Vanskeligheter i Sverige

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sverige

DET hadde lenge vært fred på det industrielle område i Sverige. Den amerikanske politiske kommentatoren Marquis Childs sa at dette skyldtes at den svenske politikken følger det han kalte en «middelvei». Med dette mente han at den holder seg midt imellom sosialismen og kapitalismen. Det er en politikk som kombinerer privat initiativ med stor statlig innflytelse på den økonomiske utvikling.

I den senere tid har imidlertid denne politikken vært temmelig usikker i Sverige. Før ble konflikter mellom landets fagforeninger og arbeidsgiverforeninger avgjort ved lønnsforhandlinger. Det finnes lover som gir partene en viss tid til å prøve å komme fram til en felles overenskomst, og i løpet av denne tiden er det forbudt for arbeiderne å streike og for arbeidsgiverne å sette i verk lockout. Men nå viser slike lover seg å være lite effektive.

Slutt på freden

I slutten av 1969 ble det tent en gnist som ga støtet til vanskelighetene. Dette skjedde i form av en «vill streik» i jernmalmgruvene i Nord-Sverige. Om lag 4800 arbeidere ved det statseide gruveselskapet Loussavaara-Kiirunavaara Aktie Bolag (LKAB) la ned arbeidet, trass i at myndighetene og gruvearbeidernes egen forening var imot aksjonen. Meningsmålinger viste at det store flertall av andre svenske arbeidere støttet gruvearbeiderne.

Streiken varte i 57 arbeidsdager før det ble nådd fram til en midlertidig overenskomst. Men det inntraff flere vanskeligheter av samme slag. I løpet av 1970 var det 127 lignende streiker i Sverige. Hele 22 900 arbeidere var innblandet, og 155 700 arbeidsdager gikk tapt!

Vanskelighetene fortsetter

Forholdene ble ikke bedre i begynnelsen av 1971. De ble snarere verre. Det brøt ut streiker over hele landet. Blant dem som streiket, var leger, veterinærer, piloter, meteorologer og kommunale tjenestemenn, ja, til og med medlemmer av Riksdagen og dens komitéer og hovedpersonalet ved jernbanene. Det at den sistnevnte gruppen streiket, førte til full stans i togtrafikken, noe som igjen førte til at tusenvis av industriarbeidere som var avhengige av jernbanen, ble uten arbeidsmuligheter.

I en senere aksjon gikk staten til lockout av 25 000 lærere. Over 700 000 skoleelever ble på den måten uten undervisning. Som følge av dette oppsto det spørsmål om hvorvidt skoleelevene kunne fortsette å lese på skolen eller hjemme uten at det ble betraktet som om de tok parti i konflikten.

Det var, forståelig nok, mange skoleelever som ikke likte situasjonen. De sa: «Staten må ta ansvaret for tapt studietid som forsinker vår avgangseksamen.» Andre sa: «Vi burde boikotte timene til de lærerne som fortsatt får lov til å arbeide.»

Dette var imidlertid ikke den krisen som vakte størst oppmerksomhet. Den svenske regjering truet med lockout av cirka 3500 yrkesoffiserer hvis det tilbudet som ble framholdt gjennom de utnevnte meglere, ikke ble godtatt innen en bestemt dato. En slik aksjon var helt uhørt. Det hadde aldri før hendt at en regjering hadde gått til lockout av offiserer i sine egne væpnede styrker!

Nyheten spredte seg raskt rundt omkring i Europa. Korrespondenter fra aviser i minst ti andre land ringte til det militære hovedkvarter i Stockholm. De ville vite når og hvor de kunne få intervjue og fotografere offiserene som skulle stenges ute fra sine kontorer og kaserner.

Mislykte forhandlinger

Forhandlinger som ble ført for å prøve å bringe partene i de mange konfliktene til enighet, førte ikke fram. Det ble meldt at konfliktene var uten sidestykke. Det ene meglingsforslaget etter det andre ble forkastet. Det så ut til at meglingskommisjonene var ute av stand til å finne en løsning på de forskjellige problemene. Situasjonen rystet hele Sverige, slik det framgikk av avismeldingene.

Svenska Dagbladet for 25. februar 1971 hadde følgende å si om situasjonen: «Det er et opprør fra borgernes side mot en sosial utopi. Regjeringen og foreningene må vise stor skjønnsomhet hvis det svenske samfunnsmønster ikke skal bli forvandlet til et nordisk skremmebilde.»

Noe måtte gjøres. Tallet på personer som var rammet av streik eller lockout, fortsatte å stige og truet med å lamme hele nasjonen. I et drastisk forsøk på å få slutt på striden ble det lagt fram et lovforslag som forbød alle streiker og lockouter i seks uker fra og med 13. mars. I løpet av denne perioden skulle den tidligere avtalen om lønnsforhold og andre spørsmål fortsatt gjelde. Tanken var at de forskjellige partene skulle komme til enighet i løpet av denne seksukersperioden. Lovforslaget ble hurtig behandlet i Riksdagen, og loven ble vedtatt med nesten overveldende flertall.

Da de seks ukene var omme, hadde partene imidlertid ikke kommet til enighet.

Enighet til slutt

Det var først i midten av juni at de cirka 400 000 statsansatte sluttet fred med sin arbeidsgiver. Men på den såkalte private sektoren, som omfattet cirka 800 000 arbeidere, var det fortsatt ingen enighet.

Situasjonen forverret seg. Landsorganisasjonen bekjentgjorde at den ville sette i gang en rekke selektive streiker hvis det ikke ble oppnådd enighet innen 24. juni 1971. Streikene ville omfatte cirka 90 000 medlemmer i nøkkelstillinger. Målet var å lamme hele landets handel og industri. Samtidig truet den svenske arbeidsgiverforeningen med fullstendig lockout av arbeiderne.

Den 22. juni, etter over sju måneders forhandlinger, kom partene omsider til enighet. De undertegnet det forlik som meglingskommisjonen la fram. Forliket garanterte arbeiderne en lønnsøkning på 27,5 prosent i løpet av en treårsperiode. Det ga dem også større sosiale fordeler, deriblant en senkning av pensjonsalderen fra 67 til 65 år, og økt pensjons- og sykegodtgjørelse. Forliket vil koste om lag seks milliarder svenske kroner.

Hva med framtiden?

Før forliket ble undertegnet, fikk imidlertid arbeidsgiverforeningen i stand en revisjon av prisstoppreguleringen, slik at det ble mulig å gjennomføre betydelige prisøkninger. Selv om arbeiderne vil få høyere lønn, kommer altså prisene og skattene også til å stige. Følgen blir at fordelene ved lønnsøkningen stort sett blir utlignet. Det er blitt anslått at arbeiderne i virkeligheten oppnår en lønnsøkning på bare to prosent.

Trass i forlikene kan en fortsatt høre misfornøyde røster. En kan lure på om partene kommer til å stå fast ved de avtaler de har inngått. Kommer freden til å vare? Mange kan spekulere på det. Bare tiden vil vise hva som vil skje.