Noter — små tegn som kan vekke menneskers følelser
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Elfenbenskysten
FLAMMENDE fakler og lysstråler i forskjellige farger lyser opp i kveldsmørket idet den seierrike egyptiske hærføreren kjører inn på det romerske amfiteater i sin triumfvogn. Hans storslagne entré utgjør høydepunktet i et langt opptog. Seiersstolte soldater i vakre uniformer marsjerer inn, og grasiøse danserinner virvler rundt i en strålende ballettoppvisning. Tilskuerne sitter stumme av beundring. Kveldsluften fylles av storslagne orkesterharmonier, mektig korsang og toner fra jublende trompeter. Triumfmusikk! Publikum var fullstendig betatt av det enestående skuespillet og den vakre, klangfulle musikken.
Men så til en annen scene. Et ungt publikum, som hovedsakelig består av piker i tenårene, har samlet seg i tusentall. De skriker vilt og uhemmet. Noen av dem skjelver voldsomt, andre hikster og gråter, enkelte besvimer, og de fleste er hysteriske. På scenen står det fire unge, langhårete menn. Alles oppmerksomhet er rettet mot dem, og gjennom alt skrik og skrål trenger de rytmiske slagene fra trommer og elektriske gitarer.
Det første som er beskrevet her, er en høytidelig friluftsforestilling i Verona i Italia av Giuseppe Verdis opera Aïda. Det andre er en skildring av The Beatles’ opptreden på Shea Stadium i New York. Begge forestillingene viste hver på sitt vis hvilken stor innvirkning musikk har på menneskenes følelser. Det er ingen tvil om at musikk har stor innflytelse på menneskene og vekker sterke følelser til live, både edle og mindre edle. Ja, når disse tusener av små tegn på notebladene blir omsatt til musikk, utvikler de en kraft som menneskene har kjent til i lang tid.
Gamle oppfatninger
Skribenter i gammel tid hadde den oppfatning at musikk virkelig kunne trollbinde folk. Denne oppfatningen går igjen i mange legender. Det sies for eksempel om Orfevs at han spilte så vidunderlig at han kunne trollbinde dyr, fugler og trær, og at til og med elvene kom for å lytte til hans musikk. Han var ifølge gresk mytologi sønn av Kalliope, en av de ni muser. Grekerne hadde den oppfatning at disse muser eller gudinner hersket over de frie kunster, og det er derfra vi har fått ordet «musikk». Da Orfevs’ elskede hustru Evrydike døde, steg Orfevs ifølge legenden ned til dødsriket for å lete etter henne, og der spilte han så vakkert at underverdenens gud ga Evrydike livet tilbake.
Den greske mytologi inneholder også andre eksempler på en slik overtro. Det sies for eksempel at den skinnsyke og voldsomme havguden Triton kunne stille havsbølgene eller piske dem opp til et voldsomt raseri ved bare å blåse i sitt magiske horn, en konkylie. Sirenene var ifølge mytologien havnymfer som ved sin dårende sang og musikk lokket sjøfolk inn i brenninger og farlige skjær, hvor de fant sin død. Det fortelles imidlertid også at da Orfevs en dag seilte forbi og spilte på sin lutt, ble sirenene så fornærmet over at det hadde lykkes noen å overgå dem, at de druknet seg.
Ettersom musikk i høy grad påvirker følelsene, har den falske religion ofte latt musikken spille en viktig rolle i forbindelse med gudstjenester, mens den har lagt mindre vekt på tanke og fornuft, Korsang utgjorde en viktig del av de greske religiøse seremoniene i gammel tid, akkurat som ritualdanser er av stor betydning for afrikanernes hedenske gudsdyrkelse. Noen steder i Afrika blir steinfløyten og visse trommer betraktet som hellige. Når trommen blir brukt i forbindelse med ritualene, mener en at jungelåndene eller elefantguden har tatt bolig i den.
Musikkens historie
Det er ingen tvil om at Guds engler hadde kjennskap til musikk og storslåtte komposisjoner lenge før menneskenes historie, Det er imidlertid interessant å legge merke til at de første musikkinstrumenter som ble brukt av mennesker, ble framstilt av Jubal, en av Kains etterkommere. (1 Mos. 4: 21) At det kan være nødvendig med musikk for å lette et menneskes sinnsstemning og hjelpe onde mennesker til å glemme det onde, framgår av at Saul ansatte David som harpespiller. — 1 Sam. 16: 14—23.
Arkeologer har avdekket egyptiske bassrelieffer og assyriske veggdekorasjoner som viser musikere fra langt tilbake i tiden. I de romerske palasser kunne en til stadighet høre vokalmusikk og instrumentalmusikk, og det sies at en blant deres kostbare instrumenter kunne finne fløyter, store lyrer og vannorgler. I århundrenes løp har musikken gjennomgått mange forandringer, både til det bedre og til det verre. Selv om noen gjerne vil tro at en i vår moderne tid har kommet langt bort fra Afrikas rytmiske tamtam, trenger en bare å lytte til noen av de melodier som er populære nettopp nå, for å bli minnet om det primitive livet i jungelen.
Musikk — et uttrykk for spontanitet
Selv om enkelte i vår tid misbruker musikken, har denne kunstarten en berettiget plass i menneskenes liv. Hvilket spontant uttrykk for glede var det ikke da Moses og hele folket sang om utfrielsen av Egypt! Tenk også på Deboras og Baraks sang, da de takket Jehova for seieren over fiendene, og på kong Davids gripende sang — klagesangen over kong Sauls og vennen Jonatans død! Det framgår også av Bibelen at David var «kyndig i å spille på harpe». — 1 Sam. 16: 16, 18; 2 Mos. 15: 1—21; Dom. 5: 1—31; 2 Sam. 1: 17—27.
Musikk kan uttrykke så mye, og de fleste mennesker liker musikk, enten de er i stand til å håndtere et instrument eller ikke. Musikk kan ofte forsterke ord som blir uttalt. Og det finnes så mye forskjellig slags musikk. Det finnes musikk som tilskynder til handling, musikk som virker beroligende og søvndyssende, musikk til avkobling og musikk til å danse etter. Og beretninger som det er satt musikk til, gjør virkelig et dypt inntrykk på tilhørerne. Noen synger fordi de er glade, noen fordi de er bedrøvet, og noen fordi rennende vann i badekaret eller i dusjen slår an en bestemt akkord.
Hva er musikk?
Én ting er å kunne synge eller nynne en kjent melodi uten å ha noen kjennskap til noter, men det er noe helt annet å kunne lese eller skrive noter, slik at melodien kan bli nøyaktig gjengitt. Den toneskala som er best kjent i den vestlige verden, er den såkalte diatoniske skala. Den er oppdelt i åtte toner, som går oppover eller nedover skalaen i en bestemt rekkefølge. Hvis vi begynner med «do», har vi først to hele tonetrinn, så et halvt tonetrinn, deretter tre hele tonetrinn og så et halvt: do, re, mi, fa, sol, la, si, do. Disse toner kan forhøyes en halv tone, det vil si et halvt tonetrinn, eller senkes et halvt tonetrinn.
Ved å ordne disse toner på en bestemt måte og forlenge eller forkorte visse toner, slik at de passer til en bestemt takt eller rytme, kan en frambringe livlige og fengende toner eller en iørefallende melodi. Det er de forskjellige tonehøyder som lager en melodi, noe hvem som helst som har hørt noen slå an en gal tone, kan bekrefte.
Orientalerne deler undertiden skalaen opp i 24 intervaller eller kvarttoner. I gammel folkemusikk benyttes det vanligvis en skala med fem tonetrinn, slik tilfellet er i gammel kinesisk og skotsk musikk.
Musikk skrives ned ved hjelp av noter, som består av ovaler eller svarte punkter med eller uten hals. Ved å plassere disse notetegn på forskjellige steder på et notelinjesystem med fem vannrette linjer kan en angi de enkelte toners høyde, og ved å gjøre bruk av forskjellige typer av noter kan en vise hvor lenge hver tone skal holdes.
Instrumentet avgjør klangfargen
Hvis en spiller en melodi på forskjellige instrumenter, får en fram mange forskjellige klangfarger. Hvis vi velger å spille en lystig melodi på fløyte, klinger det mildt og rent. På fagotten får melodien en dempet og fyldig klang og høres nesten komisk ut. Spilles melodien på gitar, kan en få lyst til å danse til den. Ja, en kan virkelig forandre klangfargen på en melodi ved at en ganske enkelt spiller den på forskjellige instrumenter.
De forskjellige instrumentene deles opp i fire hovedgrupper, nemlig strengeinstrumenter, treblåsere, messingblåsere og slaginstrumenter. På strengeinstrumentene får en fram lyden ved å stryke strengene med en bue eller nappe i dem med fingrene eller ved at strengene slås an av små hammere (klaveret). På de fleste blåseinstrumenter av tre frambringes lyden ved at en blåser i et rør ved hjelp av rørblad som sitter på munnstykket. Når det gjelder messinginstrumentene, spiller leppene en avgjørende rolle i frambringelsen av toner. Til slaginstrumentene hører de instrumenter hvor klangen frambringes ved slag, for eksempel triangel, cymbal og alle slags trommer. Hver av disse fire hovedgruppene omfatter naturligvis mange forskjellige instrumenter.
Til noen av de mer uvanlige instrumenter hører horn laget av muslingskall, Afrikas «talende» trommer (uthulte trestammer som brukes til å overbringe budskaper), den dobbelte harpen med en kalebass som klangbunn og balafonen, en afrikansk xylofon med rekker av små kalebasser i forskjellige størrelser festet under instrumentet.
Men et av de aller fineste instrumentene er menneskets stemme. Den har kanskje ikke så stort register som mange andre instrumenter, men hvis den øves opp, kan ikke noe annet instrument måle seg med den hva det å gi uttrykk for forskjellige følelser og stemninger angår. Og det beste en kan bruke stemmen til, er til lovsang og pris av den Gud som skapte mennesket og dets vidunderlige stemme, han som alene har navnet Jehova.
Musikk er virkelig en vidunderlig gave, og i likhet med alle andre gaver kan den — hvis den brukes på rette måte — være til velsignelse både for giveren og for mottageren. Når den brukes sammen med tungen for å gi uttrykk for det som er godt, rent, gledelig og oppbyggende for sinnet, gjenspeiler den noe av den herlighet og majestet som omgir den eneste sanne Gud, han som er verd all den lovprisning som kan uttrykkes gjennom sang og musikk.