1. Mosebok

19 De to englene kom til Sodọma om kvelden, og Lot satt i byporten. Da Lot så dem, reiste han seg for å gå dem i møte og bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.+ 2 Så sa han: «Mine herrer, vil dere ikke bli med hjem til deres tjener og overnatte der og få føttene deres vasket? Så kan dere stå tidlig opp i morgen og reise videre.» Til dette sa de: «Nei, vi overnatter på torget.» 3 Men han insisterte så sterkt at de ble med ham hjem. Han laget til et festmåltid for dem og bakte usyret brød, og de spiste.

4 Før de fikk lagt seg til å sove, kom en pøbelflokk – alle mennene i Sodọma, fra gutt til gammel mann – og omringet huset. 5 Og de ropte til Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i kveld? Send dem ut til oss, så vi kan ha sex med dem.»+

6 Da gikk Lot ut til dem i døråpningen og stengte døren bak seg. 7 Han sa: «Vær så snill, mine brødre, ikke gjør noe så ondt. 8 Jeg har to døtre som aldri har ligget med en mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre hva dere vil med dem. Men dere må ikke gjøre noe mot disse mennene, for de er gjester* i mitt hus.»*+ 9 Da sa de: «Flytt deg!» Og de la til: «Du er bare en utlending som har kommet for å bo her, og så våger du å dømme oss! Nå skal vi gjøre noe enda verre mot deg enn mot dem.» Så trengte de hardt inn på Lot og ville slå inn døren. 10 Da rakte mennene i huset ut hånden og dro Lot inn, og de stengte døren. 11 De slo mennene utenfor huset med blindhet, fra den minste til den største, slik at de forgjeves strevde med å finne døren.

12 Så sa mennene til Lot: «Har du ellers noe familie her i byen – svigersønner, sønner, døtre eller andre slektninger? Ta dem med deg bort herfra! 13 Vi skal nemlig ødelegge dette stedet, for Jehova har hørt det høye klageropet mot innbyggerne,+ og Jehova har sendt oss for å ødelegge byen.» 14 Lot gikk da ut og snakket med svigersønnene sine, de som skulle gifte seg med døtrene hans. Han sa om og om igjen: «Skynd dere! Dra bort herfra, for Jehova skal ødelegge byen!» Men svigersønnene trodde at han spøkte.+

15 Ved daggry begynte englene å skynde på Lot. De sa: «Dra av sted! Ta med deg din kone og de to døtrene dine som er her, så du ikke blir revet bort når byen straffes for sin synd!»+ 16 Men han fortsatte å drøye, så mennene grep ham, hans kone og de to døtrene hans i hånden, for Jehova hadde omsorg for ham,+ og de førte dem ut av byen.+ 17 Så snart de hadde ført dem ut, sa en av dem: «Flykt for livet! Ikke se deg tilbake,+ og ikke stans noe sted i distriktet!+ Flykt til fjellområdet, så du ikke blir revet bort!»

18 Da sa Lot til dem: «Å nei, Jehova, ikke dit! 19 Du viser jo din tjener velvilje og stor godhet* ved å bevare meg* i live.+ Men jeg kan ikke flykte til fjellområdet, for jeg er redd for at jeg vil bli rammet av ulykke og dø.+ 20 Det ligger en liten by i nærheten som jeg kan flykte til. Kan jeg ikke få lov til å flykte dit? Det er bare en liten by. Da kommer jeg til å overleve.» 21 Han sa da til ham: «Det er i orden. Jeg skal gjøre som du ber om,+ og ikke ødelegge den byen du nevner.+ 22 Skynd deg! Flykt dit, for jeg kan ikke gjøre noe før du har kommet dit!»+ Derfor ga han byen navnet Soar.*+

23 Solen hadde gått opp over landet da Lot kom til Soar. 24 Da lot Jehova det regne svovel og ild over Sodọma og Gomọrra – det kom fra Jehova, fra himmelen.+ 25 Slik ødela han disse byene, ja hele distriktet, sammen med alle som bodde i byene, og plantene på marken.+ 26 Men Lots kone, som var bak ham, så seg tilbake, og hun ble til en saltstøtte.+

27 Tidlig neste morgen sto Abraham opp og gikk til det stedet der han hadde stått framfor Jehova.+ 28 Da han så ned mot Sodọma og Gomọrra og hele distriktet, var det litt av et syn som møtte ham. Det steg tykk røyk opp fra landet, som den tykke røyken fra en brennovn!+ 29 Da Gud ødela byene i distriktet, tenkte han altså på det han hadde lovt Abraham, og sendte Lot bort fra de byene han ødela, byene i det området der Lot hadde bodd.+

30 Senere dro Lot fra Soar sammen med de to døtrene sine og slo seg ned i fjellområdet,+ for han var redd for å bo i Soar.+ Og han bodde i en hule sammen med de to døtrene. 31 Den førstefødte sa så til den yngste: «Faren vår er gammel, og det finnes ingen mann i landet som vi kan ligge med for å få barn, slik det er vanlig på hele jorden. 32 Kom, la oss gi far vin å drikke, og la oss ligge med ham og føre fars slekt videre.»*

33 Den kvelden ga de faren rikelig med vin å drikke. Så gikk den førstefødte inn og lå med faren, men han merket verken at hun la seg, eller at hun sto opp. 34 Dagen etter sa den førstefødte til den yngste: «Jeg lå med far i natt. La oss gi ham vin å drikke i kveld også. Så kan du gå inn og ligge med ham, slik at vi kan føre fars slekt videre.» 35 Også den kvelden ga de faren rikelig med vin å drikke. Så gikk den yngste inn og lå med ham, men han merket verken at hun la seg, eller at hun sto opp. 36 Slik ble begge Lots døtre gravide med sin far. 37 Den førstefødte fikk en sønn og ga ham navnet Moab.+ Han er stamfar til dagens moabitter.+ 38 Den yngste fikk også en sønn, og hun ga ham navnet Ben-Ammi. Han er stamfar til dagens ammonitter.+