Musikken i julen

DET er en kald kveld i desember. Gjennom det lette snøværet hører en lyse sangstemmer. Der under en gatelykt står en gruppe mennesker og synger julesanger. Kjenner du igjen dette bildet? Folk som bor i Nord-Amerika og i forskjellige land i Europa, gjør uten tvil det. På denne tiden av året er det mange mennesker i alle aldere som liker å synge de melodiøse sanger som hører julen til.

I noen hjem samles familiemedlemmene omkring pianoet eller stueorglet for å synge slike populære melodier som «Glade jul, hellige jul», «Bjelleklang» og andre. På skoler, i kirker og visse foreninger innøver forskjellige sangkor med begeistring sine julesanger som skal framføres under spesielle juleprogrammer. Fra radioer, fjernsynapparater og stereoanlegg lyder tonene fra kjente julesanger. I store varehus bidrar kjente julemelodier til å sette kundene i den rette julestemning og få dem til å kjøpe.

Verdslige og religiøse sangkor og symfoniorkestre i store byer forbereder seg flittig til spesielle julekonserter. De innøver bestemte musikkverk som i årenes løp er blitt knyttet sammen med julens festligheter. Mange uker i forveien blir disse julekonsertene annonsert i dagspressen. Det er på denne tiden av året at Händels Messias, Berlioz’ L’Enfance du Christ og andre musikkstykker som omhandler Jesu jordiske liv, blir framført i konsertsaler og i store kirker.

Julemusikkens utvikling

Har du noen gang tenkt over når og hvordan julemusikken begynte? Noen tror kanskje at den begynte på Jesu og hans apostlers eller de første kristnes tid.

Før vi begynner å undersøke når julemusikken begynte, er det nødvendig å få kjennskap til opprinnelsen til selve julefeiringen. Legg merke til følgende kommentar i M’Clintock og Strongs Cyclopædia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature: «Det å feire jul er ikke et guddommelig påbud, og det har heller ikke sin opprinnelse i Det nye testamente. Datoen for Kristi fødsel kan en ikke fastslå utifra Det nye testamente eller noen annen kilde. Kirkefedrene i de tre første århundrer taler ikke om noen spesiell feiring av Jesu fødsel.» — Bind II, side 276.

Hvordan utviklet så julemusikken seg? William Muir Auld sier i sin bok Christmas Traditions at til å begynne med var det bare kirkesanger. Men så sier han videre: «Ved å komme i berøring med de festligheter som [julen] utviklet seg under, og som .den [julemusikken] senere ble en del av, ble den verdslig og materialistisk, glad og munter, livlig og lystig.» Og hva var så de festligheter som julen utviklet seg under? Auld bemerker at den 25. desember «ble klemt inn . . . mellom to umåtelig populære folkefester, nemlig saturnalia og kalende- eller nyttårsfesten i begynnelsen av januar». Saturnalia var en hedensk, romersk fest som ble holdt til ære for Saturnus, guden for såing og innhøsting. Denne festen ble feiret i løsslopne former, og deltagerne henga seg ofte til store utsvevelser.

Den romersk-katolske kirke, som ikke var i stand til å avskaffe de skikker som var knyttet til disse hedenske høytidene, innlemmet dem i sin feiring av julen og ga dem et kristent navn. I årenes løp er således forskjellige skikker, for eksempel det å pynte hjemmet, gi gaver og synge julesanger, blitt uløselig knyttet til denne høytiden.

I betraktning av alt dette er det ikke overraskende å lese i Erik Routleys bok The English Carol at en «carol» (det engelske ord for julesang) «ikke begynte som en høytidelig religiøs gest, men som en dans». Ordet «carol» betydde å danse i ring, og i det 12. århundre betegnet det i Frankrike en erotisk dans som hyllet vårens komme. Denne dansen hadde tilknytning til festlighetene i forbindelse med valborgsdag, en dag som ble feiret i Vest-Europa. I boken All About Christmas, som er skrevet av M. R. Krythe, sies det: «I tidlige religiøse ritualer holdt tilbederne hverandre i hendene og danset rundt i ring mens de sang sammen. . . . Etter at den hedenske vinterfesten hadde smeltet sammen med den kristne, fortsatte de latinske og germanske folk å danse rundt symboler for Jesu fødsel og synge sanger til dansemelodier, som ble kalt Wiegenlieder i Tyskland, Noëls i Frankrike, og carols i England.»

Julemusikken utviklet seg gradvis i årenes løp, og i det 15. århundre gjorde julesangene seg gjeldende for alvor. Fra da av ble en bestemt tradisjonell musikk identifisert med julen, og det samme ble musikk som senere ble komponert av religiøse ledere og komponister.

Händels «Messias» ikke skrevet for julen

Det korverk som kanskje oftest blir framført ved juletider, er G. F. Händels store oratorium Messias. Ettersom det vanligvis blir framført da, er det mange som tror at Händel skrev det bare for julen. Biografier om Händel viser imidlertid at han komponerte Messias fordi han trengte penger, og de viser også at verket første gang ble oppført på et barnehjem for foreldreløse barn i Dublin i Irland i april og ikke i desember.

Det er interessant å merke seg at Jay Welch i en redegjørelse som følger med en grammofoninnspilling av Messias, skriver: «Det at Messias [det vil si teksten] er hentet utelukkende fra Bibelen, gjør ikke verket til liturgisk kirkemusikk. Händel ga sine religiøse og verdslige musikkstykker den samme stilistiske behandling; han behandlet dem som en ikke-sekterer, . . . han forherliget ingen religiøse læresetninger . . . dessuten framførte han sine oratorier i konsertsaler og teatre og på sykehus, til tross for at kirkene var tilgjengelige for ham. Dette gjorde de engelske prester så rasende at de en gang forsøkte å stenge Covent Garden, hvor Messias skulle framføres.» De mente at et religiøst verk ikke skulle framføres i et teater. «Med sitt karakteristiske mot omgikk impressario Händel dem ved å forandre tittelen til ’Et åndelig oratorium’.»

Enkelte som setter pris på seriøs musikk, liker å lytte til dette vakre oratorium, hvor de kan høre mange kjente skriftsteder ledsaget av skjønn musikk. Den harmoniske, innholdsrike teksten i de deler som er skrevet for kor, er meget gripende.

Men du lurer kanskje på hvordan det er med de julesanger som skriver seg fra middelalderen?

Hva gjenspeiler teksten i julesangene?

I betraktning av julens opprinnelse må de sanger som er knyttet til julen, gjenspeile den oppfatning som de mennesker som levde i middelalderen, hadde. Ettersom de ikke lærte noe om Bibelen, praktiserte de sine hedenske forfedres skikker. Som boken All About Christmas sier: «Ettersom mange folk i tidligere tider tilba naturen, er det naturlig at noen sanger dreide seg om forskjellige sider ved den. En av disse sangene, ’The Holly and the Ivy’ [Kristtornen og eføyen], er . . . en kamp om overhøyhet mellom den ’mannlige’ kristtornen og den ’kvinnelige’ eføyen, og sangen kan ha kommet fra de hedenske danser mellom to grupper av gutter og piker.» Det blir også sagt at denne sangen «er en blanding av naturdyrkelse og kristendom».

Erik Routley sier også at «en naturalistisk mytologi, som ligner mye på fruktbarhetskultusen, . . . og som er blitt en del av den siviliserte skikk, har frambrakt julesangen ’Kristtornen og eføyen’, som vi kjenner».

La oss ta for oss to engelske sanger hvor tilbedelsen av treet blir framhevet. Den ene er den populære julesangen «O Christmas Tree! O Christmas Tree!» (O juletre! O juletre!)a Som M. R. Krythe sier i sin bok All About Christmas: «I den blir treets eviggrønne tilstand hyllet, og tanken om det eviggrønne som et symbol på udødelighet blir understreket.» Den andre sangen er «Deck the Halls with Boughs of Holly» (Smykk salene med greiner av kristtorn). Kjenner du betydningen av ordene i linjen «Se den flammende vedkubben foran oss»? Disse ordene sikter til den hedenske skikken med å brenne en julekubbe. Skribenten Krythe bemerker at denne skikken er «forbundet med skandinavenes tilbedelse av det mystiske . . . ’universets tre’». Skikken var at etter at vedkubben var slept inn i huset fra skogen, satte alle seg på den. De sang en sang for den og kysset den i den faste overbevisning at «husstanden ville bli bevart i trygghet inntil neste jul». Alt dette ble gjort før det ble satt fyr på den.

Dette høres kanskje ut som en morsom gammel skikk, men de kristne, som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, er interessert i å få vite hvilket syn han har på slike ting. Behager det Gud å se fornuftutstyrte mennesker tilskrive et tre eller en vedkubbe noe som bare han er i stand å gjøre? (Es. 44: 14—20) Er ikke naturdyrkelse i virkeligheten en dyrkelse av «skapningen framfor [Jehova Gud]», som skapte alle ting? Gud erklærer at de som gir seg av med naturdyrkelse, er «tomme i sine tanker» og i en «misbilliget mental tilstand». Hvis du ønsker å behage Gud, er du da ikke enig i at det vil være forstandig å unngå å synge sanger som gjenspeiler en hvilken som helst form for naturdyrkelse? — Rom. 1: 21, 25, 28, NW; 2 Kor. 6: 14, 15.

En slik sang som «Deilig er den himmel blå» hyller den stjernen som førte de såkalte vise menn (som i virkeligheten var astrologer) til barnet Jesus. Stjernedyrkelsen skriver seg ikke desto mindre fra det gamle Babylon. I mange kirker i engelsktalende land synges julesalmen «Brightest and Best» (den mest strålende og beste). Den henvender seg imidlertid til «stjernen i øst», og de som synger den, hyller stjernen. Routley nevner i sin bok at en en gang unnlot å bruke denne salmen fordi «den innebærer en tilbedelse av en stjerne» og skriver: «Kanskje sannheten er den . . . at [komponisten] skrev en julesang. I julesangene er en ikke redd for astrologi.»

Hvordan betrakter Gud astrologi eller det å studere stjernehimmelen for å finne varsler om framtiden? Han besvarer dette spørsmålet i 5 Mosebok 18: 12: «For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren.» Er det ikke å vise god dømmekraft å unngå noe som Jehova Gud avskyr og fordømmer? — 2 Kor. 6: 17.

Et annet spørsmål en kan stille, er: Er teksten i de sanger som handler om Jesu fødsel, i samsvar med den bibelske beretningen? I den første linjen i den engelske sangen «Den første jul» sies det at fattige hyrder oppholdt seg på marken og voktet sine får i den kalde vinternatten, men Bibelen sier ikke at det var vinter. Om vinteren oppholder hyrdene i Palestina seg ikke på markene om natten. I den andre linjen blir det unøyaktig hevdet at disse hyrdene så opp og fikk øye på stjernen som ledet de vise menn. Angående unøyaktigheten i denne sangen sier William J. Reynolds i sin bok Christ and the Carols: «Stjernen viste seg for de vise menn, ikke for hyrdene. Det finnes ikke noe i Bibelen som tyder på at de hyrder som er nevnt i Lukas 2, så den stjernen som er nevnt i Matteus 2.» Krythe bemerker også at denne sangen «ikke er helt i samsvar med den bibelske beretningen».

Hvis vi omhyggelig gransker ordene i julesalmene «I denne søte juletid» og «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom», legger vi merke til at det sies at Jesus er den allmektige Gud. Lærer Bibelen dette? Jesus sa: «Faderen er større enn jeg.» Det finnes ikke et eneste skriftsted i Bibelen som sier at Jesus er den allmektige Gud eller en del av en treenighet. Bibelen viser at han er Guds Sønn. — Joh. 14: 28; Kol. 1: 15, 16.

Hva har vi så lært om julesanger og julesalmer? Vi har fått se at de er fulle av hedenske tanker og skikker. De er også unøyaktige når de kommer inn på bibelske ting, og de er dessuten i mange tilfelle i strid med det Jehova sier i sitt Ord, Bibelen. Når en person som elsker sannheten, blir klar over dette, appellerer ikke julemusikken til ham slik den kanskje en gang gjorde.

Et fornuftig syn på saken

Det lar seg ikke benekte at julesanger på grunn av sine vakre melodier appellerer til menneskenes dypeste følelser. Men har Gud behag i lovsang som er blandet med hedenske skikker? Vil han godkjenne mennesker som synger sanger som fornekter hans suverene overherredømme? Kan «Jehova, sannhetens Gud» godkjenne synspunkter som er i strid med hans Ord? — Sl. 31: 6, NW.

Selv om musikken er aldri så vakker, må en ikke glemme at den ikke så lett lar seg skille fra ordene. Er det ikke slik at en bestemt strofe i en velkjent sang vanligvis får en til å huske ordene? Det er ikke i seg selv noe galt med en vakker melodi, men hvis den musikken en lytter til i sitt hjem, får en til å tenke på ting som er i strid med Bibelen, eller på falske religiøse høytider som en kanskje en gang tok del i, er det da forstandig å velge den slags musikk når en skal slappe av?

Det er blitt komponert en vell av musikk, og det meste av denne musikken har ingen tilknytning til julen. En som er glad i musikk, og som ønsker å behage Gud, har derfor nok å velge mellom. Det finnes tusenvis av symfonier og konserter og sonater for alle slags instrumenter, en mengde sanger og danser og lettere klassisk musikk som kan bidra til å skape en hyggelig aften. Ved å foreta et skjønnsomt utvalg kan en unngå å spille musikk som kan ha en ugunstig innvirkning på ens bestrebelser for å forvandle sitt sinn i samsvar med Jehova Guds vilje.

Hvis du oppriktig bestreber deg på å bevare din «tro og en god samvittighet» overfor Jehova Gud, bør du gjøre det som behager ham, ved av hele ditt hjerte å sky det som mishager ham. — 1 Tim. 1: 19.

[Fotnote]