JOHANNES
Studienoter – kapittel 10
de kjenner stemmen hans: I Midtøsten er det gjentatte ganger blitt observert at sauer har en unik evne til å skille mellom stemmen til sin egen gjeter og stemmen til en annen gjeter eller en fremmed. Som Jesus antydet, pleide gjeterne å gi hver enkelt sau navn, også når flokken var stor. (Joh 10:3, 27) Så helt fra sauene var små, var de vant til å høre gjeterens stemme rope navnet deres når han ledet dem eller skulle lære dem noe. Gjeteren brukte også personlige lyder som skilte ham fra andre gjetere. Han lærte sauene å reagere på forskjellige lyder eller talekommandoer for å beskytte dem mot fare eller lede dem til gode beitemarker og til vann. Det kan derfor sies at sauene kjenner gjeterens unike stemme, ikke bare i den forstand at de kan skille den ut fra andre stemmer, men også i den forstand at de oppfatter gjeterens omsorg for dem og hans beskyttelse av dem, både som individer og som flokk.
vil ikke følge: Det brukes her to greske nektelser sammen med verbet, noe som med ettertrykk understreker at en tanke forkastes. Det framheves på en levende måte hvor varige Jesu ord er. I denne sammenhengen sikter en fremmed til en som sauene ikke kjenner.
illustrasjonen: Eller: «sammenligningen». Johannes er den eneste evangelieskribenten som bruker det greske ordet paroimịa. (Joh 10:6; 16:25, 29) Det betyr omtrent det samme som det greske ordet parabolẹ («illustrasjon» eller «lignelse»), som er vanlig i de andre evangeliene, men som ikke forekommer i det hele tatt i Johannes’ beretning. (Se studienote til Mt 13:3.) Ordet paroimịa kan dessuten romme tanken om en sammenligning eller analogi. Peter brukte det samme ordet om det «ordtaket» som handler om hunden som vender tilbake til sitt eget spy, og grisen som velter seg i søla igjen. (2Pe 2:22) Det samme substantivet brukes som tittel på bibelboken Ordspråkene i Septuaginta.
gode: Eller: «utmerkede; rette». Det greske ordet kalọs kan betegne noe som i sitt innerste vesen er godt og vakkert, noe som er av høy kvalitet. Det brukes for eksempel om «god frukt», «god jord» og «fine perler». (Mt 3:10; 13:8, 45) I denne sammenhengen brukes ordet for å beskrive at Jesus er den gode, utmerkede og rette hyrden.
sitt liv: Eller: «sin sjel». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Jesu liv, som han som den gode hyrde gir, eller frivillig gir avkall på, for sine sauer. – Se Ordforklaringer: «Sjel».
leiearbeider: Ettersom en saueflokk utgjorde en stor verdi, var det ofte eieren, barna hans eller en slektning som gjette disse sårbare dyrene. (1Mo 29:9; 30:31; 1Sa 16:11) Eieren kunne også leie inn noen til å ta hånd om sauene. Men leiearbeidere var ofte mest opptatt av den lønnen de skulle få, og var ikke motivert av lojalitet mot eieren eller omsorg for sauene. (Se også Job 7:1, 2.) I Bibelen blir bildet med gjetere ofte brukt om det å ta hånd om, beskytte og sørge for mat til Guds sauelignende tjenere. (1Mo 48:15) Åndelige hyrder i den kristne menighet må unngå den innstillingen som «en leiearbeider» har. (Joh 10:13) De går i stedet inn for å følge Jehovas eksempel som omsorgsfull Hyrde for sitt folk (Sl 23:1–6; 80:1; Jer 31:10; Ese 34:11–16) og for å etterligne den selvoppofrende kjærligheten Jesus viste, han som er «den gode hyrde». – Joh 10:11, 14; Apg 20:28, 29; 1Pe 5:2–4.
mitt liv: Eller: «min sjel». – Se studienote til Joh 10:11.
føre inn: Eller: «lede». Det greske verbet ạgo som er brukt her, kan bety «å føre (inn)» eller «å lede», avhengig av sammenhengen. Ett gresk håndskrift, datert til cirka år 200 evt., bruker et beslektet gresk ord (synạgo) som ofte blir oversatt med «å samle». Jesus er den gode hyrde for de sauene som hører til i denne innhegningen (også omtalt som den «lille hjord» i Lu 12:32), og for sine andre sauer. Han samler, leder, beskytter og sørger for mat til disse sauene. De blir én hjord under én hyrde. Denne illustrasjonen framhever den enheten som Jesu disipler skulle ha.
høre: Her inneholder det greske ordet for «høre» tanken om å «merke seg, forstå og handle i samsvar med».
mitt liv: Eller: «min sjel». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Jesu liv, som han gir, eller frivillig gir avkall på, som et offer. – Se Ordforklaringer: «Sjel».
Innvielseshøytiden: Det hebraiske navnet på denne høytiden er hanukka (chanukkạh), som betyr «innvielse». Høytiden varte i åtte dager, fra den 25. dagen i måneden kislev, rundt vintersolverv. (Se studienoten til vinter i dette verset og Tillegg B15.) Den ble feiret til minne om gjeninnvielsen av templet i Jerusalem i 165 fvt. Den syriske kongen Antiokos 4. Epifanes hadde vist sin forakt for jødenes Gud, Jehova, ved å vanhellige hans tempel. Han hadde for eksempel bygd et alter oppå det store alteret som det daglige brennofferet var blitt båret fram på. For å vanhellige Jehovas tempel fullstendig ofret Antiokos svinekjøtt på alteret og lot så kraften fra det kokte kjøttet bli stenket rundt omkring i hele templet. Dette skjedde den 25. kislev i 168 fvt. Han satte fyr på tempelportene, rev ned prestenes kamre og førte bort gullalteret, skuebrødsbordet og gullampestaken. Så innviet han Jehovas tempel til en hedensk gud, den olympiske guden Zevs. To år senere gjenerobret Judas Makkabeeren byen og templet. Etter at templet var blitt renset, fant gjeninnvielsen sted den 25. kislev i 165 fvt., på dagen tre år etter at Antiokos hadde båret fram sitt avskyelige offer på alteret til ære for Zevs. De daglige brennofrene til Jehova kom i gang igjen. Det finnes ikke noen direkte uttalelse i Bibelen om at det var Jehova som ga Judas Makkabeeren seier og ledet ham til å sette templet i stand igjen. Men Jehova hadde brukt menn som var av andre nasjonaliteter, for eksempel perserkongen Kyros, til å gjennomføre hans hensikter med hensyn til den sanne tilbedelse. (Jes 45:1) Det er derfor rimelig å anta at Jehova godt kunne bruke en mann fra sitt eget innviede folk til å gjennomføre hans vilje. Bibelen viser at templet måtte eksistere og tempeltjenesten være i funksjon for at profetiene om Messias, hans tjeneste og hans offer skulle kunne bli oppfylt. Dessuten skulle de levittiske ofrene fortsette helt til det tidspunktet da Messias bar fram et større offer – sitt liv som han ga for menneskeheten. (Da 9:27; Joh 2:17; He 9:11–14) De kristne fikk ingen befaling om å feire innvielseshøytiden. (Kol 2:16, 17) Men det står ingenting om at Jesus eller hans disipler fordømte feiringen av denne høytiden.
vinter: Sikter til den siste vinteren Jesus var på jorden, år 32 evt. Innvielseshøytiden ble feiret i kislev, den niende måneden, som tilsvarer november/desember. I år 32 falt den første dagen av høytiden, 25. kislev, i midten av desember. (Se Tillegg B15.) Alle jøder visste at denne høytiden inntraff om vinteren. Når det blir nevnt at det var vinter, må det derfor hentyde til at været var en årsak til at Jesus valgte å undervise på et overdekket sted, nemlig «i Salomos søylegang». (Joh 10:23) Her var man beskyttet mot den kraftige østavinden om vinteren. – Se Tillegg B11.
holde oss: Eller: «holde våre sjeler». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. I noen sammenhenger kan det brukes på samme måte som et personlig pronomen. Andre eksempler på at det blir brukt på denne måten i De kristne greske skrifter, finnes i Mt 12:18; 26:38; He 10:38, der «min psykhẹ (sjel)» kan gjengis med «jeg» eller «meg». – Se Ordforklaringer: «Sjel».
Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet: Denne frasen har litt forskjellig ordlyd i greske håndskrifter og i oversettelser til andre språk. Ordlyden i enkelte håndskrifter kan gjengis slik: «Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle andre.» Men mange bibelkommentatorer mener at gjengivelsen i hovedteksten er den som tilsvarer den opprinnelige teksten.
ett: Eller: «enige; forent». Det Jesus sier her, viser at han og hans Far er fullstendig enige om at de vil beskytte sauelignende mennesker og lede dem til evig liv. Denne hyrdegjerningen er noe Faren og Sønnen utfører i fellesskap. De har like stor omsorg for sauene og vil ikke la noen få rive dem ut av deres hånd. (Joh 10:27–29; se også Ese 34:23, 24.) I Johannes’ evangelium blir enheten mellom Faren og Sønnen nevnt mange ganger – forholdet mellom dem er nært, de vil det samme, og de har samme hensikt. Det greske ordet som er gjengitt med «ett», står ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»), men i intetkjønn (som betegner «én ting»). Dette underbygger den oppfatningen at Jesus og hans Far er «ett» i handlemåte og samarbeid, ikke at de er en og samme person. (Joh 5:19; 14:9, 23) At Jesus ikke siktet til likhet med hensyn til guddommelighet, men til enhet i hensikt og handling, blir bekreftet når man sammenligner ordene her med Jesu bønn i Johannes, kapittel 17. (Joh 10:25–29; 17:2, 9–11) Dette framgår spesielt tydelig av at Jesus ber om at hans disipler må «være ett på samme måte som vi er ett». (Joh 17:11) Det må altså være snakk om samme type enhet i kapittel 10 og i kapittel 17. – Se studienoter til Joh 17:11, 21; 1Kt 3:8.
i deres lov: Sikter her til De hebraiske skrifter i sin helhet, ikke bare til Moseloven. Sitatet som følger, er fra Sl 82:6. Ordet «lov» er brukt i samme betydning i Joh 12:34; 15:25.
guder: Eller: «gudlignende». Jesus siterer her fra Sl 82:6, der det hebraiske ordet ʼelohịm (guder) brukes om mennesker, det vil si menneskelige dommere i Israel. De var «guder» i den forstand at de representerte Gud og talte på vegne av ham. På lignende måte ble det sagt til Moses at han skulle «tjene som Gud» for Aron og for farao. – 2Mo 4:16, fotn.; 7:1, fotn.
forent med: Bokstavelig: «i». I denne sammenhengen brukes den greske preposisjonen en for å betegne et nært forhold. Denne måten å bruke preposisjonen på er spesielt fremtredende i det Johannes og Paulus har skrevet. (Ga 3:28; Ef 2:13, 15; 6:1) I 1Jo 3:24 og 4:13, 15 brukes preposisjonen om en kristens forhold til Gud. Enda et moment som støtter gjengivelsen «forent med», er den måten preposisjonen er brukt på i Joh 17:20–23, der den står fem ganger.