Historiens mest dødbringende pest

SPANSKESYKEN, som herjet verden i 1918 og 1919, er den største influensa-epidemi som historien beretter om. Overalt ble folk angrepet av denne fryktelige pesten. I løpet av forholdsvis få uker krevde den flere menneske liv enn den første verdenskrig gjorde.

De fleste dødsfallene inntraff innenfor noen få måneder i ett og samme år. En autoritet sier: ’Hvis epidemien hadde fortsatt å gripe om seg i samme akselererende tempo, kunne sivilisasjonen lett ha blitt utslettet i løpet av noen uker.’

Dens utbredelse

Sykdommen blusset opp våren 1918. Den var forholdsvis lett, og et tilfelle varte i omkring tre dager. Men om høsten det året begynte en alvorligere form av den å gjøre seg gjeldende. En la merke til at de som tidligere hadde hatt denne «tredagers influensaen», stort sett var immune overfor det farlige smittestoffet.

Noen mente at denne influensa-epidemien begynte i Spania, og det er årsaken til at den ble kalt «spanskesyken». Madrid ble hardt rammet av epidemien i mai 1918. Sykdommen hadde imidlertid opptrådt i China og i De forente stater i mars 1918. Det ser i virkeligheten ikke ut til at det er noen som vet nøyaktig hvor og hvordan den oppsto.

Boston regnes for å være det første stedet i De forente stater hvor denne farlige influensaen opptrådte. I løpet av noen få dager spredte den seg med rivende fart langs USA’s østkyst. Omtrent samtidig begynte den å herje i militærleirer rundt omkring i De forente stater. En leir i Rockford i Illinois ble hardt rammet, og 10 000 måtte gå til sengs. I løpet av 24 timer døde 115 soldater. Dette tallet var omtrent like høyt som det høyeste antall amerikanere som ble drept i kamp på én dag.

Den staten som ble hardest rammet, var Pennsylvania, hvor over 300 000 ble angrepet av sykdommen, og hvor 10 000 døde på mindre enn to uker. I Philadelphia ble 200 lik stuet sammen i et likhus som var beregnet til 36. De døde lå tre og fire i høyden i korridorene og rommene. Likene ble i de fleste tilfelle ikke balsamert, og det ble av den grunn en forferdelig stank i rommene, som ikke var avkjølt. Da det ble akutt mangel på likkister i byen, ble et reparasjonsverksted for trikker gjort om til likkistefabrikk.

Spanskesyken spredte seg til alle deler av jorden. En tjenestemann i en britisk koloni i Sentral-Afrika fortalte at landsbyer på mellom 300 og 500 familier i et avsidesliggende distrikt var blitt helt utslettet på grunn av epidemien. Urskogen var i ferd med å få overtaket igjen. Rapporter fra den nordlige delen av Persia gikk ut på at det i mange landsbyer ikke var noen overlevende. I mange eskimolandsbyer i Alaska omkom hver eneste innbygger. Spanskesyken spredte seg også til øyene i Stillehavet. På Tahiti, hvor 4500 mennesker døde i løpet av 15 dager, ble likene stablet opp på likbål som brant uavbrutt. Her i landet krevde spanskesyken bare i 1918 hele 7308 menneskeliv.

Det blir hevdet at det bare var to steder i hele verden som ikke ble berørt av epidemien, nemlig St. Helena, en øy på cirka 120 kvadratkilometer i Sør-Atlanteren, og Mauritius, en øy i Det indiske hav.

Hva den betydde

Men hvilken betydning har en pest som herjet for om lag 50 år siden, for oss som lever nå? Det er forholdsvis få mennesker i dag som er klar over at denne epidemien i 1918—1919 var en oppfyllelse av en profeti i Bibelen. Jesus Kristus forutsa at «tegnet» på de «siste dager», som skulle gå forut for den tid da hans rikes styre skulle utøse velsignelser over menneskene, skulle kjennetegnes ved begivenheter som ikke var til å ta feil av. Blant de ting han nevnte, var omfattende hungersnød, jordskjelv og «sott [pest, LB] både her og der». (Luk. 21: 7, 10, 11) Jesus sa videre at «alt dette er begynnelsen til veene». (Matt. 24: 8) Spanskesyken var derfor bare begynnelsen. Trass i de framskritt som er blitt gjort på det legevitenskapelige område, fortsetter slike sykdommer som kreft, hjertesykdommer — og influensa — å rase.

Aldri tidligere har «pest» og de andre tingene som ble forutsagt, inntruffet i en så omfattende målestokk som siden 1914. (Åpb. 6: 3—8) «Veene» har gjort seg gjeldende i over 50 år nå, og vi bør huske at Jesus sa: «Når I ser dette skje, [skal I] vite at Guds rike er nær. Sannelig sier jeg eder: Denne slekt [generasjon, NW] skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.» (Luk. 21: 31, 32) Oppfyllelsen av disse profetiene viser derfor at det bare er kort tid igjen til denne onde tingenes ordning ender.

Noen husker pesten

Mange av dem som leser dette, var naturligvis ikke født i 1918—1919, da denne epidemien herjet. For dem er det kanskje vanskelig å forstå betydningen av det som skjedde. Det lever imidlertid ennå mennesker som levde på den tiden, og det er interessant å høre hva de husker fra den. En av dem forteller: «Symptomene var de samme hos alle. Spanskesyken begynte med høy feber og smerter i leddene. Feberen holdt seg i opptil fem dager. Hvis det ikke støtte til noen komplikasjoner, ble den syke forholdsvis fort frisk igjen, selv om noen klaget over at de følte seg svært slappe etterpå. Andre fortalte at spanskesyken angrep hjertet eller skadde nyrene eller lungene deres. Ganske mange fikk lungebetennelse etter at de hadde ligget syke i fire dager, og den forårsaket deres død.»

Mange av dem som overlevde pesten, kunne fortelle om et meget uvanlig trekk ved den, nemlig det at dødeligheten var størst blant tidligere friske, unge mennesker, særlig menn. Dette står som en motsetning til de vanlige influensaepidemier, hvis offer først og fremst er gamle og svake. En farmer i Minnesota forteller: «En stor og kraftig kar kom seg av spanskesyken etter å ha ligget syk i tre dager. Han sto imidlertid opp for tidlig, og det neste vi hørte, var at de begravde ham.»

Mange menn i det militære som var fysisk sterke, bukket under. Dr. Ralph C. Williams, en tidligere sanitetsgeneral i De forente stater, har gitt en levende beskrivelse av denne fryktelige tiden: «Det kom en stadig strøm av soldater, sjømenn, marinesoldater og menn fra kystvakten til oss. De falt rett og slett sammen i gatene inne i byen og ble brakt ut til oss. . . . Blant disse var en sersjant i marinen. Han var bevisstløs da han ble brakt inn, og tre timer senere døde han. Slik var det. Det var alminnelig kjent at det døde mellom 400 og 500 mennesker hver dag (i Chicago). Det døde så mange at en ikke kunne få begravd alle. Det var helt forferdelig.»

Det som overrasket folk, var at spanskesyken begynte så plutselig. En mann i Brooklyn sa: «Den begynte på en snedig, men likevel smertefull måte. Folk forsto ikke hvor alvorlig den var. De var ikke klar over at den var så utbredt. Da de til slutt ble klar over det, forårsaket det stor frykt. Folk var helt rådville. De visste ikke hva de skulle gjøre.»

I Australia var det så mange som døde at en pressemann sa at en ikke klarte å grave graver fort nok. De døde ble rett og slett båret ut av husene sine og lagt i en stor fellesgrav.

Det virket som om det aldri skulle bli slutt på gravfølgene. Frykt, sorg og fortvilelse gjorde seg gjeldende over hele jorden. En av dem som overlevde, fortalte: «Vi kunne se mennesker med et sorgfullt ansikt gå i begravelsen til en slektning eller venn, og ikke lenge etterpå fikk vi høre at også de hadde dødd. Det var fryktelig.» En annen uttrykte det slik: «Det virket som om en ny sorg veltet inn over en hvert øyeblikk.»

Et av Jehovas vitner husker godt hvordan det var i Sheboygan i Wisconsin i denne tiden. Hun forteller: «Vi ble dypt rystet når vi gikk fra dør til dør for å forkynne budskapet om Riket og så likkister i nesten hvert eneste hus. Mange ville ikke høre når vi forsøkte å trøste dem ved å gjøre dem kjent med budskapet om Guds rike. De var altfor overveldet av sorg.»

Behandling

Det beste rådet som legene vanligvis kunne gi sine pasienter, var at de skulle holde sengen, holde seg varme og drikke mye.

Noen leger benyttet nye metoder i behandlingen av sine pasienter. I Chicago ga en lege om lag 600 pasienter en grapefruktdrikk som så ut til å gi gode resultater. Det fortelles at bare én av hans pasienter døde, nemlig hans sønn, som forlot sengen for å ta seg av sin blomstrende forretning, et begravelsesbyrå.

«Min far og mor og jeg selv ble syke samme kveld,» fortalte en mann i Cincinnati i Ohio, hvor det ble registrert om lag 40 000 tilfelle av spanskesyken. «Min mor fikk lungebetennelse, og en regnet ikke med at hun ville overleve. En ung lege kom imidlertid med det råd at vi skulle steke en stor panne med løk og legge et riktig varmt omslag på brystet hennes. Tante Klara gjorde dette natten igjennom. Det hjalp på en måte min mor til å overleve. Morgenen etter visste vi at hun ville klare seg.»

I mange byer var det ikke mulig å få legehjelp. I Philadelphia lå for eksempel mer enn en tredjedel av byens leger selv til sengs.

Forholdsregler

Folk tok omtrent alle tenkelige forholdsregler for å unngå å bli rammet av spanskesyken. «Ta på ren pyjamas,» lød oppfordringen i noen distrikter. Til andre ble det sagt: «Ta ikke noen i hånden.» «Ta lakserolje.» «Reis ikke med undergrunnsbanen.»

Mange steder gikk folk med maske for ansiktet. Studentene ved Michigan universitet i Ann Arbor fikk pålegg om alltid å ha på seg maske. Hvis de ikke hadde det, ville de bli utvist. I San Francisco kunngjorde borgermesteren en forordning om at alle innbyggerne i byen skulle ha maske for ansiktet, ellers ville de bli idømt en bot på 100 dollar eller ti dagers fengsel. Ikke noen fikk lov til å stige på en trikk i Seattle uten at de hadde på seg maske.

New Yorks offentlige bibliotek stoppet alt utlån av bøker. I mange byer ble det nedlagt forbud mot at barberere barberte kundene sine, på grunn av den nære kontakt det medførte. I Dublin i Georgia ble gatene spylt med desinfeksjonsmidler. I Boston var kirkene stengt om søndagene. I mange byer ble det nedlagt forbud mot å holde offentlige møter. Skoler, kinoer og barer ble stengt.

I New York ble de som nøs uten å holde noe for ansiktet, idømt bøter og fengselsstraff. I Chicago fikk politiet ordre til «om nødvendig å arrestere tusenvis av mennesker for å få slutt på nysingen på offentlige steder». De mange advarslene mot nysing på offentlige steder bidro uten tvil til å forhindre ytterligere spredning av pesten. Ifølge medisinske forskere i Storbritannia kan et eneste nys spre over 85 millioner bakterier. Og forskere i De forente stater har funnet ut at et nys kan slynge opptil 4600 partikler ut i luften med en utgangshastighet av 46 meter i sekundet. Partiklene blir i mange tilfelle slynget så langt som tre og en halv meter. Disse partiklene, som svever omkring i luften i over en halv time etter at en har nyst, er ikke bare ufarlige vanndråper. En fant én partikkel eller dråpe som inneholdt 19 000 bakteriekolonier. Det er derfor ikke noe å undres over at Toronto-avisen Telegram meldte at en nå vet «at den hyppige nysingen som influensa-epidemien i 1918 brakte med seg, bidro til at den ble så fryktelig som den ble».

Antall dødsoffer

Pesten krevde et uhyggelig antall menneskeliv. Det er blitt anslått at mellom 20 og 27 millioner døde. Dr. Edwin Oakes Jordan, en kjent amerikansk bakteriolog, sier i sin bok Epidemic Influenza, som kom ut i 1927, at 21 642 283 mennesker døde på grunn av spanskesyken. Av disse døde nesten 16 millioner i Asia, over to millioner i Europa, over 1,3 millioner i Afrika og over en million i Nord-Amerika. Antall dødsoffer i Sør-Amerika ble oppgitt til 327 000. I Australia og Oceania inntraff det til sammen over en million dødsfall.

Spanskesyken førte til at 500 millioner mennesker måtte holde sengen. Den var spesielt farlig for gravide kvinner. Tragedien ble på den måten enda større i millioner av hjem.

Det farlige smittestoffet som forårsaket pesten, forsvant nesten like hurtig som det kom. Hvor det ble av det, er fortsatt et mysterium for legene. Ettersom det viruset som framkalte spanskesyken, ikke ble studert ved hjelp av mikroskop, kan vitenskapsmenn i vår tid ikke vite hvorvidt det farlige viruset så annerledes ut enn det viruset som i nyere tid har vært årsak til «Asiasyken».

Representanter for det offentlige helsevesen på den tiden innrømmet at alle anstrengelser hadde vært nytteløse når det gjaldt å stoppe pesten, og at verdens dyktigste leger ikke hadde maktet å forkorte epidemiens varighet.

For mange av dem som levde på den tiden, kunne det kanskje ha sett ut som om den fullbyrdede ende for denne tingenes ordning, som Jesus Kristus snakket om, var meget nær forestående. De begivenheter som fant sted på den tiden, var imidlertid bare «begynnelsen til veene». Jesus viste dette da han sa: «Denne slekt [generasjon, NW] skal ingenlunde forgå før alt dette skjer.» Den generasjon som levde under og like etter den første verdenskrig, nærmer seg nå slutten. Denne kjensgjerning sammen med de andre begivenhetene som har inntruffet i vår tid, viser tydelig at denne tingenes ordning står like overfor sin fullbyrdede ende. Men hvordan vil din stilling være når denne ordning ender? Det avhenger av hva du nå gjør for å komme i et rett forhold til Gud. — Matt. 24: 3, 8, 34.