Jeg var fangevokter

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Korea

I SLUTTEN av 30-årene var jeg fangevokter i fengslet i Seoul. Korea ble styrt av japanerne på den tiden. Jeg var en av seks koreanske kvinner som var blitt anvist til kvinneavdelingen. Vi arbeidet under seks kvinnelige japanske voktere. Lite ante jeg at jeg snart skulle komme til å bli trofaste kristne menneskers fangevokter.

I 1938 og 1939 leste jeg at de japanske myndigheter hadde arrestert noen av de ledende forkynnerne blant de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner på den tiden var kjent som i Japan og Korea. Senere, da andre enkeltpersoner blant vitnene ble arrestert, fikk jeg seks kvinnelige forkynnere i min avdeling.

Mine plikter i fengslet besto i å undervise fangene i japansk, å lære dem å strikke eller å gjøre noe annet med hendene sine og å forberede dem på den tiden da de ville bli løslatt, foruten å lære analfabetene å lese. Jeg tok også fangene ut av cellene for at de skulle få mosjon. Jeg skulle dessuten sørge for at fengslets reglement ble fulgt.

Alle skulle bøye seg ned

En bestemmelse i reglementet forlangte at alle fangene (og også fangevokterne) hver morgen skulle bøye seg vendt mot Tokyo på den øverstkommanderende vokterens befaling. Dette var et japansk nasjonalistisk ritual og var et ledd i keiserdyrkelsen. Det hørte med til shintoismen. Vi koreanere ble tvunget til å delta. Senere fikk jeg vite at en av grunnene til at de seks kvinnene som var Jehovas vitner, var blitt fengslet, nettopp var at de hadde nektet å bøye seg vendt mot øst. Også i fengslet nektet de av religiøse grunner å bøye seg ned.

Dette ble rapportert til fengselsmyndighetene, men alle forsøk på å tvinge dem til å bøye seg ned var forgjeves. De ble så straffet. Hver og en av dem ble lagt i lenker, det vil si, svært tunge lenker, som det var vanskelig å løfte, ble anbrakt på ryggen deres. De måtte ha disse lenkene på seg i de fleste av døgnets 24 timer.

Den gangen syntes jeg at de var tåpelige som var så urokkelige bare på grunn av religion, når det førte til at de fikk en så streng straff. Jeg prøvde mange ganger å overtale dem til å bøye seg ned sammen med oss andre og unngå denne torturen.

Imponert over deres tro og mot

Etter hvert som jeg snakket mer med disse kvinnene, gjorde imidlertid deres tro et dypt inntrykk på meg. De var alltid i godt humør, og i alle andre spørsmål var de lydige og lette å ha med å gjøre. Det var særlig en av dem jeg følte meg tiltrukket av, nemlig fru Chang. Dette skyldtes at det var så mange likhetspunkter mellom hennes og mitt liv. I likhet med meg hadde hun fått en god utdannelse. Hun var den eneste datteren i familien, og det var jeg også. Uansett hvilket arbeid hun ble pålagt, lærte hun å gjøre det raskt. Hun hadde utmerket almenkunnskap. Jeg syntes særlig synd på henne fordi hun var blitt kastet i fengsel kort tid etter at hun hadde giftet seg.

Hver gang jeg kom til den cellen hvor disse seks kvinnene var, satt de og leste eller drøftet Bibelen. Jeg kunne se at Bibelen var nøkkelen til deres tro, og jeg lurte på hvordan en bok kunne gi noen en slik tro.

En dag da jeg tok dem ut for at de skulle få mosjon, spurte fru Chang om det hadde skjedd noe nytt utenfor fengslet. Jeg fortalte henne at Japan hadde seiret over de amerikanske styrkene i Filippinene og over de britiske styrkene i Singapore, og så videre. Fru Chang forklarte meg da noen profetier fra Bibelen på en slik måte at jeg fikk inntrykk av at hun mente at Japan til slutt ville bli beseiret.a Jeg ble rystet over at hun så mye som ville antyde noe slikt. Hvis noen av de andre vokterne hørte henne si noe slikt, ville det bety at hun ville få enda strengere straff og mindre mat. Jeg rådet henne til ikke å gjenta det hun hadde sagt, overfor noen andre.

Noen dager senere, da jeg ga dem mat gjennom en åpning i celledøren, forklarte fru Chang meg flere ting fra Bibelen. Hun sa at alle verdens regjeringer i Bibelen blir omtalt som dyr, og at de vil bli ødelagt av Guds rike. Jeg kunne ha gått min vei, men jeg var interessert i det hun sa. Jeg kunne ha sørget for at hun ble straffet, men det ønsket jeg ikke. Jeg følte en sterk sympati for disse modige kvinnene, hvis tro fikk dem til å tale så frimodig, trass i at de ble straffet nettopp på grunn av sin tro.

Av og til når jeg var alene med dem, tok jeg av dem lenkene en liten stund, men det måtte gjøres ytterst forsiktig. Så inntraff det noe uforglemmelig.

En av disse seks kvinnene ble svært syk. Hennes sønn var blitt kastet i det samme fengslet på samme tid som hun. Han gikk imidlertid på akkord med sin tro og bøyde seg vendt mot øst. På grunn av dette fikk han et bedre arbeid i fengslet, men han ble ikke løslatt. Hans mor var ikke desto mindre urokkelig i sin tro. Da det ble klart at hun kom til å dø, ba hun om å få se sin sønn. Jeg sørget for at hennes sønn til slutt ble hentet inn fra mennenes avdeling. Jeg var til stede ved dette møtet mellom mor og sønn. Hun var i ferd med å dø, men hun oppfordret sin sønn til å bevare sin tro. Han hørte ikke på henne, men bønnfalt henne og å gå på akkord, slik at hun kunne komme ut av fengslet for å dø. Fem dager senere døde hun. Sønnen fikk lov til å være til stede i begravelsen, som ble holdt i fengslet. Han gråt bittert, og jeg kunne ikke la være å gråte jeg heller.

Fortvilelse og mangel på tro

Jeg hadde nå kommet dithen at jeg bestemte meg for å få meg et annet arbeid. Jeg var blitt fangevokter etter at jeg hadde tatt eksamen ved en høyt ansett statlig skole for kvinner. Jeg var kvalifisert til å ta arbeid som lærerinne. Da jeg gikk på skolen, var vi en gang på omvisning i fengslet, og jeg ble slått av hvor hjelpeløse fangene var. Jeg tenkte at hvis jeg ble fangevokter, kunne jeg ikke bare undervise disse stakkars menneskene, men også hjelpe dem på en eller annen måte. Jeg sendte derfor inn en søknad og ble godtatt som fangevokter. Men i de årene jeg hadde arbeidet i fengslet, hadde jeg sett så mange ulykkelige mennesker, og jeg forsto hvor lite jeg kunne gjøre for å hjelpe dem.

Jeg hadde riktignok av og til fått brev fra tidligere fanger hvor de fortalte hvor stor pris de satte på det jeg hadde lært dem, og det gjorde meg varm om hjertet. Men jeg så så mye som jeg ikke kunne hjelpe dem med, og fra et rent humanistisk synspunkt oppga jeg håpet om å kunne forandre tingene for virkelig å hjelpe dem. Da den kvinnen som var et Jehovas vitne, var død, innså jeg at jeg ikke hadde en sterk tro som kunne holde meg oppe, slik hun hadde hatt. Jeg forlot min stilling som fangevokter i fengslet i Seoul før den annen verdenskrig var over.

Min religiøse bakgrunn hadde ikke bidratt til at jeg hadde fått en sterk tro. Alle i min familie var buddhister. Jeg hadde ofte vært med min mor i buddhisttemplet. Men den utdannelsen jeg fikk på den høyere skolen, gjorde meg oppmerksom på at den billeddyrkelsen som min mor utøvde, bare var basert på overtro, og jeg tilba ikke på den måten etter at jeg hadde flyttet hjemmefra.

Da 1945 kom og japanernes langvarige okkupasjon av Korea tok slutt, husket jeg hva fru Chang hadde sagt, og jeg ble slått av forundring over hvor nøyaktige Bibelens profetier var. Jeg prøvde til og med å komme i kontakt med fru Chang ved å henvende meg i fengslet, men der fikk jeg vite at hun og de andre fire kvinnene var blitt løslatt.

I mellomtiden arbeidet jeg for den amerikanske okkupasjonsregjeringen helt til republikken ble opprettet i 1948. Da fikk jeg meg et annet arbeid. En nabo som var diakon i et av kristenhetens kirkesamfunn, ba meg om å være med på noen gudstjenester. Jeg ble med, men jeg kunne ikke unngå å se hykleriet i dette kirkesamfunnet, så jeg sluttet å gå dit. Jeg hadde fremdeles ikke noen virkelig tro som kunne holde meg oppe.

Gjenforening med de trofaste kristne kvinnene

I årenes løp fikk jeg fra tid til annen besøk av Jehovas vitner, og av og til kjøpte jeg bladene deres. Jeg hadde imidlertid aldri tid til å snakke med dem. Våren 1969 fikk jeg så et av Jehovas vitner til nabo. Hun begynte å snakke med meg om Bibelen. Jeg spurte om Jehovas vitner var de samme som de internasjonale bibelstudenter, som jeg visste at fru Chang hadde tilhørt. Hun sa at de var det. Av henne fikk jeg vite at fru Chang befant seg i Inchōn, og jeg dro til Inchōn for å besøke henne.

Vi hadde en lang samtale om Bibelen og Jehovas vitners tro. På grunnlag av denne samtalen bestemte jeg meg for å studere sammen med Jehovas vitner. Det ble ordnet slik at min nye nabo skulle studere Bibelen med meg regelmessig.

Jeg gikk framover i bibelkunnskap, og i oktober 1969 var jeg til stede ved Jehovas vitners internasjonale stevne med mottoet «Fred på jorden» i Changchoong gymnasium i Seoul. Her traff jeg de andre fire kvinnene som hadde vært i fengsel på grunn av sin tro. Det var en gledelig gjenforening. De hilste på meg som en lenge savnet venn og ikke som sin tidligere fangevokter. Det jeg så på stevnet, gjorde dypt inntrykk på meg.

Jeg fortsatte å studere Bibelen og var regelmessig til stede i Jehovas vitners Rikets sal. Så fattet jeg en beslutning; jeg ønsket å ha den samme tro som den disse trofaste kristne kvinnene hadde, og jeg ble døpt på Jehovas vitners seksjonsstevne med mottoet «Mennesker av god vilje» i Seoul 24. juli 1970. Jeg sa da: «Dette er den lykkeligste dagen i mitt liv.»

Vår menighet, Choong Jung Ro, har et forkynnerdistrikt i Sodamun-ku som omfatter en åsside hvorfra en kan se ned på fengslet i Seoul. Når jeg forkynner det gode budskap om Guds rike i dette distriktet sammen med mine kristne søstre, kan jeg ikke la være å tenke på hva som skjedde der for mange år siden. Jeg er i sannhet lykkelig for at jeg endelig har fått den enestående tro som holdt mine kjære, kristne søstre oppe i de sju årene de satt i fengsel.

[Fotnote]