Abortspørsmålet — sett fra en leges synspunkt

I LØPET av de over 30 årene jeg har praktisert som kirurg, har jeg sett mye. Men jeg var ikke helt forberedt på det syn som møtte meg om morgenen den 11. august 1970. Det var min første arbeidsdag ved et sykehus i Brooklyn etter at det var blitt lovlig for leger i New York stat å foreta abort etter ønske.

Da jeg nærmet meg operasjonsavdelingen for å treffe forberedelser til den operasjon jeg hadde planlagt denne dagen, la jeg først merke til den lange rekken av hospitalsenger som sto i vestibylen utenfor selve operasjonsavdelingen. I sengene lå det unge, kvinnelige pasienter og halvsov som følge av de medikamenter de hadde fått mens de ventet på sin tur. Inne på operasjonsavdelingen, som består av tre operasjonsstuer, var det tydelig at alle, både leger, sykepleiersker, narkoseleger, portører og forskjellige hjelpere, arbeidet under mer spente forhold enn vanlig, for å ta seg av aborttilfellene. Det ble foretatt et inngrep omkring hvert 15. minutt.

Sterk reaksjon blant sykehusets personale

Da jeg undersøkte operasjonslisten for dagen, la jeg merke til at den operasjon jeg skulle utføre, var den eneste «normale» operasjon for dagen — de andre 24 som var satt opp, var alle aborttilfelle. Det var tydelig at operasjonspersonalet ikke likte denne situasjonen. Da jeg sa at jeg visst ikke hørte hjemme der, ettersom jeg skulle foreta den eneste virkelige operasjon den dagen, kom en av narkoselegene, en lege som jeg ikke kjente, bort til meg, tok hånden min og trykte den og gikk så igjen uten å si et ord. Jeg oppfattet dette som et tegn på at han var enig med meg i den avsky jeg følte på grunn av situasjonen.

Under inngrepene ble det snakket mye om abortspørsmålet. Flere av sykepleierskene og deres assistenter ga uttrykk for at de følte så sterk motvilje mot å arbeide under slike forhold at de tenkte på å søke om å få arbeide utenfor operasjonsavdelingen. Noen snakket til og med om å forlate sykepleien.

Ettersom loven i staten New York tillater at det blir foretatt abort inntil den 24. uke av svangerskapet, var det flere av de 24 svangerskapsavbrytelser som skulle foretas den dagen, som ble utført på kvinner som var synlig gravide. I slike tilfelle er det å foreta en abort ikke et så enkelt inngrep som det vanligvis er når det gjelder fire til seks uker gamle svangerskap. For å avbryte et 24 uker gammelt svangerskap er det nesten alltid nødvendig å foreta et innsnitt i livmoren. En går fram på samme måte som når en foretar et keisersnitt, og fjerner deretter fosteret. En av de sykepleiersker som hadde assistert i en rekke slike tilfelle, sa til meg at «barnet blir fjernet og lagt i en bøtte for å dø».

Når det har gått 24 uker av et svangerskap, har fosteret naturligvis kommet så langt i sin utvikling at det er lett å skjelne de forskjellige lemmene og se at det er en menneskelig skapning. Det er i stand til å bevege seg og gi fra seg lyder og kan også gjøre forsøk på å puste. Det blir derfor betraktet som et potensielt levedyktig individ.

En medhjelper ved operasjonsavdelingen fortalte meg at han hadde nektet å vaske de operasjonsstuer hvor det ble foretatt aborter, ettersom det å foreta abort var i strid med hans samvittighet angående livets hellighet. Han sa at da han en dag vasket en slik operasjonsstue, hadde han funnet et bein av et foster på gulvet, og andre på operasjonsavdelingen bekreftet at det var tilfelle. Etter den dagen hadde han bestemt seg for å slutte å arbeide på de operasjonsstuer hvor det ble foretatt abort. Han hadde i virkeligheten bestemt seg for å slutte å arbeide på sykehuset helt og holdent og i stedet begynne å arbeide på en fabrikk. Til og med avdelingssykepleierskens assistent på operasjonsavdelingen fortalte meg at hun også ønsket å slutte og søke seg annet arbeid.

En ung filippinsk lege som fikk kirurgisk opplæring, og som assisterte meg under den operasjonen jeg utførte, ga uttrykk for sin skuffelse over at han ikke fikk opplæring i alle greiner innen medisinen. Grunnen til dette var at så mye av hans tid gikk med til å ta seg av alle aborttilfellene. Han ga også uttrykk for sin skuffelse over at amerikanske leger forsøkte å rettferdiggjøre sine handlinger med den begrunnelse at det de gjorde, ville avhjelpe den såkalte befolkningseksplosjonen. Etter hans oppfatning var dette et eksempel på å la hensikten hellige midlet.

«Friske» pasienter

Etter at jeg var ferdig med operasjonen, gikk jeg for å se til min pasient, som var flyttet til den postoperative avdelingen. Hun var omgitt av omkring seks sovende kvinner, tidligere vordende mødre, som når de våknet, ville bli overført fra operasjonsavdelingen til en annen avdeling på sykehuset og ligge der noen timer før de ble utskrevet. Da jeg gikk fra sykehuset, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at mottagelseskontoret ikke så ut som det pleide. En rekke friske, unge kvinner satt og ventet på å bli innlagt. Borte ved skranken sto det en lignende rekke kvinner. Det var de som dagen i forveien hadde fått abort, og som nå ble utskrevet.

Utenfor sykehuset befant det seg mange andre unge kvinner. Noen kom, og noen gikk. I noen tilfelle ble de fulgt av eldre kvinner, som så ut til å kunne være deres mødre. Jeg kom til å tenke på et medisinsk tidsskrift (Medical World News for 21. august 1970) som i en rapport hadde nevnt at det var 5000 som hadde søkt om å få abort ved New Yorks kommunale sykehus, og at det ved noen sykehus var mellom seks og åtte ukers ventetid.

Hvem har skylden?

Da jeg kjørte bort fra sykehuset, var jeg nokså rystet, for å si det mildt. Spørsmål trengte seg fram i mitt sinn og krevde et svar. Hvem har skylden? Hva kommer til å bli neste skritt menneskene vil ta i sine forsøk på å rette på visse sosiale problemer eller for å råde bot på den økende befolkningstilveksten?

Jeg tenkte på de legene som i alminnelighet rettferdiggjør sin andel i saken ved å si at de føler at de hjelper ulykkelige kvinner. Men er dette deres virkelige eller eneste motiv? Er de ikke også interessert i å hjelpe seg selv økonomisk? Det er naturligvis mange leger som har nektet å ha noe med dette å gjøre. Men andre viser tydelig at de er i ferd med å bli «spesialister» på et område som for bare kort tid siden ble betraktet som kriminelt eller umoralsk.

Jeg tenkte på politikerne som gjør det lovlig å foreta abort. Skylden ligger imidlertid bare delvis hos dem, for de gjør i virkeligheten bare det velgerne — det folket de representerer, ønsker.

Jeg tenkte også på kristenhetens kirkesamfunn og deres prester. For meg ser det ut til at prestene bærer det største ansvaret, selv om en stor del av det også hviler på andre. Det er ikke legers, læreres eller lovgiveres plikt og forrett å undervise folk i moralnormer eller å lære dem respekt for livet. Dette er spørsmål av religiøs art, og en har i årevis regnet med at prestene tok seg av disse ting.

Hvor mange av de unge kvinnene jeg hadde sett denne dagen, kom til sykehuset for å få abort fordi deres prest ikke hadde lært dem at førekteskapelige forbindelser uttrykkelig blir fordømt i deres egen bibel? Hvor mange av dem var gifte kvinner som ble respektert i det kirkesamfunn de tilhørte, men som likevel viste en fullstendig mangel på respekt for sitt ufødte barns liv?

Noen religiøse organisasjoner har hevet sin røst mot abort, men deres proklamasjoner har ikke hatt noen virkning; de har druknet i vår tids realiteter. De som foretar abort, de som vedtar lover angående abort, de som er fedre til ufødte, illegitime barn, og de kvinner som får abort, er i de fleste tilfelle oppdratt i religiøse hjem, og mange av dem er respekterte medlemmer av forskjellige kirkesamfunn.

Jeg er overbevist om at kirkesamfunnene har kommet til kort. Prestene har spilt fallitt når det gjelder å undervise og veilede menneskene og styrke moralnormene og kjærligheten til livet. Det finnes ikke skygge av tvil i mitt sinn om at kirkesamfunnene har unnlatt å innprente en grunnleggende sannhet i sine sognebarns sinn og hjerte, nemlig at livet er noe av det mest verdifulle vi eier. — Innsendt.