Livets fortsatte eksistens vitner om Guds visdom

DYRELIVET har eksistert på jorden i tusenvis av år. Det eksisterte lenge før mennesket trådte fram på skueplassen. I løpet av denne tiden har utallige generasjoner levd og dødd. Noen slag eller varieteter har dødd ut. Men et stort antall lever den dag i dag, sannsynligvis de fleste av dem som har levd etter vannflommen.

I løpet av denne lange tidsperioden har naturkatastrofer herjet store områder, og planter, dyr og mennesker er blitt angrepet av sykdommer. Ikke desto mindre vedvarer livet. En har dessuten funnet fossiler som er så å si identiske med arter som lever nå. Bare her og der gjør ubetydelige variasjoner seg gjeldende, akkurat som det finnes ubetydelige variasjoner blant dyr og planter som nå eksisterer.

Hvordan kan de levende organismer ha en slik forunderlig evne til å overleve, i betraktning av at livet virker så skrøpelig og reproduksjonen er avhengig av mikroskopiske celler og i høyeste grad er komplisert? Trass i at reproduksjonsprosessen nesten er ufattelig, er den likevel så stabil at det store flertall av levende skapninger er i besittelse av alle sine evner og funksjoner. De fleste spebarn lever for eksempel etter fødselen, og nesten alle har normale øyne, armer, bein og indre organer, og de er også ved sine sansers fulle bruk.

Alt dette vitner om Skaperens visdom. Det at livet er så hardført og har fortsatt å eksistere opp gjennom århundrene, trass i alle de forskjellige forhold som har gjort seg gjeldende, viser at det må være Skaperens hensikt at det skal myldre av liv på jorden i all evighet.

Resistens overfor gifter utviklet?

Det er en kjent sak at insekter og mikroorganismer med tiden ser ut til å utvikle resistens overfor gifter som blir tatt i bruk i den hensikt å bekjempe dem. Insekter som DDT i begynnelsen var et effektivt middel mot, er etter hvert blitt immune overfor dette midlet. Noen av dem er til og med blitt resistente overfor en så giftig væske som blåsyre. Til og med såkalte vidundermidler er lite effektive i kampen mot ting som virker som sykdomsmikrober på menneskene. Visse infeksjoner, syfilis og andre sykdommer krever stadig større doser og blir likevel ikke helbredet. Det sies at enkelte bakterier har fordoblet sin resistens overfor penicillin 16 000 ganger.

Evolusjonistene har trukket den slutning at dette er et bevis for at det finner sted en utvikling. Men er det egentlig det? Er insektenes og mikroorganismenes utbredte immunitet et bevis for at de har utviklet immunitet overfor giftene? Nei. Det var nemlig slik at giften enten drepte dem som den ble brukt mot, eller viste seg å være virkningsløs. De som ble drept, kunne ikke utvikle resistens eller få immunt avkom, for de var jo døde. Det at enkelte av bestanden overlevde, betyr at noen var immune helt fra begynnelsen av. Denne immuniteten skyldtes en genetisk faktor som var nedlagt i arten ved skapelsen, og som kunne vise seg i enkelte eksemplarer av arten og ikke i andre. Det samme forhold med hensyn til arv gjør seg gjeldende blant menneskene.

Dette kan sammenlignes med et bestemt anlegg som gjør seg gjeldende i en slektlinje. Moren og faren har kanskje ikke særlige musikalske anlegg, mens et av deres barn kan være et musikalsk geni. Når foreldrene gransker slekttavlen, oppdager de kanskje at barnets tippoldefar hadde usedvanlige musikalske anlegg. Dette anlegg kom ikke til syne i slektlinjen igjen før det ble oppdaget hos mannens tippoldebarn. Noen vil kanskje velge å si at dette skyldtes en mutasjon, men i virkeligheten var anlegget allerede til stede i arvefaktorene.

Dette prinsippet ble bevist for noen år siden ved eksperimenter som ble foretatt under ledelse av arvelighetsforskeren Milislav Demerec ved Carnegie Institution i Cold Spring Harbor i New York. I sitt eksperiment brukte han kolibakterier, som kan dyrkes i buljong eller på agar. I en temperatur på cirka 36 grader celsius deler disse bakteriecellene seg omtrent hvert 20. minutt. Én celle kan bli til milliarder av celler i løpet av et døgn.

For å stanse bakterieveksten brukte Demerec streptomycin, et antibiotisk middel. Det viste seg imidlertid at det blant flere milliarder celler var noen få som overlevde. Evolusjonistene hevder at det inntraff en mutasjon (en plutselig avvikelse fra opphavet), og at dette er et skritt i utviklingen. Denne tanken blir imidlertid motbevist av det forsøkene virkelig viste. De viste nemlig at streptomycinbehandlingen ikke framkalte noen forandringer i arvestoffet. Den førte utelukkende til at bakterier som ikke var immune, ble drept, mens de som den ikke virket på, ble spart.

Demerec oppdaget at det i en hvilken som helst stor kultur fantes noen få resistente bakterier, selv når kulturen ikke hadde vært utsatt for streptomycin tidligere. I hver generasjon var det gjennomsnittlig én celle pr. milliard som var resistent fra naturens side. Streptomycinet hadde følgelig ikke frambrakt de såkalte mutasjonene.

Så ble den andre siden av saken undersøkt. I den streptomycinbehandlede oppløsningen døde den ikkeresistente stammen ut, mens de resistente cellene levde videre og formerte seg. Blant disse nye cellene var det ikke desto mindre om lag 37 pr. milliard som var av den grunnleggende typen og reagerte på streptomycin. Den overlevende stammen ble så fjernet fra det streptomycinbehandlede næringsmediet og anbrakt i ubehandlet buljong. Hva skjedde? Nå begynte den ikkeresistente stammen å formere seg. Det gikk ikke så bra med den resistente stammen, men den fortsatte å komme til syne slik som i begynnelsen, cirka én gang pr. milliard ganger.

Jorden skal alltid være fylt av levende ting

Alt dette vitner om livets hardføre og vedvarende natur. Det forklarer hvordan epidemier kan utslette størsteparten av en befolkning, men likevel etterlate noen levende fordi disse fra naturens side er resistente overfor de aktuelle sykdomsbakteriene. Og når det gjelder menneskeheten som et hele, ser vi at trass i 6000 års synd blir det fortsatt frambrakt velskapte, vakre menn og kvinner som gjør seg bemerket ved sin dyktighet på et eller annet felt.

Nå ser vi imidlertid at menneskene er i ferd med å ødelegge sitt eget miljø. Tilsetningsstoffer i maten og forurensningen av matjorden, vannet og luften skader deres helse, og forbrytelser og kriger tiltar for hver dag som går, og truer deres liv. Menneskene er bokstavelig talt i ferd med å ødelegge jorden, og hvis de fikk nok tid, ville de sannsynligvis gjøre den ubeboelig.

Skaperens hensikt var imidlertid at jorden i all evighet skulle være bebodd av menn og kvinner og av dyr. Gud sier at han vil gripe inn nå i denne tiden da jorden er truet av ødeleggelse, og «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åpb. 11: 18.

Livet har alltid eksistert, i og med at Jehova alltid har levd, og det er hans hensikt at livet alltid skal eksistere på denne planeten. — Sl. 90: 2; 36: 10.