De som «ventet for lenge med å gripe til flukten»
VED Vesuvs utbrudd i august 79 e. Kr. var det mange mennesker i Pompeii som mistet livet fordi de ventet for lenge med å flykte til sikkerhet. Arkeologer som har gravd i ruinene av denne byen, har funnet at mange forsøkte å fortsette med det de holdt på med da vulkanutbruttet fant sted. Andre var altfor opptatt med sine daglige gjøremål. Og det var mange som utsatte sin flukt fordi de ønsket å få med seg så mange av sine verdisaker som mulig.
C. W. Ceram trekker i sin bok Gjennom 5000 år fram en rekke arkeologiske beviser for dette. Han skriver: «Spadene som grov, åpenbarte familiehistorier og situasjoner som fortalte om nød og død. . . . Det ble funnet mødre som holdt sine barn i armene. De hadde forsøkt å beskytte barna til det siste. Det ble gravd fram menn og kvinner som hadde samlet sammen skattene sine, men som ikke var kommet lenger enn til døren, der lapilliregnet hadde slått mot dem og stanset dem. Helt til det siste hadde hendene deres holdt fast på pengene og smykkene. . . . To unge piker hadde oppsatt flukten fordi de først ville samle sammen verdisakene sine. Og så var det blitt for sent!
«Foran Herkules’ porter fant man lik på lik, sammensunkne og ennå nedlastet med husgeråd som var blitt for tungt å bære.» Ceram forteller at den første døde som ble funnet, var «et skjelett som lå utstrakt på det som en gang hadde vært bakken. Hendene så ut som de fremdeles grep om de gull- og sølvmyntene som hadde rullet ut av dem».
I et hus «var et likfølge blitt overrasket. Slik som deltagerne i begravelsesmåltidet hadde plassert seg på hvilebenkene, slik fant man dem nå, etter sytten hundre år. Deltagere i sin egen begravelse!
«Et sted var syv barn blitt overrasket av døden mens de lekte i et værelse. Et annet sted fant man fire og tredve mennesker og en geit. Geiten hadde vel ment at det var redning å finne i en menneskebolig. Mange hadde ventet for lenge med å gripe til flukten, og så hadde hverken mot, intelligens eller krefter kunnet hjelpe dem lenger».
Noe lignende gjør seg gjeldende nå i de «siste dager» for denne tingenes ordning. Mange mennesker er altfor opptatt med materielle ting og nedtynget av «timelige bekymringer» og tar seg derfor ikke tid til å studere Guds Ord. I sin uforstand venter de for lenge med å flykte ut av denne tingenes ordning, som er dømt til undergang. Vær ikke lik dem! — Luk. 21: 34—36.