvis røyken ikke hadde noe sted hvor den kunne komme ut, ville den bli drevet foran vannstrålen og bli trengt tettere og tettere sammen i et rom eller en oppgang. Så kunne den gå tilbake over hodene på brannmennene og antenne noe bak dem. Da ville de være i alvorlige vanskeligheter — alt sammen fordi de andre ikke hadde vært raske nok med å åpne luker og vinduer.
Noen som bor et stykke borte fra der hvor det brenner, kommer med innvendinger mot at tak og vegger blir revet opp hos dem. Det er imidlertid en grunn til at dette blir gjort, også. Brannmennene vet hvilken vei brannen kan spre seg. De vet at den kan forplante seg et langt stykke usett. For noen år siden forårsaket noen få gnister fra et sveiseapparat brann på et verksted. De ansatte fikk stanset den — trodde de — ved hjelp av verkstedets vannslange. Men omkring en halv time senere slo flammene ut fra taket. Brannen hadde forplantet seg gjennom de hule veggene. Resultatet ble en katastrofe.
Brannmenn forstår hvordan en brann virker. De undersøker derfor tilstøtende rom og leiligheter også. Jeg pleier å ta av meg den ene hansken og kjenne på veggen. Hvis den er varm, kan det være brann der inne. Vi må derfor rive hull i veggen for å finne ut hvordan det forholder seg. Ilden kan særlig spre seg usett horisontalt. Hvis vi river i stykker taket i én leilighet og finner det aller minste tegn på brann, føler vi oss ikke trygge før vi har revet i stykker taket i leiligheten ved siden av også for å forvisse oss om at den ikke har forplantet seg dit På denne måten kan det bli gjort skader på en leilighet hvor det ikke har vært brann. Men dette blir ikke gjort uten at det er nødvendig, slik noen kanskje tror. Det blir gjort for å beskytte folk.
Misforståelsene, ubehagelighetene, den økende arbeidsbyrden, den stadige inhaleringen av røyk, letingen etter offer for brannen, håpløsheten i øynene til dem som har mistet alt de eide, det å se brannmenn og andre dø — alt dette er ting som kan gjøre en brannmann i en storby håpløst fortvilt. Vi har et hardt og farlig arbeid. Men vi får også en lønn som en ikke får i så mange andre yrker. Det er det å kunne hjelpe mennesker som er i vanskeligheter, og å kunne være der og gjøre noe når de roper om hjelp. Jeg for min del synes at det oppveier alle vanskelighetene.