«Ditt Ord er sannhet»

Nadab og Abihu — advarende eksempler

NADAB og Abihu hører ikke med til de bibelske personene som er best kjent. Foruten at de blir nevnt i bibelske ættetavler, blir de bare nevnt i forbindelse med tre hendelser som er ganske kort omtalt. Disse få hendelsene er imidlertid nok til å gjøre den bibelske beretning om dem betydningsfull for alle som er interessert i å behage Jehova Gud og oppnå evig liv.

Nadab og Abihu var i likhet med Eleasar og Itamar sønner av Israels første yppersteprest, Aron, profeten Moses’ bror. Som sønner av Aron fikk de del i den ære som tilfalt ham, for de var hans prestelige medhjelpere. Og Nadab, den førstefødte, var den som skulle bli yppersteprest ved farens død. — 2 Mos. 28: 1.

Nadab og Abihu var i en spesielt begunstiget stilling, ettersom de på et tidlig tidspunkt under Israels vandring i ørkenen fikk bli kjent med Jehova Gud på en enestående måte. De ble tatt med da Gud innbød Moses, Aron og 70 av Israels eldste til å møte ham på Sinai berg. Disse «ypperste av Israels barn . . . skuet [fikk et syn av, NW] Gud og åt og drakk». Nadab og Abihu fikk altså her den ære å være blant de mye eldre «ypperste av Israels barn». — 2 Mos. 24: 1—11.

Året etter ble Aron og hans fire sønner innsatt som prester. Det skjedde under en imponerende seremoni, som hele Israel var vitne til. Også ved denne anledning fikk Nadab og Abihu sammen med sine brødre og sin far en fremtredende stilling. Alle fem skulle stå ved inngangen til sammenkomstens telt i sju dager. På den åttende dag skulle de begynne sin prestegjerning og frambære offer til gagn for Israel. — 3 Mos. 8: 1—9: 24.

Det var sannsynligvis før den åttende dagen var over, at Nadab og Abihu begynte å handle på eget initiativ. Betraktet de disse høytidelige handlingene som noe ubetydelig, eller hadde deres fremtredende stilling gått dem til hodet, slik at de handlet av stolthet og ærgjerrighet? Overmodig tok Nadab og Abihu . . . hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem». — 3 Mos. 10: 1, 2.

Det at de ikke forsto sin egen stilling, kostet dem livet. De hadde tydeligvis den samme innstilling som mange unge menn i vår tid, som mener at de vet mer enn sin far, og at de derfor ikke behøver å vende seg til ham for at han skal ta ledelsen og gi dem veiledning og instrukser. Nadab og Abihu manglet tydeligvis også kjærlighet til sin far og respekt for ham, for ellers ville de ha lagt merke til hvor høyt han aktet tilbedelsen av Jehova, og ikke engang ha tenkt på å ofre røkelse som Gud ikke hadde befalt skulle ofres.

Noe som kan ha bidratt til at de viste en slik mangel på respekt for prestetjenesten, var at de muligens drakk vin eller sterk drikk like før. Det kan ha sløvet dem og fått dem til å begå en slik overilt og overmodig handling. Dette ser i hvert fall ut til å framgå av de påbud Jehova ga Aron kort tid etter denne hendelsen: «Vin eller sterk drikk skal hverken du eller dine sønner drikke når I går inn i sammenkomstens telt, for at I ikke skal dø — det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt — så I kan gjøre forskjell mellom hellig og vanhellig, mellom urent og rent, og lære Israels barn alle de lover som Herren har kunngjort dem ved Moses.» — 3 Mos. 10: 8—11.

Apostelen Paulus sier at «dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning [advarsel, LB] for oss, til hvem de siste tider er kommet». Hva kan vi så lære av den handlemåte Nadab og Abihu fulgte? — 1 Kor. 10: 11.

Vi kan lære flere ting. For det første kan en si at denne hendelsen utgjør en advarsel til alle førstefødte sønner om at de ikke må tenke for høyt om seg selv. Det er sannsynlig at Nadab, den førstefødte, tok ledelsen. Andre førstefødte sønner som fulgte en dårlig handlemåte, var Kain, Adams førstefødte, Esau, Isaks førstefødte, Ruben, Jakobs førstefødte, og Amnon, kong Davids førstefødte.

Beretningen kan også lære alle unge å vise respekt for sine foreldre og se hen til dem for å få veiledning, særlig hvis deres foreldre er gudfryktige mennesker. De unge bør passe på at det ikke blir generasjonsmotsetninger mellom dem og deres foreldre og andre voksne, for slike motsetninger kan føre til at de kommer galt av sted. Guds Ord gir følgende råd: «Hedre din far og din mor.» «Bevar, min sønn, din fars bud og forlat ikke din mors lære!» Hvis Nadab og Abihu hadde vært villige til å lytte til sin far, ville det granske sikkert ikke ha gått galt med dem. — 2 Mos. 20: 12; Ordspr. 6: 20.

Beretningen utgjør også en advarsel mot å være overmodig, og den illustrerer følgende prinsipp: Med overmot følger skam.» (Ordspr. 11: 2) Hvis vi skulle få et spesielt privilegium eller en fremtredende stilling, bør vi ikke la det få oss til å tenke for høyt om oss selv. Mennesker som gjør det, har ofte en tendens til å fortelle sine overordnede hva de bør gjøre, i stedet for å være ydmyke og innse at de selv trenger veiledning.

Og endelig utgjør beretningen en advarsel om faren ved å bli utilbørlig påvirket av alkohol, Det er sant at Bibelen sier at vin er en Guds gave som «gleder menneskets hjerte», og at en bør gi «vin til den som er bedrøvet i sjelen». Det sies også at litt vin er bra for magelidelser og andre sykdommer. — Sl. 104: 15; Ordspr. 31: 6; 1 Tim. 5: 23.

Men er det forstandig å drikke vin eller en annen alkoholholdig drikk når en skal ta fatt på en alvorlig oppgave, når en trenger å tenke klart og ha full kontroll over seg selv? Dr. M. A. Block, som har foretatt en rekke undersøkelser om hvilken virkning alkohol har på kroppen, sier at «alkohol løfter en opp fra en tilstand av virkelighet til en sinnstilstand som er mer behagelig og ønskelig», og at «når en bilfører har alkohol i blodet, tror han at han kan kjøre bedre, mens han i virkeligheten kjører dårligere.» — Vital Speeches of the Day for 15. september 1969.

Ja, alkohol stimulerer følelsene og undertrykker tankevirksomheten. Den vise kong Salomo sa med god grunn: «Vinen [drukket til overmål] er en spotter, sterk drikk volder støy, og hver den som raver av den, blir ikke vis.» De kristne må derfor ha klart for seg når de kan nyte sterk drikk, og passe på at de ikke drikker for mye. Det vil dessuten være forstandig å avholde seg fra alkohol når en skal ut i tjenesten, og mens en er opptatt i den, slik at en ikke volder unødig anstøt. — Ordspr. 20: 1.

Det er således mye en kan lære av de advarende eksempler som Nadab og Abihu utgjør, og som er omtalt i Guds Ord, Bibelen.