Hvorfor forbrytelsene florerer
SIDEN 1960 har tallet på alvorlige forbrytelser i De forente stater økt med 88 prosent, mens befolkningen har økt med bare ti prosent. Hvert år blir én av fem amerikanske familier berørt av en forbrytelse. Forbrytelsene er imidlertid ikke noe amerikansk fenomen. De øker verden over.
I Norge økte forbrytelsene med 25 prosent fra første kvartal i 1968 til første kvartal i 1969.
Angående forbrytelsene i England sier Josephine Bell i boken Crime in Our Time: «Det stadig større omfang som forbrytelsene i England har fått siden den annen verdenskrigs slutt, er både skremmende og uforklarlig.»
Bladet Newsweek for 23. desember 1968 hadde følgende å si om forholdene i Sovjetunionen: «De sovjetiske myndigheter, som vanligvis prøver å skjule sine vanskeligheter bak en mengde statistikk, følger en stikk motsatt framgangsmåte når det gjelder forbrytelser — de offentliggjør praktisk talt ikke noen statistikk. Men alle tegn viser at forbrytelsene øker i Sovjet akkurat som i alle industrialiserte land.»
Det blir i virkeligheten begått langt flere forbrytelser enn statistikken viser, for mange forbrytelser blir aldri meldt til politiet. Det har vist seg at det i mange slumstrøk i større byer blir begått ti ganger så mange forbrytelser som politiets oppgaver viser. Bladet Time for 14. februar 1969 sa: «Det er bare cirka halvparten av de voldtektsforbrytelser, ran, overfall og tyverier som hvert år finner sted i USA, som blir meldt til politiet.»
Alle ting tyder således på at forbrytelsene tiltar i langt større utstrekning enn folk flest er oppmerksom på. Hva er grunnen til at lovløsheten er så stor? Skyldes det virkelig manglende utdannelse, dårlige boligforhold og fattigdom? Eller finnes det vektigere grunner?
Altfor skånsom behandling
Mange mennesker er av den oppfatning at domstolene har behandlet lovbryterne på en altfor lemfeldig måte, og at dette har oppmuntret til lovløshet. Statsadvokaten i Chicago, Edward V. Hanrahan, sa i 1968: «Mange dommer er altfor milde. De gir ikke lovbryteren noen lærepenge og tjener ikke som en advarsel for resten av samfunnet.»
Politimesteren i Cleveland ga uttrykk for en lignende oppfatning da han sa: «Den senere tids rettsavgjørelser oppmuntrer til forbrytelser og er meget nedslående for politiet.» Og dommer Tim C. Murphy i Washington, D.C., sa: «Det er en vanlig oppfatning at en må se å få fortgang i disse sakene, Flere anklagepunkter blir frafalt for hver dag som går.»
Med hensyn til forholdene i Storbritannia sa Lord Shawcross, som var britisk regjeringsadvokat fra 1945 til 1951: «Forbrytelsene tiltar. Siden krigen har vi hvert år hatt en enorm økning i tallet på alvorlige forbrytelser. . . . Sannheten er, tror jeg, at loven er blitt håpløst urealistisk i sin holdning hva det å forebygge og avsløre forbrytelser angår. . . . Våre lover er i altfor stor utstrekning til forbryternes fordel.»
Blir ikke straffet
Det faktum at det i mange land er en rekke forbrytelser som ikke blir oppklart, og at forbryterne følgelig forblir ustraffet, er en annen grunn til at forbrytelsene florerer. I De forente stater er det blitt anslått at mindre enn 21 prosent av alle anmeldte forbrytelser blir oppklart ved at mistenkte personer blir arrestert, og at bare seks prosent ender med domfellelse. Det betyr at det bare er én domfellelse for hver 17 forbrytelser!
En kommisjon som De forente staters president nedsatte for å få utredet rettspleien og håndhevelsen av loven der i landet, sa i en rapport som den kom med i 1967, at «hvis en mistenkt hverken er kjent av offeret eller blir arrestert på åstedet, er det små sjanser for at han noen gang skal bli arrestert». Og Lord Shawcross sa om situasjonen i Storbritannia: «Hva er grunnen til at forbrytelser lønner seg? Grunnen er at de fleste forbrytere ikke blir tatt.»
Er det ikke sannsynlig at en person vil begå en ulovlig handling hvis han er temmelig sikker på at han ikke vil bli tatt, med mindre han har meget høye moralbegreper? Er det ikke for eksempel vanlig at folk lar være å oppgi hele sin inntekt på selvangivelsen hvis de tror at det ikke vil bli oppdaget?
Det forholder seg på samme måte med mer alvorlige lovovertredelser. En forbryter vil føle seg modigere og slå til oftere hvis han tror at det er små muligheter for at han vil bli tatt. Jo lenger han kan begå forbrytelser uten å bli oppdaget, jo mer innstilt blir han på å fortsette. Når andre ser at det lykkes for ham, føler kanskje de seg også tilskyndt til å prøve seg.
Alt dette tjener til å understreke den sannhet som for lang tid siden ble uttrykt i Bibelen: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.» (Pred. 8: 11) På grunn av sin nedarvede synd og ufullkommenhet er menneskene helt fra fødselen av tilbøyelige til å gjøre onde ting. De trenger lover og gode moralnormer, som kan hjelpe dem til å gjøre det som er rett.
Støtte fra offentligheten
Selv om det er offentligheten som er offer for forbrytelsene, er offentligheten med på å finansiere dem ved å benytte seg av lovstridige ytelser og kjøpe varer som selgeren har skaffet seg på uærlig vis. Kunne for eksempel prostitusjonen eksistere hvis ikke alminnelige mennesker støttet opp om den? Ville tyveri være et så stort problem som det er, hvis tyvene ikke fant noen som var villige til å kjøpe tyvegodset? Og hvordan ville det gå med narkotikahandelen hvis det ikke var noe marked for narkotika?
Og er det ikke også offentligheten som i mange land støtter opp om den organiserte forbrytervirksomhet ved å delta i spill om penger? Det utbytte som hasardspill gir, blir brukt til å bestikke mange offentlige tjenestemenn og finansiere en lang rekke forbrytelser og gjør det til og med mulig for forbrytere å overta lovlige forretningsforetagender. Boken The Challenge of Crime in a Free Society, som inneholder den rapporten som den førnevnte kommisjonen kom med, sier: «Lovens håndhevere er så godt som enige om at hasardspill er det organiserte forbryterveldes viktigste inntektskilde.»
Harper’s Magazine for april 1964 viste også hvordan offentligheten støtter forbryterne ved å delta i hasardspill: «Det er hele den nåværende ordning det er noe galt med, og vi har alle en del av ansvaret — helt ned til den enkelte borger som bidrar med mynter og sedler til ulovlige former for tipping eller til bookmakere. På denne måten . . . skaffer han penger i kisten til den skjulte regjering som kalles Syndikatet, Cosa Nostra, mobben eller hvilket navn du foretrekker å bruke.»
Der hvor det foregår organisert forbrytervirksomhet, kan den enkelte familie bli personlig berørt. Forretninger som drives av forbrytere, kan sette hele familiens helse i fare ved ulovlig salg av bedervet mat og skadelige medikamenter. Familien må kanskje også betale høyere skatter fordi myndighetene må sette inn større politistyrker for å kunne bekjempe forbryterne, eller fordi korrupte tjenestemenn misbruker pengene ved å inngå kontrakter med firmaer som drives av forbrytere.
Det som mangler
Hva er grunnen til at det er offentligheten som gir forbrytelser og korrupsjon eksistensmuligheter? En fundamental grunn er at svært mange mennesker ikke har respekt for de høye moralnormer som Guds Ord, Bibelen, inneholder. De kaller seg riktignok kristne, men ved sine handlinger viser de at de er påvirket av den materialistiske ateisme. De setter personlige og selviske interesser foran lydigheten mot Guds lover.
Et av medlemmene av den tidligere nevnte kommisjonen uttalte: «Til tross for at kommisjonens undersøkelser har vært så grundige og omfattende, og til tross for at de forslag den har kommet med, er så verdifulle, betrakter jeg rapporten som mangelfull, fordi den unnlater å peke på gudløsheten som en grunnleggende årsak til kriminaliteten.»
Og boken Crime in Our Time sier med tanke på England: «Et typisk trekk ved livet her i landet i vår tid er at den moralske sans og moralnormene blir dårligere. . . . Men tallet på virkelig troende og aktive kristne må nå være meget lite i forhold til hele befolkningen.»
Når Bibelens moralnormer blir skjøvet til side, hva skal da kunne hindre menneskene i å følge sine medfødte tilbøyeligheter til å gjøre det som er ondt? Er det rart at forbrytelsene øker voldsomt, når folk gjør det som er rett i deres egne øyne, og det ikke er noe som holder dem tilbake? Bibelen viser dessuten at Satan Djevelen er klar over at vi lever i den generasjon da hans tid er kort, og at han derfor er meget vred. «Derfor . . . ve jorden!» sier Bibelen. (Åpb. 12: 7—12) Er det rart at det er opptøyer og en stadig tiltagende lovløshet? Er det rart at det i mange byer ikke er trygt å ferdes på gatene etter mørkets frambrudd?
Forbrytelsene vil ikke forsvinne før Gud har gjort Djevelen fullstendig uvirksom og alle mennesker lever etter Bibelens moralnormer og lover. Det er bare Gud som kan innføre en slik verdensomfattende forandring. Han har selv lovt at han skal gjøre det: «For de onde skal utryddes . . . Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte. Men de saktmodige skal arve landet [jorden, NW] og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 9—11.