«Ditt Ord er sannhet»

ʼLykkelige er fredsstifterneʼ

ORDET «fred» lyder behagelig for øret og er liflig for hjerte og sinn. Det samme gjelder det franske ordet paix, det spanske paz, det tyske Frieden, det greske eiréne og det hebraiske shalom. Da Jesus sendte ut de 70 evangelistene, lærte han dem at de skulle si: «Fred være med dette hus!» Det er en orientalsk skikk å hilse på folk ved å ønske dem fred. Når en ringer til den israelske ambassade, hører en selv i dag ikke alltid hilsenen «God dag!», men «Shalom!» blir også brukt. — Luk. 10: 5.

Hvor passende var det derfor ikke at Jesus i sine saligprisninger eller lykkeligprisninger sa: «Lykkelige er de fredsommelige,» det vil si de som arbeider for fred. (Matt. 5: 9, NW) Ifølge Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures (ord-for-ord-oversettelsen) sa han: «Lykkelige fredsstifterne, at de sønner av Gud vil bli kalt.» — Matt. 5: 9.

Ettersom fredsstifterne blir belønnet ved å bli kalt «Guds sønner», viser det at deres Far, Jehova Gud, også må være en fredsstifter. Ja, han er ikke bare en fredsstifter; han er Fredsstifteren! De som bare har litt kjennskap til Guds Ord og ikke forstår det, er tilbøyelig til å snakke om Jehova som en krigsgud. Men når Jehova fører krig, er det en unntagelse, et uttrykk for hans vrede. Og vrede er ikke en fremtredende egenskap hos ham, noe derimot kjærlighet er. Hans vrede varer bare «et øyeblikk», men hans nåde varer «en levetid». — Sl. 30: 6.

Jehova Gud benytter seg bare av krig for å bli kvitt fredsforstyrrerne, slik at det kan herske fred i universet. Vi leser således: «Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hogger spydet av; vognene brenner han opp med ild.» (Sl. 46: 10) Det er grunnen til at han blir beskrevet som «fredens Gud». Siden han også blir kalt «den lykkelige Gud», er han, framfor alle andre, den lykkelige Fredsstifter. — Rom. 15: 33; Fil. 4: 9; 1 Tess. 5: 23; 1 Tim. 1: 11, NW.

Ettersom Jehova Gud er den store Fredsstifter, kan en vente at også hans enbårne Sønn, Jesus Kristus, er en fredsstifter, for han sa at han gjorde alt det han så sin Far gjøre. (Joh. 5: 19) Og slik forholder det seg også. Han blir omtalt ved slike titler som «fredsfyrste» og «fredens Herre». (Es. 9: 6; 2 Tess. 3: 16) Angående hans styre leser vi at «[herredømmet skal] bli stort og freden uten ende». Når han har ubestridelig herredømme over jorden, vil det være «megen fred, inntil månen ikke er mer». Han som blir kalt «den lykkelige og eneste makthaver», er også en lykkelig Fredsstifter. — Es. 9: 7; Sl. 72: 7; 1 Tim. 6: 15, NW.

Blant dem som bekjenner seg til kristendommen, er det noen i dag som gjerne vil være fredsstiftere, for eksempel slike som står tilsluttet «Den kristne fredskonferanse», som består av religiøse mennesker på begge sider av jernteppet. Men de som står tilsluttet denne organisasjonen i den vestlige verden, sier at det ville være for mye å vente at deres virksomhet skulle ha noen innvirkning på verdensfreden. De forsøker i første rekke å opprettholde forbindelsen mellom trosfellene på begge sider av jernteppet. Selv når det gjelder å nå dette beskjedne målet, lykkes de bare i liten utstrekning, for de har vanskeligheter med å bevare freden seg imellom. — The Christian Century for 10. juni og 11. november 1970.

Hvordan er Kristi sanne etterfølgere fredsstiftere? Ikke ved at de blander seg inn i politikk eller fremmer menneskenes politiske planer, for Jesus sa at hans etterfølgere ikke skulle være noen del av verden. (Joh. 17: 14) De er det først og fremst ved at de kommer i et fredelig forhold til Gud, noe som er viktigere enn noe annet. De oppnår denne freden ved å vise tro på Kristi offer, ved å innvie seg til Gud for å gjøre hans vilje og ved å følge i Jesu fotspor og deretter symbolisere sin innvielse ved å bli døpt i vann. Jesus kom til jorden for at det skulle bli mulig for menneskene å komme i et fredelig forhold til Gud. Vi leser: «Han [Kristus] kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved.» Ja, gjennom Jesus Kristus tilbyr Gud både jøder og hedninger fred. — Ef. 2: 14—17.

Det er bare etter å ha kommet i et fredelig forhold til Jehova Gud at de kristne er i stand til å oppnå og bevare et fredelig forhold til sine medkristne. Det er når de legger Guds ånds frukter for dagen i sitt liv, at de kan adlyde befalingen: «Med et fullstendig ydmykt sinn og mildhet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet, idet dere alvorlig bestreber dere på å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd.» — Ef. 4: 2, 3, NW.

De virker også som fredsstiftere ved at de bringer et fredsbudskap til dem som er «utenfor». I likhet med apostelen Paulus tjener de som «sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» (2 Kor. 5: 20) I tillegg til dette viser de seg som fredsstiftere ved at de gir akt på rådet: «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» (Rom. 12: 18) Så lenge ikke noe prinsipp blir brutt, er de villige til å gi etter for fredens skyld. De prøver å unngå å ta opp unyttige stridsspørsmål. De forsøker å være taktfulle, hyggelige og snare til å behage, for de vet at de ved en slik handlemåte ikke bare vil være effektive fredsstiftere, men også vil kunne påvirke andre menneskers hjerte og sinn slik at de kan bli forlikt med Gud.

Jesus sa at fredsstifterne er «lykkelige» siden «de skal bli kalt ’Guds sønner’». (Matt. 5: 9, NW) En må imidlertid være klar over at uttrykket «Guds sønner» blir brukt på mer enn én måte i Bibelen. Vi leser at Adam var en sønn av Gud. (Luk. 3: 38) De englene som forlot sin himmelske bolig for å gifte seg med menneskenes døtre på jorden, ble også kalt «Guds sønner». (1 Mos. 6: 2) Og Jesus omtalte ofte seg selv som «Guds Sønn». — Joh. 3: 18; 5: 25; 10: 36.

Jesu ord i Matteus 5: 9 får i første rekke sin anvendelse på dem som er blitt avlet av Guds hellige ånd og derfor har håp om å bli åndelige sønner av Gud i himmelen. Om disse fredsstifterne er det skrevet: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger.» (Rom. 8: 16, 17) Disse vil bli herlige åndesønner av Gud, bli delaktige i himmelsk natur, få uforgjengelige legemer og oppnå udødelig liv.

Andre gudfryktige fredsstiftere vil bli menneskelige «Guds sønner», for Gud vil gi dem evig liv. Men ettersom de også vil bli barn av den ’evige fader’, Jesus Kristus, er det riktigere å kalle dem sønner av Jesus Kristus, fredsfyrsten, og ’sønnesønner’ av Gud. — Es. 9: 6.

Måtte alle som ønsker å bli Guds sønner og oppnå evig liv, enten i himmelen eller i et jordisk paradis, vise at de er verdige til å bli kalt fredsstiftere!