Jeg var ateist

JEG husker fortsatt en dag i begynnelsen av 1940-årene da jeg var bare fem år gammel. Alle barna og deres foreldre i min hjemby i Midt-Sverige var innbudt til en fest på søndagsskolen. Barna ble bedt om å delta i programmet med en eller annen form for religiøs underholdning. Jeg kunne spille trekkspill, så da det ble min tur, stemte jeg i med en populær vals. Mine tilhørere ble ikke særlig begeistret. Etterpå fikk jeg høre at det var synd å spille slik musikk, og at jeg burde skamme meg.

Mange ganger da jeg var barn, fikk jeg høre at det var synd å gjøre forskjellige ting, men det var aldri noen som fortalte meg hvorfor det var synd. Som følge av dette begynte jeg å bli fylt av en blind frykt for Gud i stedet for kjærlighet til ham. Denne frykten fikk meg til å prøve å unngå religion, trass i at religionsundervisningen spilte en viktig rolle på skolen. De bibelske fortellingene jeg hørte i religionstimene de første årene, syntes jeg lignet mer på fantasifulle eventyr. Det var interessant å høre om Jesu og disiplenes mirakler, men jeg ble aldri overbevist om at disse tingene virkelig hadde funnet sted.

Da jeg hadde fylt 14 år, var tiden inne til at jeg skulle konfirmeres. Da kom jeg for første gang i nær kontakt med en statskirkeprest. Det eneste jeg husker av ham, er at han var irritabel og nervøs, og at han var kjederøyker. Konfirmasjonsforberedelsene var nærmest en formsak, og det ble ikke lagt noe grunnlag for troen på Gud og Bibelen. På konfirmasjonsdagen var jeg mye mer opptatt av at jeg hadde fått et nytt fotografiapparat og ny dress, enn av at jeg deltok i nattverden.

Troen på Gud fullstendig ødelagt

De årene jeg gikk på gymnaset, bidro ikke til å styrke min tro på Gud. Det var en prest som underviste i religion, og han innrømmet åpent at han ikke trodde på alle deler av Bibelen, deriblant skapelsesberetningen. Han sa at Bibelen ble skrevet av mennesker, og at en derfor burde lese den med en kritisk innstilling, slik en leser en hvilken som helst annen bok. Jeg fant at utviklingslæren, som vi lærte i biologitimene, var et antagelig alternativ til Bibelens skapelsesberetning. I historietimene lærte jeg om de angivelig kristne nasjonenes bestrebelser for å utslette hverandre. Disse tingene gjorde at jeg fikk en mer ateistisk innstilling.

Jeg skulle oppleve flere ting som var nedbrytende for troen. Etter at jeg hadde tatt eksamen ved gymnaset, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Feltpresten forklarte at krig var et nødvendig onde. Han sa at en soldat var en Guds tjener, for Jesus hadde sagt at de som griper til sverd, skal falle for sverd, og da må det være en som svinger det andre sverdet også. Han understreket at krig var noe Gud hadde innført som et middel til å realisere den sanne religion. Jeg tenkte: Hvis kristendommen ikke er bedre enn det, så kan jeg klare meg uten den!

Den gutten som hadde en skuffende opplevelse på søndagsskolen, vokste således opp til å bli en ung mann som var overbevist om at religion er et bedrag, og at den moderne vitenskap har avskaffet behovet for Gud. Jeg hadde opplevd det samme som mange andre har opplevd, og reagerte stort sett på samme måte som de har gjort. Jeg pekte mot himmelen og sa: «Hvordan kan det finnes en allmektig og kjærlig Gud der oppe, når det er så mye ondskap og elendighet her nede?» For meg var det bare ett svar på det spørsmålet: Det finnes ingen Gud!

Ekteskap og livssyn

Dette ateistiske livssynet preget naturligvis min levemåte. Jeg giftet meg med en pike som hadde omtrent samme syn på tingene som jeg. Ettersom veien fra voggen til graven er så kort, tenkte vi: «Hvorfor ikke prøve å få mest mulig ut av livet mens vi fremdeles er unge og vitale?»

Vi betraktet ikke ekteskapet som en institusjon som vi behøvde å ta særlig høytidelig. Vi mente at moral må være en privatsak. Vi to kunne ha det moro sammen, men også hver for oss når vi hadde lyst til det. Vi mente at vi virkelig var frie. Hele vårt syn på livet var materialistisk. Selv mitt arbeid var av en slik art. Jeg arbeidet med systemanalyse ved en datasentral i Stockholm. Vi hjalp store firmaer med å planlegge med tanke på økonomiske framskritt.

Et uventet besøk

En dag i 1963 ringte det på døren vår. Jeg åpnet. En velkledd, ung mann presenterte seg som en Ordets tjener, et av Jehovas vitner, som foretok besøk for å styrke troen på Gud. Min første tanke var: «Stakkers mann, du må være en religiøs svermer. Men nå har du kommet til galt sted.» Det var imidlertid noe ved ham som gjorde at jeg ikke lukket døren. Han så ikke ut som noen svermer. Han virket så normal, så naturlig, så avslappet. «All right,» tenkte jeg, «jeg kan i det minste vise denne stakkars fyren at han er på villspor.»

Jeg ba ham derfor inn. Mens min hustru lå på soveværelset og hørte på, begynte jeg å la min forbitrelse når det gjaldt Gud og religion, få fritt løp. «Hvordan kan en tro på Gud, når hans eksistens ikke kan bevises ved hjelp av vitenskapelig forskning eller logisk argumentasjon?» spurte jeg. Jeg sa at den tro jeg hadde støtt på, stort sett hadde vært en desperat tro, en hyklersk tro eller tro mot bedre vitende. Jeg viste ham at kristendommen må ha kommet til kort, ettersom den like lite som de hedenske religioner har kunnet sette en stopper for korrupsjon, kriger og voldshandlinger.

Jeg fortsatte slik en god stund, og da jeg mente at han hadde fått høre så mye at han kunne regne meg for å være et «håpløst tilfelle» og gjøre seg klar til, å gå, bare nikket han rolig. Han sa at han godt kunne forstå mitt syn, og at det var mange andre i vår tid som hadde det samme syn som jeg. Det tok noe av brodden av ordene mine, og jeg forsto at det ikke var første gang han hadde kommet opp i en slik diskusjon. Med en blanding av nysgjerrighet og skepsis lot jeg ham så snakke.

Kristenheten ikke det samme som kristendommen

Han sa at vi må skille mellom sann og falsk tilbedelse før vi gjør oss opp en mening om dette. Han sa at selv om såkalt kristendom har vist seg å være falsk og upålitelig, betyr ikke det at det ikke finnes sann og pålitelig kristendom. «Det er stor forskjell mellom kristenheten og kristendommen,» sa han. «Kristendommen kan ikke dømmes på grunnlag av det kristenheten sier eller gjør.»

Han redegjorde videre for forskjellen mellom kristenheten og sann kristendom og sa: «Det er sant at kristenheten har undertrykt folk, men kristendommen har ikke gjort det; kristenheten har utkjempet kriger, men kristendommen har ikke gjort det; kristenheten har sviktet når det gjelder å stanse det moralske sammenbrudd, men kristendommen har ikke gjort det. Bibelen støtter ikke kristenheten. Kristenheten blir tvert imot fordømt i Bibelens profetier.

«Tenk bare på hvordan kristenheten har gitt en feilaktig framstilling av bønnen Fadervår,» fortsatte han. «Den har bedt: ’Fader vår, du som er i himmelen!’ Men den har ikke praktisert brorskap mellom mennesker av forskjellige raser. Den har bedt til Gud om at Guds navn må bli helliget, men den har ikke engang erkjent at Gud har et navn. Den har bedt om at Guds rike må komme, men den har i sin patriotisme støttet sine egne riker. Den har bedt om at Guds vilje må skje på jorden som i himmelen, men den har prøvd å gjennomføre sin egen, verdslige politikk. Den har bedt om å få det daglige brød, men hvor villig har den vært til å dele sin overflod av ’brød’ med mennesker som sulter? Den har bedt Gud om tilgivelse for sin skyld og synd, men hvor villig har den vært til å tilgi og glemme når den har vært i konflikt med andre?»

Jeg merket meg at denne unge mannen ikke prøvde å dekke over kjensgjerningene, lukke sine øyne for dem eller forvrenge dem, slik de fleste andre religiøse som jeg tidligere hadde drøftet dette spørsmålet med, hadde gjort. Hvis jeg skulle være helt ærlig, måtte jeg være enig i det han sa, for det var i samsvar med det jeg selv hadde opplevd. Men jeg hadde ikke tenkt å gi meg så lett. Det at kristenheten hadde kommet til kort, var ikke noe bevis for at det finnes en Gud. Jeg spurte derfor: «Hvordan kan moderne mennesker tro på Gud, når hans eksistens ikke kan bevises ved hjelp av vitenskapelig forskning eller logisk argumentasjon?»

«Det spørsmålet vil jeg gjerne komme tilbake og drøfte med Dem neste uke,» sa han.

Det andre besøket

Jeg hadde nesten glemt alt sammen da forkynneren kom tilbake. Min hustru var også denne gangen på soveværelset og hørte på. Jeg begynte med å gi uttrykk for min tro på utviklingslæren, og jeg mente at jeg hadde hele den vitenskapelige verden bak meg. Det virket imidlertid som om han hadde tenkt en god del på dette, for han sa at det var enkelte ting det var viktig å ha klart for seg når det gjaldt vitenskap.

«På den ene side har vi den vitenskap som oppdager, iakttar og beskriver kjensgjerninger i forbindelse med naturen,» sa han. «En slik vitenskap er ikke på noen måte i strid med troen på at Gud er skaperverkets store Opphavsmann. På den annen side har vi den såkalte vitenskap som kommer med fortolkninger og prøver å forklare tingenes opprinnelse ved hjelp av hypoteser og teorier. En slik vitenskap fornekter ofte troen på en guddommelig Opphavsmann. Sanne kristne anerkjenner eksakt vitenskap, som oppdager, iakttar og beskriver kjensgjerninger, men de kan ikke uten videre godta hypoteser eller teorier, langt mindre bygge hele sitt syn på livet på dem.»

Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde sett på utviklingslæren som en teori, skjønt det naturligvis er det den er. Men jeg syntes fortsatt at det måtte være en temmelig sannsynlig teori, og det sa jeg.

Tilfeldighet eller skapelse

Forkynneren fikk meg til å si meg enig i at hvis vi utelukket troen på en intelligent Opphavsmann til skaperverket, måtte vi tro at det var blitt til ved tilfeldigheter. «Hvor sannsynlig er det?» spurte han.

«Vel, da har vi noe som kalles sannsynlighetsberegning, som hjelper oss til å løse det problemet,» svarte jeg og følte meg straks mer på hjemmebane.

«Ja, og la oss ta et eksempel på en slik beregning,» sa han. Han tok et blad opp av vesken sin og leste: «En annen vitenskapsmann beregnet hvor stor sannsynlighet det er for at et enkelt eggehvitemolekyl (et av de molekyler som er absolutt nødvendige hvis liv skal oppstå) kan bli til ved et slumpetreff. I boken Human Destiny (Menneskets plass i utviklingen) blir det hevdet at det ville ta 10²⁴³ milliarder år (et ett-tall med 243 nuller etter) før det ville inntreffe! Men ettersom vitenskapsmennene bare anslår jordens alder til noen få milliarder år, er ikke dette lang nok tid til at dette kunne ha inntruffet!»

Han gjorde en pause for at jeg skulle få ordentlig tak i det, og leste så videre: «Den samme vitenskapsmannen sier: ’Et enkelt molekyl er imidlertid til ingen nytte. Det trengs hundrevis av millioner like molekyler. . . . Hvis sannsynligheten for tilblivelsen av en levende celle kunne uttrykkes matematisk, ville de tall vi har referert ovenfor, virke bagatellmessige.’»

«Men hvis det er tilfelle,» sa jeg, «hvordan vil De da forklare at så mange vitenskapsmenn tror på utviklingslæren?»

«De bruker akkurat det rette ordet når De sier at de tror på den, for de kan ikke bevise den,» svarte han.

«Men deres tro har et bedre grunnlag enn Deres tro på Gud,» protesterte jeg.

«Tenk Dem,» sa han, «at verdens dyktigste vitenskapsmann kunne behandle molekyler på samme måte som en murer behandler mursteiner, og at han bare hadde en stabel proteinmolekyler å arbeide med. Tror De at han kunne bygge en celle av hundrevis av millioner av slike molekyler? Ville han få den til å leve, vokse, formere seg og gi de nye cellene dens egne, og bare dens egne, egenskaper? De vet like godt som jeg at det ikke ville la seg gjøre.

«Men ifølge den ateistiske tro har ting som ikke engang den største menneskelige intelligens kan utrette, funnet sted ved en tilfeldighet. Hvor velgrunnet er en slik tro? Svaret må være at de som tror på den, må ha et ualminnelig sterkt ønske om å tro noe og om å forkaste troen på noe annet.»

Da den unge forkynneren gikk den kvelden, visste jeg ikke riktig hvilken holdning jeg skulle innta. Han la igjen et eksemplar av Våkn opp! for 8. oktober 1963, som han hadde sitert, og jeg bestemte meg for å lese det for å se hvilke feil jeg kunne finne i det. Men jo mer jeg leste, jo mer imponert ble jeg over den logiske argumentasjonen, og det fikk meg virkelig til å revurdere mitt syn på mange ting.

Mennesket — virket på underfull vis

Våre samtaler fortsatte uke etter uke. Jeg husker enda at vi snakket om hvor vidunderlig mennesket er skapt. Det var virkelig interessant å tenke over at vår kropp, som består av milliarder av levende celler, er bygd opp på en slik fantastisk måte at alle deler av den samarbeider. Det var også fantastisk å tenke over at vi mennesker er i stand til å vise hverandre kjærlighet, glede oss, tenke, gjøre oppdagelser, huske, formere oss og gi uttrykk for våre innerste tanker og følelser ved hjelp av det talte og det skrevne ord, smil og tårer, sang og musikk og umiddelbare eller omhyggelig planlagte handlinger.

Denne samtalen fikk meg til å innse at det er en enorm kløft mellom bevisst og ubevisst liv, for ikke å snakke om mellom et proteinmolekyl og mennesket. Den skapte i meg et ønske om å ha en å beundre og takke for alt dette, en som er høyere enn de ting vi kan se omkring oss.

En ny levemåte

Etter en tid gikk jeg med på å studere Bibelen sammen med forkynneren. Dette førte til at jeg ble kjent med enda flere beviser for Guds eksistens. Bibelens historiske nøyaktighet, dens indre harmoni, dens opphøyde stil, oppfyllelsen av dens profetier og Guds hensikt med jorden og menneskene — alt dette gjorde etter hvert et dypt inntrykk på meg.

Min hustru, som så ofte hadde hørt på samtalene mens hun befant seg på soveværelset, begynte snart å være med på studiet. Etter noen måneder begynte vi å overvære møtene i Jehovas vitners Rikets sal. Etter en tid var vi også til stede på et av deres stevner. Her møtte vi en gruppe kristne som utgjorde en stor familie med medlemmer i alle aldere som representerte mange nasjonaliteter, tilhørte forskjellige yrkesgrupper og hadde ulik sosial bakgrunn, men det var ingen uoverensstemmelser eller motsetningsforhold blant dem. Den tro og virksomhet de har til felles, forener dem i et fellesskap som vi aldri ville ha trodd eksisterte.

Vårt liv begynte nå å få nytt innhold og ny mening. En vidunderlig framtid åpnet seg for oss. Vår nye tro gjorde oss avhengige av Gud. Dette avhengighetsforholdet har hjulpet oss til å foreta forandringer i vårt liv, og dette har vært til stor velsignelse for oss. Det har hjulpet oss til å bli rene i åndelig henseende og som følge av det i fysisk henseende. Vårt ekteskap er blitt mer stabilt og betyr mer for oss. Vi har nå full tillit til hverandre og føler oss mye bedre i stand til å oppdra vår lille sønn. Ettersom vi har fornyet vår tenkemåte og innvigd vårt liv til Jehova Gud, føler vi at vi står i et nært forhold til Gud, som vi betrakter som en virkelig Person.

Dette er ikke en følelsesmessig idealisering som er bygd på en desperat tro, hyklersk tro eller tro mot bedre vitende. Det er en realitet som er bygd på en likevektig, ekte og velgrunnet tro på Gud. Derfor kan jeg nå si: Jeg var ateist, men jeg kommer aldri til å bli det igjen. — Innsendt.

[Ramme på side 5]

KRISTENHETEN HAR

◻ undertrykt menneskene og ført kriger.

◻ ikke klart å stanse sitt eget moralske sammenbrudd.

◻ unnlatt å praktisere brorskap mellom mennesker av forskjellige raser.

◻ bedt om at Guds rike må komme, og at Guds vilje må skje, men fremmet sin egen, verdslige politikk.

☞ Beviser dette at kristendommen har kommet til kort? Nei! Kristenheten og kristendommen er ikke det samme.

[Bilde på side 6]

Hvor «sannsynlig» er det at et enkelt proteinmolekyl skulle oppstå ved et slumpetreff? En vitenskapsmann har regnet ut at det ville ta 10²⁴³ (et ett-tall med 243 nuller etter) milliarder år før det ville inntreffe. Jorden har ikke eksistert så lenge