Jakten etter olje i Nordsjøen
LANGT ute i Nordsjøen, verdens mest trafikkerte hav, pågår nå en storstilt jakt. Det er jakt etter olje. Samtlige av verdens store oljeselskaper deltar; de har satset millioner av kroner, men håper å vinne milliarder. Det som de færreste kunne ha forestilt seg for ti år siden, har skjedd: Norge har kommet i forgrunnen som et av verdens nye oljeland!
Hvordan begynte jakten etter olje i Nordsjøen? La oss gå cirka ti år tilbake i tiden, for det var da verdens oljeletere ble oppmerksom på at veldige naturrikdommer kunne skjule seg i kontinentalsokkelen under Nordsjøen. (Kontinentalsokkelen er den grunne, undersjøiske hylle som ligger mellom et kontinent og det store havdyp. Hele Nordsjøen ligger på kontinentalsokkelen.)
Det som satte oljeleterne på sporet, var et enormt gassfunn som ble gjort i den nederlandske provinsen Groningen i 1959. Geologene antok at de gassførende lagene kunne strekke seg ut under Nordsjøen, og det ble derfor satt i gang undersøkelser for å bringe dette på det rene. Det viste seg at mulighetene for å finne naturgass og olje var til stede, og i 1965 ble et 40 000 kvadratkilometer stort område utenfor Norge åpnet for oljeleting. Startskuddet hadde gått for Norges vedkommende, og åtte store grupper av oljeselskaper kastet seg ut i jakten etter oljen.
Olje og oljeboring
Hvordan dannes olje? Mange års forskning har ikke gitt noe sikkert svar på dette spørsmålet. Én teori går ut på at oljen er dannet av små planter og dyr som er blitt avleiret på havbunnen. Senere, antas det, har trykk, varme og andre faktorer omdannet dette organiske materialet til olje eller gass. Oljen forekommer nemlig nesten alltid sammen med gass.
Det er ennå ingen som har funnet ut hvordan en med sikkerhet kan påvise olje i jordskorpen uten å bore etter den. Oljen danner ikke store underjordiske sjøer, men oppbevares i porøse bergarter, særlig sandstein og kalkstein. Over den porøse bergarten må det ligge en bergart som er ugjennomtrengelig for olje. På denne måten dannes det såkalte oljefeller, tette lommer hvor oljen blir liggende. Det er slike feller oljeleterne forsøker å finne.
Oljeboringen på den norske del av kontinentalsokkelen foregår fra store boreplattformer eller fra boreskip, hvor det bores gjennom et hull midt i skipet. Det er to typer av boreplattformer i bruk i Nordsjøen: Den ene typen, som brukes på dyp ned til 100 meter, hviler på havbunnen på lange, kraftige stålbein. Der hvor det er dypere, bores det med plattformer som flyter i sjøen på store pontonger. Dette er de såkalte halvt nedsenkbare plattformer. Flytende plattformer og boreskip må forankres i havbunnen for at de skal ligge i ro over borehullet.
De er virkelig imponerende disse plattformene, som har fått slike velklingende navn som «Ocean Viking», «Ocean Traveller», «Orion» og «Pentagon». «Ocean Viking», som er en norskbygd, halvt nedsenkbar plattform, er 41 meter høy, 91 meter bred og vel 112 meter lang! I tillegg til selve plattformen kommer så boretårnet, som er 44 meter høyt. Under boring befinner pontongene seg 20—30 meter under havflaten.
De fleste av dem som arbeider på «Ocean Viking», i alt cirka 100 mann fordelt på to lag, er nordmenn. Ledelsen for plattformen er amerikansk, mens de geologiske ekspertene og dykkerne kommer fra en rekke européiske land. Mannskapet har 12 timers arbeidsdag i en uke om gangen og har så en uke fri i land.
Vanskelig og dyrt
Det pågår i dag oljeboring på havet utenfor 50—60 land, men det har vist seg at Nordsjøen er et av de vanskeligste områdene å bore i, noen sier det vanskeligste. Boringen må til stadighet avbrytes på grunn av dårlig vær. Særlig problematisk har det vært i vinterhalvåret, da stormer med en vindstyrke på 30 meter pr. sekund og 12—15 meter høye bølger ikke er noen sjeldenhet. I mange tilfelle har bare halve tiden vært brukt til boring — resten har gått med til å ri av stormer, reparere utstyr, flytte plattformen til nye boreposisjoner og lignende.
Oljeboring på havet er vanskelig, selv i pent vær, og det er nødvendig å gå fram med stor forsiktighet, blant annet på grunn av faren for «utblåsning», det at olje eller gass plutselig strømmer opp gjennom borehullet med stor kraft. Når det brygger opp til uvær, må en derfor innstille boringen og stenge borehullet.
Men selv om oljeborerne ikke tar noen sjanser, har det skjedd en rekke større og mindre ulykker. Den alvorligste hittil inntraff i 1965, da den britiske boreplattformen «Sea Gem», som var verdsatt til 40 millioner kroner, totalhavarerte og 13 mann omkom. Også senere har det vært flere havarier.
Oljeletingen koster naturligvis enorme summer. Oljeselskapene forpliktet seg i 1965 til å bruke 600 millioner kroner på oljeleting i den norske sektoren av Nordsjøen, men denne summen er for lengst overskredet. Da de sju første borehullene var fullført, viste det seg at den gjennomsnittlige boretiden var tre måneder, og at prisen pr. meter borehull varierte fra 1900 til 57 000 kroner! Et borehull koster gjerne mellom 10 og 30 millioner kroner. Når en så tar i betraktning at oljeselskapene regner med at minst ni av ti hull er «tørre», altså ikke inneholder olje eller gass, forstår en at det ikke er noen billig fornøyelse å ha en boreplattform liggende ute i Nordsjøen.
Resultater
Oljejakten i Nordsjøen pågår ikke bare utenfor Norge, men også utenfor England, Nederland, Vest-Tyskland og Danmark, og flere steder, særlig utenfor Nederland og England, er det gjort betydelige funn av olje og gass. Funnene i den norske sektoren i den senere tid har imidlertid ført til at Norge har kommet sterkt i forgrunnen som et lovende oljeland.
Både sommeren 1968 og våren 1969 ble det gjort store funn (gass og lett olje), men ekspertene mente at det ikke var økonomisk forsvarlig å utnytte disse forekomstene, som ligger nesten midt ute i Nordsjøen. I november 1969 begynte det imidlertid å gå rykter om at boreplattformen «Ocean Viking» hadde satt boret i et oljefelt av dimensjoner. Avisene slo saken stort opp, men understreket at det var for tidlig å si noe sikkert. Det viste seg imidlertid at ryktene talte sant: Oljefeltet var kjempestort! Det internasjonale oljetidsskriftet Oil and Gas Journal skrev: «Det enorme funnet i Nordsjøen holder hele den oljeinteresserte verden i spenning.» Nye boringer bekreftet meldingene om at det er tale om et av verdens 10—20 største oljefelt! Det ventes at feltet fullt utviklet vil kunne produsere 300 000 fat eller 45 000 tonn olje pr. dag. Til sammenligning kan det nevnes at Norges oljeforbruk i 1970 var på cirka 155 000 fat pr. dag.
Som en kunne vente, var funnet av dette oljefeltet, som har fått navnet «Ekofisk», en veldig stimulans for oljeleterne. Og de som håper at oljejakten utenfor Norge skal bli det store oljeeventyret, har nå god grunn til å se lyst på situasjonen.
Produksjon og ilandføring
De som fant «Ekofisk»-feltet, har vært svært sparsomme med opplysninger om funnet, og det har derfor gått mange rykter om størrelsen og lignende. Men det er nå i hvert fall ikke tvil om at oljen vil bli utnyttet. Dette kan også medføre at de andre store olje- og gassforekomstene som er funnet i den norske sektoren, blir utnyttet.
Men ennå er det langt igjen til oljen kan selges. Ingen har bruk for den der den ligger, cirka 300 kilometer ute i havet, og den neste oppgaven blir derfor å få den opp fra dypet og føre den i land. Og det koster nye millioner, ja, sannsynligvis milliarder.
Først må det bygges produksjonsplattformer, faste plattformer med pumpeutstyr, og bores produksjonshull. Det er mulig at «Ekofisk»-feltet produksjonsklart vil koste mellom 1,5 og to milliarder kroner. Den første produksjonsplattformen vil sannsynligvis være klar i 1972.
Ilandføringen er et kapittel for seg. «Ekofisk»-feltet ligger så å si like langt fra Norge, England, Vest-Tyskland og Danmark, og det er snakk om å legge en oljeledning på havbunnen til et av disse landene. Nederland har også vært på tale. En slik ledning vil igjen koste mange hundre millioner kroner. Meldinger tyder på at flere av disse landene nå kjemper for å få ledningen lagt til seg.
En annen løsning er å overføre oljen til tankskip fra lagringsanlegg på produksjonsstedet. Men ettersom dette muligens vil medføre store tekniske vanskeligheter på grunn av værforholdene, er ekspertene uenige om hvor god en slik løsning er.
Forurensningsproblemet
Oljeleting har også en annen side, nemlig forurensningsproblemet. Det har fra tid til annen kommet meldinger om hvilke katastrofale følger det har fått for fiskebestanden, fuglebestanden og vakre strandområder når tankskip har gått på grunn utenfor et lands kyst og oljen har strømmet ut i sjøen. Vil oljeletingen i Nordsjøen skape lignende problemer for Norge og andre nordsjøland? Vil den få konsekvenser for de store fiskeriene her ute, som er blant verdens rikeste?
Faren for slik forurensning er naturligvis alltid til stede, men er kanskje ikke så stor som en skulle tro. Problemet kan oppstå hvis det dumpes oppboret, oljeholdig materiale i sjøen, eller hvis det finner sted en ukontrollert «utblåsning».
Det er boret tusenvis av hull på kontinentalsoklene rundt omkring i verden, men til nå har det inntruffet bare to virkelig alvorlige ulykker av denne art, den ene utenfor Santa Barbara i California og den andre i Mexicogolfen. I begge tilfelle strømmet store mengder olje ut i sjøen.
På den norske del av kontinentalsokkelen er det til nå boret cirka 40 hull og på den engelske over 200, men uten at det har skjedd slike ulykker. De norske myndigheter er oppmerksom på faren for oljesøl på havet og har derfor utarbeidet forskrifter om sikkerhetstiltak ved boring og om oljeselskapenes ansvar når det gjelder å fjerne oljesøl. Det må dessuten sendes daglige rapporter om boringen til myndighetene.
Hva kan en så gjøre hvis uhellet skulle være ute? Det har vist seg å være meget vanskelig å fjerne olje som flyter på sjøen, og de vanskelige værforholdene i Nordsjøen ville ikke gjøre det lettere. Én metode går ut på å benytte kjemikalier som får oljen til å synke til bunns eller klumpe seg sammen. Men selv om en får oljen til å klumpe seg sammen uten å synke, er det vanskelig å fjerne den. Det har dessuten vist seg at kjemikalier i seg selv eller sammen med olje kan forårsake vel så store skader som oljen alene.
Oljeselskapene har vist at de er interessert i å hjelpe til med å løse de forurensningsproblemer som kan oppstå ved oljeboring på havet, og har investert millioner av kroner i forskningstiltak. Et av disse tiltakene, som blir ledet av Newcastle universitet, går ut på å finne ut hva som kan gjøres for å behandle fjærdrakten til fugl som er blitt tilsølt med olje.
Det er derfor tydelig at både oljeselskapene og de norske myndigheter treffer omfattende tiltak for å forhindre at Norges kyst og havet utenfor blir tilsølt med olje. Hvor effektive disse tiltakene er, vil framtiden vise.
Perspektiver
Det er blitt sagt at det er ikke størrelsen av oljefunnene i Nordsjøen som er det mest interessante, men de perspektiver funnene gir. Europa må i dag importere det meste av sin olje fra Midt-Østen og andre oljeområder, men det er nå håp om at olje fra Nordsjøen etter hvert vil kunne dekke en betydelig del av Europas behov for olje, noe som vil medføre store økonomiske og politiske fordeler.
De norske myndigheter ser derfor lyst på situasjonen. Norge, som ikke akkurat er så rikt på råstoffer, har nå plutselig fått en ny naturressurs. Oljeletingen har hittil stort sett vært overlatt til utlandske selskaper, og Norges inntekter i forbindelse med olje og gassfunnene i Nordsjøen vil derfor i første rekke komme i form av skatter og avgifter. Hvis «Ekofisk»-oljen blir ilandført i Norge, vil dette skape grunnlag for ny oljeindustri. Det er dessuten blitt påpekt at Norge etter hvert kan få betydelige inntekter ved å skaffe diverse utstyr som trengs til oljeboring, for eksempel boreplattformer. Når det gjelder «Ekofisk»-feltet, går forsiktige overslag ut på at inntektene vil ligge et sted mellom 100 og 500 millioner kroner årlig i 20—30 år framover. For Norge er dette en god slump penger. Men dette er jo inntekter av bare ett oljefelt! Ingen tror at «Ekofisk» er det eneste store oljefeltet i denne delen av Nordsjøen. Og dessuten er bare cirka 20 prosent av den norske del av kontinentalsokkelen åpnet for oljeleting, men det arbeides nå med planer om å slippe oljeleterne til langs hele kysten, helt opp til grensen mot Sovjetunionen i nord.
Jakten etter olje utenfor Norges kyst har pågått i fem år, men er nå mer intens enn noensinne. Stadig kommer det meldinger om nye funn; avisene skriver, og ryktene går. Selv om ingen i dag kan si hvilke konsekvenser, økonomiske og politiske, oljeletingen vil få for Norge, er én ting i hvert fall sikkert: Nordmennene vil ikke med det første få se så mye til de millionene som avisene forteller vil strømme inn i landet.
Det er mange problemer som skal løses før oljen kan selges og fortjenestene begynner å vise seg. Som en kommentator skrev for å få dem som måtte tro noe annet, ned på jorden igjen: «Vi kan like godt belage oss på å betale like stor skatt enda noen år.»
[Bilde på side 19]
Det store oljefeltet «Ekofisk» ligger cirka 300 kilometer fra Norges, Danmarks og Englands kyst