Fotnote

a Pontifex maximus Julius Cæsar økte tallet på pontifexer i kollegiet til 16. I The Encyclopædia Britannica, 11. utgave, bind 22, side 66b, sies det under PONTIFEX: «Ordet er tydeligvis avledet av pons [bro] og facere [å lage], men en kan ikke nå fastslå hvorvidt en bør oppfatte dette som et bevis for at det har noen spesiell tilknytning til den hellige bro over Tiber (Pons Sublicius), og en vet heller ikke hva den opprinnelige betydningen kan ha vært. Kollegiet fantes under [det romerske] monarkiet da dets medlemmer sannsynligvis var tre i tallet. En kan trygt betrakte dem som juridiske rådgivere for rex [kongen] i alle religiøse saker. Under [den romerske] republikken fikk de en framskutt plass under en pontifex maximus [største brobygger] som overtok de plikter kongen hadde hatt som den fremste forvalter av religiøs rett, . . . De hadde alle stillingen på livstid. Kollegiets store myndighet var samlet hos pontifex maximus, og de andre pontifexene utgjorde hans consilium eller rådgivende forsamling. Hans funksjoner hadde for en del med ofringen og seremoniene å gjøre, men disse funksjonene var de minst betydningsfulle. Den virkelige makten skrev seg fra forvaltningen av jus divinum [den guddommelige rett], . . . Det er klart at et presteskap som hadde slike funksjoner som disse, og som hadde stillingen på livstid, må ha vært en betydelig maktfaktor i staten, og det er mulig at pontifex maximus i de tre første århundrene i republikkens historie i virkeligheten var det mest innflytelsesrike medlem. . . . Julius Cæsar hadde den [tittelen] i de siste 20 årene av sitt liv, og Augustus fikk den etter Lepidus’ død i år 12. f. Kr., og fra da av ble den uatskillelig knyttet til den regjerende keisers stilling. Idet [Romer]riket forfalt, gikk tittelen naturlig nok over til pavene, hvis funksjoner som forvaltere av den religiøse rett lignet svært på dem som fortidens romerske presteskap hadde, og vår tids bruk av ordene ’pontifex’ og ’pontifikal’ skriver seg fra den tiden.»