«Ditt Ord er sannhet»
Hva det fjerde bud betyr for de kristne
DET fjerde av De ti bud, som ble gitt til Israels barn gjennom Moses, lyder: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeide gjøre.» — 2 Mos. 20: 8—11.
Noen av jødene var fanatisk ytterliggående når det gjaldt å helligholde denne dagen. Sadduseerne forbød samleie på sabbatsnatten. Josephus forteller at esseernes sekt regnet det som et brudd på sabbatsloven å gå på toalettet. Og fariseerne ble rasende da Jesus Kristus helbredet på sabbaten. — Mark. 3: 1—6.
Israelittene i gammel tid fikk forskjellige instrukser som klargjorde hva det å holde sabbaten innbefattet: «I skal ikke tenne opp ild i noen av eders boliger på sabbatsdagen.» (2 Mos. 35: 3) Tidligere var det blitt sagt: «Ingen gå hjemmefra på den sjuende dag!» (2 Mos. 16: 29) Israels barn var således pålagt bestemte restriksjoner med hensyn til matlaging og reising på sabbaten. Hvis noen i vår tid hevder at de holder sabbatsloven etter bokstaven, må de følgelig oppfylle alle dens krav.
Det er et faktum at mange av kristenhetens kirkesamfunn hevder at de er bundet av det fjerde bud. Det er imidlertid tydelig at de ikke overholder alle de bestemmelser som var knyttet til det. De fleste av dem helligholder dessuten sabbaten på en gal dag, på den første dagen i uken, mens Moseloven sa at det var den sjuende dag som skulle være hviledag. Hva skal vi så tro?
Apostelen Paulus sa under inspirasjon at Jesu Kristi etterfølgere «er jo ikke under loven, men under nåden», at de «døde . . . fra loven ved Kristi legeme». (Rom. 6: 14; 7: 4) Selv om de derfor ikke lenger var underlagt Moselovens krav, bør en huske at noen av de bestemmelser som De ti bud omfattet, for eksempel dem som forbød hor og avgudsdyrkelse, også blir omtalt i Bibelen som noe som gjelder for de kristne. (1 Kor. 5: 11—13; Ap. gj. 15: 28, 29) Det blir imidlertid ikke sagt noe slikt om den ukentlige sabbatsfeiringen.
Ingen steder i de skrifter Jesu disipler skrev under inspirasjon, finner vi noe om at de kristne skulle holde en ukentlig sabbat. Vi mener ikke dermed å si at det ikke er en god ting å ha en ukentlig hviledag. Og det er absolutt ikke noe galt i å bruke en slik dag til å tilbe og tjene Gud. Men de kristne er ikke forpliktet til å holde den jødiske sabbatsloven etter bokstaven.
Med tanke på den bokstavelige overholdelse av Moseloven sa apostelen Paulus at Gud «utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset [torturpelen, NW]». Han sier så til de kristne: «La derfor ingen dømme eder . . . i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til.» — Kol. 2: 13, 14, 16, 17.
Hvis en insisterer på å holde den bokstavelige sabbaten, unnlater en derfor å ta imot Kristi Jesu offer på torturpelen og forkaster den tilgivelse av synder som dette offer gjør mulig. Det er som om en skulle insistere på å frambære dyreoffer etter at Jesus hadde ofret seg selv som det ene offer for synder til evig tid.
Men betyr dette at det fjerde bud er uten betydning for de kristne? Slett ikke. For dem peker det fram til en langt større sabbat — til legemet eller virkeligheten og ikke bare til skyggen. I 1 Mosebok 2: 2 får vi vite at Gud har hvilt fra sitt skaperverk hva jorden angår, siden slutten på den sjette skapelsesdag eller skapelsesperiode, etter at våre første foreldre var blitt skapt. Israels barn kom ikke inn til Guds hvile, ettersom de manglet tro og var ulydige. (Sl. 95: 7—11) Men til de kristne sier apostelen Paulus: «Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk. For den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger, liksom Gud fra sine. La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel [jødenes] på vantro.» — Heb. 3: 19; 4: 9—11.
De sanne kristnes hvile har i likhet med Guds hvile vært kontinuerlig. Fra hva er det de kristne hviler? Jo, «fra sine gjerninger», de gjerninger de tidligere gjorde i et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv. De tror ikke lenger at de kan oppnå Guds godkjennelse og vinne evig liv bare ved de anstrengelser de gjør for å overholde bestemte regler og helligholde visse dager. De tror ikke lenger at Gud på grunn av deres handlemåte simpelthen ikke kan unnlate å velsigne dem. Det var den feil de troløse jøder begikk. «Da de . . . strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» — Rom. 10: 3.
Sanne kristne er klar over at det er på grunnlag av Kristi Jesu offer at deres synd kan bli fjernet. Og de hviler i forvissning om at det er tro på Kristus og lydighet mot hans lære som vil gi dem Jehovas godkjennelse og liv. I stedet for å være selvtilfredse, slik noen er, og si: «Jeg er ærlig, jeg stjeler ikke og lyver ikke og gjør ikke umoralske ting, og det er sikkert nok!» bestreber Kristi sanne etterfølgere seg på å anvende alt det Jesus lærte, i sitt liv.
Det er mange, til og med blant dem som kaller seg kristne, som tror at de har rett til liv og andre velsignelser. Det er vanskelig for dem å innse at de er født syndere, uten rett til liv, og at de derfor er fullstendig avhengige av Guds foranstaltning for å vinne liv. De har en tendens til å avvise råd og refselse, til og med når det blir gitt i kjærlighet. De vil nødig innrømme at de gjør feil. De tenker mest på å rettferdiggjøre seg selv. De har ikke hvilt fra sine egne, selviske gjerninger, og de holder derfor ikke Guds sabbat. Lykkelige er de som hviler «fra sine gjerninger» og kommer inn til Guds sabbatshvile. En enestående framtid ligger foran dem.
Gud har nå helligholdt sin hviledag i nesten 6000 år. Den tusenårsperiode som ligger like foran oss, blir i Bibelen omtalt som Kristi tusenårige styre. (Åpb. 20: 4) Den vil også bli som en stor Sabbat, langt større enn noen av de sabbater jødene holdt, for i løpet av den vil fred og framgang bli grunnfestet for bestandig. — Åpb. 21: 2—4.
Den ukentlige sabbat i det fjerde bud er således et bilde på den store Sabbat, som Kristus Jesus sa at han er herre over. (Matt. 12: 8) De som erkjenner at de er syndere, og at de er avhengige av verdien av Kristi Jesu offer for å oppnå fred og stå i et godt forhold til Gud, kan allerede nå hvile i den forstand at de avholder seg fra selvrettferdiggjørende gjerninger. Alle som nå respekterer Guds 7000 år lange sabbat og fortsetter å gjøre det, vil få glede seg over storslagne velsignelser under den tusenårige Sabbat, da Kristus skal herske over hele jorden.