Den internasjonale sangfestivalen i Rio de Janeiro
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil
MASSE sol, vakre, innbydende strender, en pen bukt med høye fjell i bakgrunnen — slike omgivelser gir mange mennesker lyst til å synge. Hvorvidt klimaet eller landskapet hadde noe med det å gjøre, er ikke så godt å si, men for ikke lenge siden ble det holdt en internasjonal sangfestival i Rio de Janeiro i Brasil. Hva var hensikten med den? Jo, å skape bedre forståelse mellom alle verdens folk gjennom musikk. Hvordan var denne festivalen?
Den internasjonale sangfestivalen, som ble grunnlagt for om lag fem år siden, følger samme opplegg som lukkede festivaler, for eksempel den i San Remo i Italia. Meningen var imidlertid ikke å gjøre den til en «lukket» festival, men en festival hvor så mange som mulig kunne være med, ikke bare som tilskuere, men også som deltagere, og hvor alle fritt kunne synge de sanger de likte best.
Men hvor skulle så denne festivalen, som var den femte i rekken, holdes? Et ideelt sted var Maracanãzinho idrettshall, som ligger ved siden av sin kjempemessige navnebror, Maracanã stadion, verdens største stadion. I idrettshallen er det sitteplass til over 30 000 mennesker. Og det ville bli bruk for alle disse sitteplassene, for denne festivalens popularitet har økt for hvert år som har gått. Da festivalen skulle holdes i fjor, ble den imidlertid stilt overfor det problem som den synkende kvaliteten av musikken verden over utgjør. Var festivalen i stand til å møte denne utfordringen?
Festivalen var inndelt i to avdelinger, en nasjonal og en internasjonal. Den nasjonale festivalen ble holdt i tidsrommet 15. til 18. oktober 1970, og en av de sanger som ble sunget da, skulle representere Brasil i den internasjonale festivalen noen dager senere, nemlig fra 22. til 25. oktober. Omkring 35 land var representert ved denne festivalen, land så fjernt fra hverandre som Argentina og Jugoslavia, Ungarn og Japan, Sverige og De forente stater.
Denne festivalen ble direkte overført i fjernsyn via satellitt, og programmet ble sendt til mange land. En mener at den ble sett av 350 millioner mennesker. Men var det så mange mennesker som virkelig ønsket å se den? David Raskin, som er formann i den amerikanske komponist- og tekstforfatterforening, ga uttrykk for sin mening da han sa: «Den største anbefaling som en kanskje kan komme med i forbindelse med sangfestivalen i Rio de Janeiro, er å si at mange amerikanske komponister skulle ha likt at den var blitt holdt i De forente stater.»
Utvelgelsen av de beste sangene
Forut for sangfestivalen i Rio de Janeiro finner det sted en utvelgelse av musikken. To forskjellige kvelder blir det så framført omkring 20 forskjellige sanger, én fra hvert land som er med. Blant de 35 sangene som ble framført i 1970, gikk 20 til finalen. Blant disse blir så ti valgt ut som de beste. Det blir utdelt priser i form av penger og troféer. Det viktigste troféet kalles «Gullhanen», festivalens symbol. Før, mellom og etter framføringen av de enkelte sangene blir det vanligvis framført vakre sanger som blir akkompagnert av orkestre som ledes av innbudte dirigenter. Disse sangerne og dirigentene er i mange tilfelle dommere under konkurransen.
Utvelgelsen av de beste sangene er overlatt til en internasjonal jury som blant annet omfatter dirigenter, musikere, sangere og musikkritikere. Juryen velger imidlertid ikke alltid de samme sangene som folket velger. I fjor ble det derfor ved loddtrekning organisert en annen jury, en «folke»-jury som velger sanger i samsvar med de ønsker det store flertall har.
I 1970 kom de to juryene meget nær hverandre i sitt valg. Det er imidlertid den offisielle juryen som har det avgjørende ord. I samsvar med manges ønsker var de sangene som vant, av den romantiske typen. En argentinsk ballade som handlet om en fattig bonde, vant uventet «Gullhanen», og som nummer to kom en romantisk melodi fra Jugoslavia. Brasil ble nummer tre med en ’soul’-vals, et musikkstykke sterkt preget av kontraster og mye skriking. Det ble også gitt troféer til beste sanger, komponist, tekstforfatter, dirigent, arrangør og jazzorkester.
Det synkende musikalske nivå
Det er ikke noen tvil om at musikk har et sterkt grep på folk, spesielt på de unge. De unge foretrekker i stadig større utstrekning støyende, ’hot’ musikk med kraftig rytme. De unge som liker denne musikken, bryr seg sannsynligvis i de fleste tilfelle ikke så mye om hvorvidt teksten gir uttrykk for de samme tanker og oppfatninger som de selv har. Kristne ungdommer bør imidlertid huske at det er visse farer forbundet med musikk som er populær. For det første er det dette med «heltedyrkelse». Sangere og musikere er ikke helter, men uerfarne ungdommer forsøker å gjøre dem til det. Da de berømte sangerne Jimi Hendrix og Janis Joplin for ikke lenge siden døde, angivelig på grunn av at de hadde misbrukt narkotika, ble det foreslått at to festivaltroféer skulle kalles opp etter dem. Noen dommere som hadde ansvaret for mindreårige deltagere, og som kom sammen til en konferanse da festivalen ble holdt, uttalte at det var «å forherlige dårlige eksempler».
Hvordan lyder dessuten tekstene? Gir de uttrykk for sanselige, umoralske tanker? Har de noen forbindelse med falsk religion, slik «bossa nova» og annen brasiliansk musikk i mange tilfelle har? «Aquarius», en sang som var meget populær for en tid siden, forherliget astrologi, en form for spådomskunst som skriver seg fra hedensk, babylonisk religion, og som blir fordømt i Bibelen. (Es. 47: 13, 14; Åpb. 18: 21—23) Sanger av denne typen er således ikke passende for sanne kristne.
Unge mennesker bør også huske at musikk ikke er det viktigste i livet. Hva med den tid og de penger som går med til å bytte plater og lytte til alle de «nyeste og mest populære platene på markedet»? Sanne kristne må også når det gjelder musikk, ha den rette likevekt.
Den femte internasjonale sangfestival unngikk heller ikke å bli berørt av det synkende musikalske nivå. Wilson Simonal, en meget populær brasiliansk sanger som ledet den foregående festival, sa således: «Den femte sangfestival er så dårlig at jeg ikke tror noen sjette vil bli holdt.»
Mange syntes at han overdrev, men han hentydet tydeligvis til sanger som var blitt framført både under den nasjonale delen og under den internasjonale delen av festivalen. Trass i at det musikalske nivå er synkende, kan vi som enkeltpersoner foreta et skjønnsomt utvalg og fortsatt glede oss over vakker musikk.