De lyver angående de døde
NOEN sier at det fortelles flere løgner angående de døde enn om de levende, og at ikke to autoriteter synes å være enige når det gjelder spørsmålet om de dødes tilstand. En biolog sier at døden er et nødvendig ledd i naturens orden, og at det er tåpelig å si at det ikke finnes noen død. En lege sier: «Alle må dø,» det er naturlig. En prest har på den annen side hevdet at det er like tåpelig å si at menneskenes død er naturlig og nødvendig, som å si at det ikke er noen død. Men ikke alle prester er enige i dette. Hvem skal du så tro av alle disse?
Til tross for at døden er en realitet overalt på jorden, finnes det intelligente mennesker som påstår at det ikke er noen død. Presten Norman Vincent Peale i New York sier like ut: «Det finnes ingen død. Ingen død!» Committee on Christian Faith, som består av 43 protestantiske teologer fra Canadas forente kirke, erklærer imidlertid etter fem års intenst bibelstudium: «Det er feilaktig å si: ’det er ingen død,’ for det er en løgn.» «Døden er en av de sikreste kjensgjerninger i livet.» Det som er sannhet for én, er altså løgn for en annen.
Det at legemet går i forråtnelse, er en kjensgjerning. Det kan nok være så, sier noen, men sjelen vår dør ikke sammen med legemet. Brosjyren What Happens after Death?, som er en katolsk publikasjon, sier: «En av de grunnleggende læresetninger i den katolske tro er at ’mennesket er en skapning som består av legeme og sjel’ — to deler som ikke er løst forbundet, men forent for å danne ett menneske. . . . Når mennesket dør, blir dets legeme og sjel atskilt. Legemet mister det som gjorde det til et levende menneskelig legeme. Det oppløses og vender tilbake ti] de grunnstoffer som det ble dannet av. Menneskets sjel dør imidlertid ikke. The Register for 16. august 1959 sier: «Sjelen kan ikke gå i oppløsning, den er udelelig, fordi den er usammensatt, det vil si den består ikke av forskjellige deler, og av den grunn kan den ikke dø.» Den «er et virkelig vesen. Den kan tenke, den har vilje».
Committee on Christian Faith kom med følgende uttalelse i forbindelse med spørsmålet om denne atskillelsen av sjel og legeme: «Menneskets sjel er like lite i besittelse av udødelighet som menneskets legeme. Læren om at mennesket består av en udødelig sjel og et dødelig legeme, finnes ikke i Bibelen, men er i virkeligheten i strid med den kristne lære at liv etter døden skyldes Guds nåde, og ikke menneskets naturlige beskaffenhet, og at det kristne håp er knyttet til oppstandelsen, til det å bli oppreist fra døden, og ikke til en udødelighet man av naturen har. Læren om at mennesket består av to atskilte deler, av sjel og legeme, skriver seg som sagt ikke fra Bibelen. Den skriver seg fra de greske filosofer.»
Det denne komitéen fant ut vedrørende sjelen og de døde, fikk stor publisitet og ble betraktet som nye oppdagelser. Jehovas vitner har imidlertid i over 80 år kjent til, trykt og forkynt det samme som disse prestene først nå har funnet ut! Det at sjelen er dødelig, og at menneskets håp er knyttet til oppstandelsen, er på ingen måte noen nye oppdagelser, for Bibelen har lært dette i tusener av år! Prestene har imidlertid i mange år stivsinnet nektet å erkjenne dette. De har løyet angående de døde. Etter at de i mange år har gitt offentligheten feilaktig opplysning, erkjenner noen av dem nå Bibelens sannhet og forsøker å gi inntrykk av at den er en perle som nettopp er blitt funnet. Men det er ikke tilfelle.
Det finnes nok av uttalelser som viser at folk vanligvis tror på løgnene angående de døde, Filmskuespillerinnen Deborah Kerr skriver for eksempel: «Mennesket er udødelig. Det dør aldri. Det rett og slett ER.» «Det virkelige jeg,» sier hun, «vil fortsette å leve. Det vil vende tilbake til enhet med Gud. Dette er virkelig udødelighet.» Guds Ord, Bibelen, er imidlertid ikke enig med denne skuespillerinnen. Den sier at mennesket er dødelig. «Dette dødelige [skal] bli ikledd udødelighet,» sa apostelen Paulus. Hvis menneskene allerede var udødelige, hvordan kunne de da «bli ikledd udødelighet»? Paulus’ uttalelse ville da ha vært overflødig, unødvendig og usann. — Job 4: 17, NW; 1 Kor. 15: 53.
De døde er ubevisste
Som følge av troen på at de døde lever og er bevisste, er det noen som mener at de døde kan sette seg i forbindelse med de levende. Dr. Leslie Weatherhead, som er prest i City Temple i London, sa: «Jeg er overbevist om at de døde lever, og at man i noen tilfelle — relativt få — har fått forbindelse med dem.» Hvordan kan dette være tilfelle når Bibelen sier at «de døde vet ikke noen ting»? Ubevisste sjeler kan ikke sette seg i forbindelse med levende mennesker. — Pred. 9: 5.
Evangelisten Gavin Hamilton sier: «Troen på at sjelen sover i døden og er fullstendig ubevisst, slik at den hverken kan være lykksalig eller føle smerte, er basert på den feilaktige antagelse at man må ha et fysisk legeme for å være bevisst og i virksomhet. . . . Vi vet at sjelene er bevisste og i virksomhet i all evighet.» Det er ikke bare det skriftstedet som er sitert ovenfor, Predikeren 9: 5, som viser at denne uttalelsen er en løgn, men også den store Lærer, Jesus Kristus, for han omtalte ofte døden som en søvn. En synagoge-forstander kom til Jesus og sa: «Min datter er nettopp død; men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve.» Da Jesus kom inn i synagoge-forstanderens hus, sørget folk over pikens død. Jesus sa til dem: «Gå bort! Piken er ikke død; hun sover.» Så oppreiste Jesus henne fra dødens søvn. — Matt. 9: 18, 23—25.
Ved en annen anledning sa Jesus at han gikk til Lasarus’ hjem for å vekke ham». Disiplene tenkte at Jesus snakket om en alminnelig søvn. Da sa Jesus til dem: «Lasarus er død.» Det var uten tvil på bakgrunn av dette at det ble sagt i en redaksjonsartikkel i New York Times for 7. desember 1959 om de 1102 menneskene som døde da slagskipet Arizona ble senket, at de «sover i all evighet». Døden blir imidlertid vanligvis omtalt som en søvn på grunn av det håp de døde har om å bli oppreist i den lovte oppstandelse fra de døde. — Joh. 11: 11—14.
Ingen støtte for et brennende helvete
Mange protestanter og katolikker tror at de døde som ikke er kommet til himmelen, enten er i skjærsilden eller i et brennende helvete hvor de lider en forferdelig pine. En katolsk publikasjon som blir utgitt av Columbusridderne, sier: «Det kan ikke herske noen tvil om at skjærsilden er virkelig, at lidelsene der er virkelige.» Med hensyn til dem som er i helvete, sier den at de er håpløst fortapt. En protestantisk brosjyre, Hell and the Lake of Fire (Helvete og ildsjøen), sier: «Ett menneske skal få nyte himmelens gleder i all evighet. Et annet menneske lider evig straff og skal være i helvete eller ildsjøen i all evighet.»
Det er i det hele tatt ikke noen støtte i Bibelen for noen av disse læresetningene. Ordet «skjærsilden» finnes ikke hverken i katolske eller protestantiske bibeloversettelser. Det engelske ordet «hell», helvete, er i engelske bibler oversatt fra det greske ordet hades og det hebraiske ordet sheol. I vår norske oversettelse er disse ordene gjengitt med «dødsriket». Både det greske ordet hades og det hebraiske ordet sheol betyr menneskeslektens felles grav, en jordhule, et sted hvor de som er døde og begravet, er skjult. Bibelen sier at Jonas og Jesus var i dødsriket. Peter sier om Jesus: Han ble ikke «forlatt i dødsriket [helvete, AV]», det vil si Bibelens dødsrike, graven. Åpenbaringen sier profetisk at «døden og dødsriket [helvete, AV] ga tilbake de døde som var i dem». Åpenbaringen viser her at de døde i hades eller dødsriket er døde, ikke levende, og at de har håp om å bli utfridd derfra. Bibelen sier tydelig at «de døde vet ikke noen ting». Hvis de ikke vet noe, kan de ikke føle noen smerte. Dessuten: «Det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [graven, AV], dit du går.» De som lærer noe annet enn dette, lyver angående de døde. — Ap. gj. 2: 31; Åpb. 20: 13; Pred. 9: 5, 10.
Syn av himmelen
Det er de som påstår at de som ligger for døden, får et gløtt inn i himmelen like før de dør. Det sies at dr. Norman Vincent Peale har snakket med den berømte oppfinner Thomas A. Edisons hustru om hans syn på livet etter døden. Peale skriver: «Straks før Edison døde, så hans lege at han forsøkte å si noe. Han bøyde seg ned over den døende mannen og hørte ham si klart og tydelig: ’Det er svært vakkert på den andre siden.’ De opplevelsene man har lagt merke til at menn og kvinner har hatt idet de kommer inn i den såkalte skyggedalen,» sier Peale, «tyder på at det er både liv og skjønnhet på den andre siden.» Han fortsetter: «En sykepleierske som har sett mange mennesker dø, fortalte meg: ’Mange pasienter har i dødsøyeblikket sagt at de har «sett» noe, og de har ofte snakket om et vidunderlig lys og musikk. Noen har snakket om at de har sett ansikter som de kjente igjen. De hadde ofte et forundret uttrykk i øynene, som om de så noe som var helt utrolig.’»
Hva er det de ser? Å benekte at disse menneskene ser noe, er ensbetydende med å avvise vitnesbyrdet fra hederlige vitner som ikke har noen fordel av å lyve ved en slik anledning. Det er imidlertid ikke alle døende mennesker som ser noe. De to brødrene fra Det ville vesten, Morgan og Wyatt Earp, lovte hverandre at når en av dem lå for døden, så skulle han prøve å fortelle den andre sannheten om det han så. Wyatt hevdet at slike opplevelser bare var noe tøv, mens Morgan trodde delvis på dem. Wyatt sier at da Morgan bare hadde noen få sekunder igjen å leve, ba han ham om å bøye seg ned til ham. «Du hadde nok rett,» hvisket han, «jeg kan ikke se det grann.» Dette var det siste han sa før han døde.
Hvilken slutning kan vi så trekke vedrørende dem som ser forskjellige ting i dødsøyeblikket? Bibelen slår fast at de døde er døde, at de er ubevisste, og at de ligger i graven og venter på oppstandelsen. Den eneste logiske slutning man kan komme til, er at det disse menneskene ser, ikke er noe virkelig, men noe som deres innbilningskraft frambringer i deres sinn. Mange av disse menneskene har lengtet etter å komme til himmelen eller fryktet for å komme til helvete. Like før de skal dø, dannes det så bilder av himmelen i deres sinn. Andre sier at de føler pine. Akkurat som en tørst mann i ørkenen ser en oase, og en hungrende mann ser mat og kjenner lukten av den, og akkurat som et menneske som holder på å drukne, ser hele sitt liv passere revy for ham, får disse som ligger for døden, et «syn» av himmelen, fredelige steder eller en fornemmelse av pine. Ikke noe av dette er noe virkelig. Vi kan ikke under noen omstendigheter sette Guds Ords vitnesbyrd til side til fordel for menneskers vitnesbyrd. Hvis man forkaster Guds Ord, lyver man angående de døde.
Sannheten om de døde
Den eneste måten hvorpå vi kan finne sannheten om årsaken til døden og om de dødes tilstand, er å godta det Bibelen har å si om dette. Den har bestått prøven i tusener av år. Ettersom den er Guds Ord, er den en autoritet i spørsmål som har med døden og livet å gjøre. Her er i korthet hva den lærer.
Når alle livsfunksjoner i en levende organisme, enten den er liten eller stor, enkel eller komplisert, opphører fullstendig, er denne organisme død. Hva er det som finner sted når døden inntreffer? Bibelen sier ganske enkelt: «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Ingen opplyste mennesker kan motsi disse ordene. — 1 Mos. 3: 19.
Hva er årsaken til døden? Det er bare Bibelen som kan gi oss et fornuftig svar på dette spørsmålet. Apostelen Paulus sier: «Den lønn som synden gir, er døden.» Døden er ikke bare en naturlig følge av synd, men den er en rettferdig straff, et uttrykk for Guds rettferdighet. Den er syndens lønn. Hva er synd? Bibelen svarer: «Enhver urettferdighet er synd.» Synd er brudd på Guds lov, å forfeile målet for fullkommenhet. Den første beretning om synd finnes i 1 Mosebok, som forteller at Adam og Eva spiste av den forbudte frukt. Deres overlagte ulydighet var synd, og syndens lønn er døden. Adam og Eva døde begge som følge av at de syndet. — Rom. 6: 23; 1 Joh. 5: 17; 1 Mos. 2: 16, 17; 3: 17—19.
Adams etterkommere, som ble unnfanget i synd ble født som syndere. De hadde ikke noe valg, men måtte høste syndens lønn. Derfor sier Bibelen: «Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» — Job 14: 4; Rom. 5: 12.
Hvilken tilstand er de døde i? Vi har allerede vært inne på det. Bibelen sier om de døde at de sover, at de hviler og er ubevisste. Hva sjelen angår, så sier Bibelen at «mennesket ble til en levende sjel». (1 Mos. 2: 7) Ordene sjel og menneske er brukt synonymt i Bibelen. En levende, åndende, sansende skapning, enten det dreier seg om et dyr eller et menneske, er en sjel. Ikke noe sted i Bibelen sies det at sjelen er udødelig. Den sier ganske enkelt at sjelen er dødelig. I Esekiel 18: 4 står det ifølge eldre norsk oversettelse: «Den sjel, som synder, den skal dø.» Det var ikke Gud, men Djevelen som sa til Eva: «I skal visselig ikke dø.» Helt fram til vår tid har folk holdt fast på denne løgnen. — 1 Mos. 3: 4.
Hvor er de døde? De vender tilbake til støvet som de ble dannet av. Bibelen taler om en oppstandelse av «rettferdige og av urettferdige». Onde mennesker har ikke noe håp om en oppstandelse. De er «lik dyrene, som går til grunne». De rettferdige kommer til å bli velsignet, men ikke de onde. «Den rettferdiges minne lever i velsignelse,» sier det inspirerte ordspråk, «men de ugudeliges navn råtner bort.» — Ap. gj. 24: 15; Sl. 49: 21; Ordspr. 10: 7.
Ved en begravelse spurte en gruppe skeptikere som var til stede, om hvilket håp det var for de døde. «Mine venner,» svarte en venn av den avdøde, «jeg vet ikke hva dere trodde i går, og jeg vet ikke hva dere kan komme til å tro i morgen, men i dag setter vi vårt håp til Gud.» De som kjenner sannheten om de dødes tilstand og Guds hensikt, som går ut på at de skal få en oppstandelse i hans nye, rettferdige verden, er ikke uten håp. De setter ikke sitt håp til en innbilt udødelig sjel, men til den sanne og levende Gud som har opphøyd sin Sønn Jesus «til å være dommer over levende og døde». — Ap. gj. 10: 42.