JOHANNES
Studienoter – kapittel 11
Lasarus: Se studienote til Lu 16:20.
Betania: Se studienote til Mt 21:17.
judeerne: Eller: «jødene». Det ville også være riktig å oversette det greske ordet med «jødene» her (som i Joh 10:31, 33), men Jesus hadde nettopp sagt til disiplene: «La oss dra til Judea igjen.» Gjengivelsen «judeerne» er derfor brukt for å få fram at det var jøder fra Judea som hadde prøvd å steine ham. – Joh 11:7.
har sovnet: Eller: «har sovnet inn». I Bibelen blir døden ofte sammenlignet med søvn. (Sl 13:3; Mr 5:39; Apg 7:60; 1Kt 7:39; 15:51; 1Te 4:13) Jesus skulle gi Lasarus livet tilbake. Det kan derfor være at han sa dette for å vise at det er mulig for mennesker å bli vekket opp fra døden akkurat som de kan vekkes fra en dyp søvn. Jesu makt til å gi Lasarus livet tilbake kom fra hans Far, «som gjør de døde levende og omtaler det som ikke er, som om det var». – Ro 4:17; se studienoter til Mr 5:39; Apg 7:60.
Tomas: Dette greske navnet kommer fra et arameisk ord som betyr «tvilling». Apostelen Tomas var kjent ved et gresk navn til, «Didymos», som også betyr Tvillingen.
allerede hadde ligget i graven i fire dager: Da Lasarus ble alvorlig syk, sendte søstrene hans beskjed til Jesus. (Joh 11:1–3) Jesus var da cirka to dagsreiser fra Betania, og Lasarus døde tydeligvis omtrent samtidig med at Jesus fikk vite at han var syk. (Joh 10:40) Jesus ble «to dager til der han var», og så dro han til Betania. (Joh 11:6, 7) Ettersom han ventet i to dager og deretter reiste i to dager, kom han fram til graven fire dager etter at Lasarus hadde dødd. Jesus hadde allerede oppreist minst to personer fra døden – en som nettopp hadde dødd, og en som sannsynligvis hadde dødd samme dag. (Lu 7:11–17; 8:49–55; se også Mt 11:5.) Men han hadde ennå ikke oppreist noen som hadde vært død i fire dager, slik at kroppen allerede hadde begynt å gå i forråtnelse. (Joh 11:39) Noen jøder trodde feilaktig at sjelen ble værende i en død kropp i tre dager før den forlot kroppen. Også de som hadde den oppfatningen, ble overbevist om at Jesus hadde utført et enestående mirakel ved å oppreise Lasarus. – Joh 12:9, 10, 17.
graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».
omkring tre kilometer: Bokstavelig: «omkring 15 stadier». Det greske ordet stạdion (entall) betegner et lengdemål som tilsvarte 185 m, det vil si 1⁄8 romersk mil. – Se Tillegg B14.
Jeg vet at han skal bli oppreist: Marta trodde at Jesus snakket om den framtidige oppstandelsen, oppstandelsen på den siste dag. (Se studienote til Joh 6:39.) Hennes tro på oppstandelsen var bemerkelsesverdig. Noen av datidens religiøse ledere, de som ble kalt saddukeere, avviste at det ville finne sted en oppstandelse, selv om dette er en tydelig lære i de inspirerte skrifter. (Da 12:13; Mr 12:18) Fariseerne på sin side trodde på sjelens udødelighet. Men Marta visste at Jesus forkynte om en framtidig oppstandelse, og at han allerede hadde oppreist noen – selv om ingen av dem hadde vært døde like lenge som Lasarus.
Jeg er oppstandelsen og livet: Jesu død og oppstandelse åpnet veien for at de døde kan få livet tilbake. Etter at Jesus ble oppreist, ga Jehova ham makt både til å oppreise mennesker fra døden og til å gi evig liv. (Se studienote til Joh 5:26.) I Åp 1:18 omtaler Jesus seg selv som «den levende», som «har nøklene til døden og til graven». Jesus er derfor den som utgjør håpet for de levende og de døde. Han lovte å åpne gravene og gi de døde liv, enten i himmelen som hans medregenter eller på hans nye jord under hans himmelske regjerings styre. – Joh 5:28, 29.
skal aldri dø: Da Jesus snakket om å ikke dø, eller om å leve evig, mente han åpenbart ikke at de som hørte på ham den gangen, kunne unngå døden. Det poenget Jesus ville ha fram, var at tro på ham kunne føre til evig liv. Noe som støtter denne konklusjonen, er det Jesus sa tidligere, i Johannes, kapittel 6, der han knytter det å vise tro til det å få evig liv. – Joh 6:39–44, 54.
graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».
gråt: Det greske ordet for «gråt» sikter ofte til det å gråte høyt. Det samme verbet brukes om Jesus den gangen han forutsa at Jerusalem skulle bli ødelagt. – Lu 19:41.
sukket ... og ble sterkt berørt: Kombinasjonen av disse to ordene på originalspråket beskriver Jesu intense følelser ved denne anledningen. Det greske verbet som er gjengitt med «sukket» (embrimạomai), betegner generelt en sterk følelse, og i denne sammenhengen viser det at Jesus ble grepet av så sterke følelser at han ikke kunne la være å sukke. Det greske ordet for «ble sterkt berørt» (tarạsso) sikter bokstavelig til det å bli opprørt. Ifølge en ordbokforfatter betyr det i denne sammenhengen «å forårsake indre uro hos en; å påføre sterk smerte eller sorg». Det samme greske verbet er brukt i Joh 13:21 om hvordan Jesus reagerte ved tanken på å bli forrådt av Judas. – Se studienote til Joh 11:35.
inni seg: Bokstavelig: «i ånden». Her brukes det greske ordet pneuma tydeligvis om den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte. – Se Ordforklaringer: «Ånd».
lot tårene strømme: Det ordet som er brukt her (dakrỵo), er verbformen av det greske substantivet for «tårer», som er brukt i slike skriftsteder som Lu 7:38; Apg 20:19, 31; He 5:7; Åp 7:17; 21:4. Det ser ut til at fokuset er mer på de tårene som blir felt, enn på at gråten er hørbar. Dette verbet er brukt bare her i De kristne greske skrifter. Det er et annet verb som er brukt i Joh 11:33 (se studienote) om det at Maria og jødene gråt. Jesus visste at han skulle oppreise Lasarus, men det var vondt for ham å se hvordan hans gode venner sørget. Det var den dype kjærligheten Jesus hadde til vennene sine, og medfølelsen med dem som fikk ham til å felle tårer åpenlyst. Denne beretningen viser at Jesus føler med dem som mister noen av sine nærmeste på grunn av den adamittiske død.
graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».
det lukter sikkert allerede av ham: Martas kommentar viser at jødene ikke pleide å gjennomføre en omfattende balsameringsprosess for å bevare et lik i lang tid. Hvis Lasarus var blitt balsamert, ville hun ikke ha ventet at liket luktet. Det var bundet tøystrimler rundt føttene og hendene til Lasarus, og han hadde fått «ansiktet dekket av et tøystykke», men det er lite trolig at hensikten med dette var å beskytte liket mot forråtnelse. – Joh 11:44.
det har gått fire dager: Bokstavelig: «det er fjerde». På gresk står det bare et ordenstall, men «dag» er underforstått på grunn av sammenhengen. Det hadde tydeligvis gått tre hele dager pluss en del av den fjerde.
Lasarus: Se studienote til Lu 16:20.
med ansiktet dekket av et tøystykke: Blant jødene var det vanlig å gjøre i stand et lik til begravelsen ved å binde rene linbind rundt det sammen med velluktende kryddere. Men dette var ikke en form for balsamering, som den egypterne utførte. (1Mo 50:3; Mt 27:59; Mr 16:1; Joh 19:39, 40) Da Lasarus ble oppreist og kom ut av graven, var ansiktet hans fortsatt dekket av det tøystykket som var blitt lagt over hodet hans. Det greske ordet soudạrion, som her er oversatt med «tøystykke», sikter til et lite tøystykke som ble brukt som håndkle, klut eller ansiktsduk. Det samme greske ordet er brukt i Joh 20:7 om det «tøystykket som hadde dekket hodet» til Jesus.
templet vårt: Bokstavelig: «stedet vårt». Det vil si et sted for tilbedelse, eller et hellig sted, altså sannsynligvis templet i Jerusalem. – Se også Apg 6:13, 14.
øversteprest: Så lenge Israel var en selvstendig nasjon, var stillingen som øversteprest en stilling for livet. (4Mo 35:25) Men under romernes okkupasjon av Israel hadde de herskerne som var utnevnt av Roma, myndighet til å innsette øverstepresten og til å avsette ham. (Se Ordforklaringer: «Øversteprest».) Kaifas, som var innsatt av romerne, var en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. Ved å si at Kaifas var øversteprest det året, det vil si år 33, mente Johannes tydeligvis at Kaifas’ periode som øversteprest innbefattet det merkeåret da Jesus ble henrettet. – Se Tillegg B12, som viser hvor Kaifas’ hus kan ha ligget.
Efraim: En by som vanligvis blir ansett for å være den samme som Efrajin, som Juda-kongen Abija erobret fra Israel-kongen Jeroboam. (2Kr 13:19) Man mener at denne byen lå der landsbyen al-Tayiba (et-Taiyibeh) nå ligger, 6 km østnordøst for Betel og 3 km østsørøst for det stedet der man antar at Baal-Hasor lå. (2Sa 13:23) Den ligger i nærheten av ødemarken, med utsikt over Jerikos ørkensletter og Dødehavet i sørøst. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus erobret den romerske hærføreren Vespasian byen Efraim da han marsjerte mot Jerusalem. – Den jødiske krig, Oslo 2002, Fjerde bok, kap. IX, pkt. 9 (s. 332).
påske: Det vil si påsken i år 33, etter alt å dømme den fjerde påsken som er nevnt i Johannes’ evangelium. – Se studienoter til Joh 2:13; 5:1; 6:4.