Mandlenes viktige oppgave
NEST etter tannuttrekning er det å fjerne mandlene den form for operasjon som blir hyppigst foretatt. En slik operasjon, som kalles en tonsillektomi, blir vanligvis foretatt på barn. Er det alltid forstandig med et slikt inngrep? Hvilken oppgave har mandlene?
Vi har i virkeligheten flere forskjellige sett mandler. De to som vanligvis blir betegnet som «mandlene», sitter bakerst i munnhulen, en på hver side av svelgporten. De kalles ganemandlene fordi de sitter i umiddelbar nærhet av ganen.
Mandlene kan av og til bli betente og hovne opp. Det er særlig når de blir sterkt betente, at de nesten fullstendig stenger svelget. Det har derfor i lang tid vært vanlig å fjerne betente mandler.
I dag er det mange leger som mener at en ikke bør fjerne mandlene, hvis det da ikke dreier seg om svært betente mandler. Det er imidlertid ikke alle leger som er av den oppfatning. Canadian Medical Association Journal for 28. desember 1963 opplyste således at ved noen sykehus i Canada ble det i løpet av et år fjernet ni ganger så mange mandler som ved andre sykehus i landet. Dette viser tydelig at forskjellige leger har forskjellige oppfatninger med hensyn til nødvendigheten av å fjerne mandlene.
En er klar over at mandlene hjelper kroppen til å bekjempe smittestoffer som ellers ville trenge lenger inn i den. Mandlene består av lymfoid vev som produserer de hvite blodlegemer som kalles lymfocytter, celler som bekjemper infeksjoner i kroppen. En blir mer og mer klar over de skadelige følger det kan få å fjerne mandlene uten at det er absolutt påkrevd. En har således oppdaget at det forekommer langt flere tilfelle av multippel sklerose blant dem som har fått fjernet mandlene, enn blant dem av deres slektninger som ikke har fått dem fjernet. — Lancet for 18. desember 1965.
En har også lagt merke til at det forekommer flere tilfelle av poliomyelitt blant barn som har fått fjernet mandlene, enn blant barn som ikke har fått dem fjernet. Dr. R. S. Paffenbarger jr. skrev angående dette i Annals of the New York Academy of Sciences (1955) og sa at hans forskning «gir grunn til å tro at tonsillektomi i seg selv fører til større mottagelighet for poliomyelitt». Og i en artikkel i American Journal of Hygiene for september 1959 kom han igjen inn på hvorfor det å fjerne mandlene hos barn kan gjøre dem mottagelige for poliomyelittvirus. The Merck Manual (1961) støttet hans oppfatning og sa at «nyere bevismateriale tyder på at pasienter som har fått fjernet mandlene, har lettere for å få bulbærparalyse enn pasienter som ikke har vært underkastet denne operasjonen».
I De forente stater og Storbritannia dør én av 10 000 pasienter som følge av komplikasjoner i forbindelse med tonsillektomi. Noen vil kanskje synes at dette ikke er så svært mange, men for De forente staters vedkommende betyr dette omkring 100 i året. En autoritet på området kom med følgende uttalelse, som det er verdt å merke seg. Han sa: «Det er langt flere som dør som følge av komplikasjoner i forbindelse med tonsillektomi enn på grunn av syke mandler.»
Hva kan en gjøre når mandlene blir betente? Noe av det som blir anbefalt, er hvile, varme og kalde omslag på halsen, lett mat og muligens aspirin og/eller antibiotika. Klystér eller avføringsmidler skal også være gagnlig, og gurglevann og halspastiller kan virke lindrende. I Australian Medical Journal for 12. januar 1963 sto det om en melkefri diett. En lege hadde med stort hell benyttet en slik diett for å kurere hårdnakkete tilfelle av betente mandler. Når en tar i betraktning den viktige oppgave mandlene har, bør en i hvert fall ikke være for snar til å få fjernet mandlene hos sine barn.