«Ditt Ord er sannhet»

«Du skal ikke slå i hjel»

DEN største fysiske skade et menneske kan påføre et annet, er en skade som fører til døden. Det sjette av De ti bud er derfor høyst berettiget. Det lyder: «Du skal ikke slå i hjel.» Forsettilg drap ble under Moseloven straffet med døden. Det var imidlertid blitt truffet en barmhjertig foranstaltning for dem som ved et uhell kom til å drepe et annet menneske. — 2 Mos. 20: 13; 4 Mos. 35: 6—34.

Denne loven representerte ikke noe nytt. Bibelen viser at Kain forsto at han sto i fare for å bli drept fordi han hadde slått sin bror Abel i hjel. (1 Mos. 4: 14) Like etter vannflommen advarte Jehova Gud menneskene uttrykkelig mot å ta menneskeliv ulovlig. Gud sa den gang: «Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» Denne loven har siden da vært gjeldende for hele menneskeheten, for det står ingenting i resten av de hebraiske skrifter eller i de kristne greske skrifter som viser at den er opphevet. — 1 Mos. 9: 5, 6.

Det er derfor rimelig at heller ikke de kristne har lov til å slå i hjel. Apostelen Paulus skrev at de som er «fulle av avind, mord» og slike ting, «fortjener døden». Og apostelen Johannes viser i sine skrifter at en kristen som myrder, ikke vil få evig liv, men vil bli utslettet i den «annen død». — Rom. 1: 29, 32; 1 Joh. 3: 15; Åpb. 21: 8.

Det har vært diskutert hva som er lovlig drap, og hva som er mord. En tidligere amerikansk brigadegeneral som nå er professor i rettsvitenskap ved Columbia universitet, tok opp spørsmålet om hvorvidt det er «noen vesentlig forskjell mellom det å drepe et spebarn fra fly og å drepe det på nært hold med en geværkule». Han påpekte at «under den annen verdenskrig ble mange tusen barn brent i hjel i Berlin, Tokyo, Hamburg og andre av fiendens byer, og disse militære operasjonene ble absolutt betraktet som lovlige». Han gikk så videre i sin framstilling ved å skille mellom det at barn og andre sivilpersoner blir drept av bomber som slippes fra fly, og det at soldater dreper dem med geværet. — New York Times for 10. januar 1970.

Men hva sier Guds Ord? Det framholder ikke at det er noe skille her. I tidligere tider tjente Israels folk riktignok som Guds domsfullbyrder ved å utrydde de onde, demoraliserte kana’anittene, men hvilken nasjon i dag kan påpeke at den har fått fullmakt av Gud til å tjene som hans domsfullbyrder? Jehova Gud, livets Giver, er den eneste som har rett til å avgjøre under hvilke omstendigheter menneskeliv kan tas.

Det er selvfølgelig mange mennesker som aldri kunne tenke seg å bruke et gevær eller slippe en bombe. Men kan slike mennesker likevel ha blodskyld i Guds øyne, kanskje uten at de selv er klar over det? Ja, det kan de. Hvordan er det mulig?

Den lov som Gud ga Moses, hjelper oss til å forstå dette. Denne lovsamlingen ble riktignok ikke gitt til de kristne, men det syn på menneskelivet som den framholder, er basert på sunne, rettferdige og rimelige prinsipper, prinsipper som er gyldige til alle tider.

Fra hvilket tidspunkt skal en for eksempel betrakte et foster som et levende menneske? Menneskelagde lover er motstridende på dette punkt, men den lov Gud ga Israel, gjorde det klart at et menneskefoster alltid er å betrakte som en menneskesjel. Hvis en mor mistet sitt ufødte barn fordi hun ble utsatt for vold, skulle straffen være liv for liv. Det å framkalle abort ville altså være å ta liv. — 2 Mos. 21: 22, 23.

Moseloven sa også at når et dødsfall skyldtes grov uaktsomhet, medførte det blodskyld, rimelig nok. Hvis for eksempel en okse stanget i hjel en mann, ble den avlivet. Men hvis eieren visste at oksen var farlig, og likevel ikke passet på den, da skulle både oksen og dens eier bøte med livet. Loven krevde også at når en mann bygde et hus, skulle han bygge et rekkverk rundt det flate taket. Hvis dette ikke var gjort og en person som gikk på taket, falt ned og slo seg i hjel, pådro husets eier seg blodskyld. — 2 Mos. 21: 28, 29; 5 Mos. 22: 8.

De prinsipper som kommer til anvendelse her, gjelder like mye for dem som kjører bil i våre dager. Hvis en sjåfør kjører i hjel et menneske fordi han holder for stor fart eller kjører uforsiktig eller hensynsløst, eller fordi han er påvirket av narkotika eller alkohol, pådrar han seg blodskyld i Guds øyne.

Et menneske kan også uten selv å være klar over det pådra seg blodskyld hvis det ikke er oppmerksom på prinsippet om samfunnsansvarlighet. Hvis en tilhører en religiøs organisasjon som har utøst blod i tidligere tider, eller som velsigner dem som utøser uskyldig blod, blir en delaktig i dens blodskyld. Bibelen viser at hele Benjamins stamme ble holdt ansvarlig for en bestemt kvinnes død fordi stammen nektet å utlevere dem som hadde drept henne, for at de skulle få sin straff. — Dom. 20: 8—48.

Dette prinsippet gjelder også i dag, noe som framgår tydelig av den befaling Gud ga i forbindelse med den falske religions verdensrike, som kalles Babylon den store. I Åpenbaringen 18: 4 sier Guds engel: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» Ja, den falske religions verdensrike er ansvarlig for mange urette handlinger. Guds engel sier: «I den [henne, NW] ble funnet blod av . . . alle dem som er myrdet på jorden.» (Åpb. 18: 21, 24) De som ikke ønsker å være skyldige i Guds øyne, må ta avstand fra alle religiøse organisasjoner hvis lære og handlinger ikke er i samsvar med de påbud som blir gitt i Guds Ord, Bibelen.

De kristne kan pådra seg blodskyld på enda en måte, nemlig ved å hate en medkristen. Visse former for hat er det helt riktig å nære. Det blir for eksempel sagt til Jehovas tjenere at de skal ’hate det onde’ og «avsky det onde». Salmisten David skrev med Jehova Guds godkjennelse: «Skulle jeg ikke hate dem som hater deg, Herre, og avsky dem som reiser seg imot deg?» Dette er en rett form for hat, for et slikt hat er basert på prinsipper, ikke på følelser, og på kjærlighet til rettferdigheten, ikke på selviskhet. En som på denne måten hater Guds fiender, har dessuten tid til å vente på at Gud selv håndhever sin dom over slike mennesker. — Sl. 97: 10; Rom. 12: 9; Sl. 139: 21, 22.

Men det å hate en medkristen kan sammenlignes med det å drepe ham, som også apostelen Johannes viser når han sier: «Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» (1 Joh. 3: 15) Den som hater sin kristne bror, har i virkeligheten morderiske tanker i sitt hjerte, for han ønsker at det skal gå ham ille, mens Jehova har til hensikt å velsigne dem som viser tro på hans Sønn. Alle kristne bør derfor granske sitt hjerte og fjerne enhver antydning til hat eller bitterhet som de måtte nære mot en medkristen. De bør i oppriktighet be om hjelp til dette og gjøre alt som står i deres makt for å overvinne slike følelser.

Det er derfor ikke tvil om at forbudet mot å ta menneskeliv er berettiget og bindende for de kristne i dag, og det innbefatter i sannhet mange ting.