Jehova har hjulpet meg til å bli en bedre person

Jeg la merke til mange ting, men det som gjorde aller størst inntrykk på meg, var menneskene. Her var det unge brødre og søstre som gjorde arbeid som kunne virke kjedelig. Og de var ikke i rampelyset, men likevel var de glade og fornøyde. De lærte meg hva det vil si å tjene Gud på en ydmyk måte.

Opp gjennom årene har Jehova hjulpet meg til å bli en bedre tjener for ham. Men før du får vite mer om det, skal jeg fortelle om hvordan jeg, som buddhist, lette etter sannheten og fant den.

SOM BARN ØNSKET JEG Å BLI KJENT MED GUD

Jeg er født og oppvokst i Chicago i Illinois i USA, og jeg er eldst av fire søsken. Foreldrene mine flyttet fra Japan til Chicago fordi de håpet at de skulle få et mye bedre liv i Amerika. De ville at barna deres skulle få den beste utdannelsen som var mulig å få, og at de skulle lykkes i livet.

Foreldrene mine var buddhister. Moren min hadde vokst opp i et hus som også var et buddhistisk tempel. Faren og de to brødrene hennes var buddhistmunker. Så buddhismen var veldig viktig for familien min da jeg vokste opp. Det første jeg pleide å gjøre etter at jeg kom hjem fra skolen, var å brenne røkelse og ofre ris og vann til et buddhistisk gudebilde vi hadde hjemme hos oss. På søndager pleide vi å dra til et buddhistisk tempel der vi sang for et lignende gudebilde – bare at dette var større og gullbelagt.

Da jeg var rundt sju år, husker jeg at jeg satt og så på det gudebildet vi hadde hjemme, og tenkte: «Hva kommer til å skje med meg etter at jeg dør?» Buddhismen hadde lært meg at jeg kom til å eksistere i en slags åndeverden etter døden. Plutselig slo det meg at livet mitt en dag kom til å ta slutt. Hvis jeg ble en ånd, kunne jeg jo ikke lenger leve som menneske på jorden. Det gjorde meg veldig trist, og jeg følte at alt var håpløst.

Da jeg var rundt 15 år, følte jeg at de buddhistiske ritualene jeg var med på, var meningsløse, og at noe manglet i livet mitt. (Matt 5:3) Innerst inne følte jeg at det måtte finnes en allmektig og sann Gud, og jeg hadde lyst til å bli kjent med ham. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne få vite mer i Bibelen, så jeg kjøpte en brukt King James Version på et sted man kanskje ikke skulle tro det var mulig å kjøpe en bibel, nemlig på en buddhistisk fest.

Da jeg var 17 år og var ute og gikk tur med hunden min, kom det en mann bort til meg som het Wilson Bashou. Han spurte: «Vet du hva slags framtid Gud har lovt at vi skal få?» Det spørsmålet førte til en dyp samtale om Bibelen. Wilson leste Åpenbaringen 17:1 for meg og spurte: «Vet du hva de mengdene av vann som den store prostituerte sitter over, egentlig er?» Jeg visste ikke svaret. Han viste meg vers 15, hvor det står at vannet står for folk. Jeg ble imponert over at Jehovas vitner lar Bibelen tolke seg selv. Da samtalen var over, ga Wilson meg et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv. Denne lille blå boken forandret livet mitt totalt.

Ti dager senere var jeg på mitt første møte i Rikets sal. Jeg kommer aldri til å glemme den varme velkomsten jeg fikk, og jeg har alltid gått på møtene siden da. Så begynte Wilson å studere Bibelen sammen med meg. Jeg elsket det jeg lærte, og noen ganger studerte vi faktisk i opptil åtte timer i strekk! Foreldrene mine ble bekymret, og de var veldig imot at jeg studerte. Men jo mer jeg studerte, jo mer overbevist ble jeg om at dette var sannheten. Og i 1983 ble jeg døpt.

JEG SLUTTER PÅ UNIVERSITETET FOR Å BLI PIONER

Rundt den tiden jeg ble døpt, gikk jeg på et kjent universitet og studerte medisin. Foreldrene mine hadde ofret mye for at jeg skulle få en så god utdannelse. Jeg kunne ha fortsatt å studere på universitetet, men jeg ønsket å gi Jehova mitt beste og tjene ham på heltid.

Pappa hadde sagt: «Hvis du slutter på universitetet, kaster jeg deg ut av huset!» Jeg var lei meg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var glad i foreldrene mine og ville ikke skuffe dem. Så jeg pleide å gå ut på universitetsområdet sent på kvelden og be inderlig til Jehova. Jeg sa: «Jehova, vær så snill og hjelp meg til å ta riktig valg!» Da jeg til slutt bestemte meg for å slutte på universitetet, kastet pappa meg ut hjemmefra. Jeg ringte til Wilson og fortalte ham om det som hadde skjedd, og han sa at jeg kunne bo hos ham. Jeg tok en buss til leiligheten hans, og alt jeg eide, fikk plass i én bag. Jeg husker at jeg følte en helt spesiell ro, og da visste jeg at jeg hadde tatt det rette valget.

Jeg følte meg som en fugl som hadde blitt sluppet ut av buret sitt! Endelig var jeg fri til å fokusere så mye jeg ville på forkynnelsen, og i 1984 ble jeg pioner.

I løpet av de årene jeg var pioner, hjalp Jehova meg til å få verdifulle egenskaper, som for eksempel utholdenhet. En dag følte jeg at jeg hadde mange gode grunner til å ikke gå ut på feltet. En av grunnene var at jeg ikke hadde noen å gå med den ettermiddagen. Men jeg lot ikke det stoppe meg. Etter to timer bestemte jeg meg for at jeg skulle ta en siste blokk før jeg skulle gi meg. Jeg var sliten og følte meg alene, og det så også ut til at det skulle begynne å regne snart. Jeg tenkte: «Skal jeg bare gi meg nå?» Da jeg gikk opp trappen til tredje etasje, møtte jeg en ung filippinsk mann, og jeg tenkte at han sikkert ikke var interessert. Men så feil kan man ta! Han ville ha et bibelstudium, og etter hvert ble han et Jehovas vitne.

JEG LÆRER MYE VIKTIG PÅ BETEL I BROOKLYN

I 1985, etter at jeg hadde bodd hos Wilson i to år, ble jeg invitert til å begynne på Betel i Brooklyn. Som jeg nevnte til å begynne med, skulle jeg jobbe på trykkeriet. En dag jeg jobbet med en maskin som stemplet titler på bøker, klarte jeg ved et uhell å ødelegge hundrevis av bokomslag. Brødrene sa at jeg måtte fortelle tilsynsmannen om det som hadde skjedd. Da jeg snakket med tilsynsmannen, kom jeg med mange forskjellige grunner til at det hadde gått galt. Men det var én ting jeg ikke sa, så tilsynsmannen min sa vennlig: «Det er alltid fint å si unnskyld.» Denne hendelsen lærte meg hvor viktig det er å innrømme de feilene man gjør, og si: «Unnskyld.»

Noen trofaste eldre brødre og søstre i betelfamilien ga meg et helt nytt syn på det å sette andre høyere enn seg selv. Under en lunsj satt jeg for eksempel ved samme bord som bror Milton Henschel, som var medlem av det styrende råd. Den dagen var det stappfullt i spisesalen, og servitørene hadde altfor mye å gjøre. Jeg og de andre unge brødrene som satt rundt bordet, snakket lavt sammen og klaget over at serveringen gikk sakte. Uten å si et ord reiste bror Henschel seg og begynte å hjelpe servitørene med å dele ut mugger med vann og tallerkener med brød og smør. Den ydmykheten han viste, er noe jeg aldri kommer til å glemme. Det han gjorde, minnet meg om det Jesus gjorde for apostlene. – Joh 13:3–5.

«DU BURDE LÆRE DEG JAPANSK!»

I 1987 reiste jeg til Japan, og jeg ble veldig imponert over å se hvor ydmyke og hardtarbeidende forkynnerne der var. Jeg hadde lyst til å støtte dem i forkynnelsesarbeidet, men problemet var at jeg ikke hadde lært japansk. En søster på Betel, Michiko Oda, så rett på meg og sa: «Du burde lære deg japansk!» Jeg fulgte rådet hennes, og det skulle vise seg å forandre hele livet mitt.

Noen få måneder senere begynte jeg i en japansk menighet i New York. Det å lære japansk ga meg mange muligheter til å tjene Jehova på nye måter. I 1989 var jeg på mitt første japanske stevne i Los Angeles i California. Der la jeg spesielt merke til en pionersøster som var med på skuespillet. Hun het Miwako Onami.

Miwako og jeg ble gift i 1992, og vi var så heldige at vi fikk være på Betel i Brooklyn sammen som ektepar. Miwako er omtenksom og snill og ser alltid etter hvordan hun kan hjelpe andre. Hun har også hjulpet meg til å se hvordan jeg kan behandle andre bedre. Hun er en gave fra Jehova, og hun gjør at hver dag blir bedre.

BETEL I JAPAN OG NY OPPGAVE

Etter hvert ble begge foreldrene til Miwako, som bodde i Japan, alvorlig syke. Så vi fikk lov til å bli overført til Betel i Japan for å være i nærheten av dem og ta vare på dem. Vi flyttet dit i 1999.

Betelfamilien i Japan tok imot oss med åpne armer, og det tok ikke lang tid før vi følte oss hjemme der. De fine egenskapene til vennene i Japan gjorde meg til en bedre person. De er for eksempel veldig gavmilde og gjestfrie. Når de jobber, er de seriøse og fokuserte, og de samarbeider godt. Det er fordi det i den japanske kulturen er mer fokus på fellesskapet og det man kan få til sammen, i stedet for på egne prestasjoner. Det gode eksempelet deres lærte meg å være ydmyk når jeg samarbeider med andre, og det gjorde meg også mer takknemlig for at det lille jeg gjør, kan være med på å støtte Jehovas hensikt.

På grunn av kulturforskjeller syntes jeg likevel noen ganger at det var vanskelig å forstå hvorfor ting ble gjort på en bestemt måte. Så jeg måtte lære å være tålmodig og ikke overreagere. Etter hvert fikk jeg et mer riktig perspektiv, og jeg forsto at så lenge man følger veiledningen fra organisasjonen, kan Jehova støtte alle avgjørelser som blir tatt. Det er jo Jehova som får alt til å fungere.

Jeg sammenligner ofte den opplæringen jeg har fått på Betel, med den opplæringen Moses fikk. Moses var gjeter i 40 år, og det var en måte Jehova hjalp ham til å bli ydmyk på. Moses ble påvirket av at han fikk høyere utdanning, og det ble jeg også. Jeg ble stolt og stolte på meg selv, men Betel har lært meg å være ydmyk og stole på Jehova. Akkurat som Jehova var tålmodig med Moses, har han også vært tålmodig med meg.

Vi tok vare på Miwakos foreldre i 24 år, helt til de døde. Det ble mange telefonsamtaler, bekymringer og sykehusbesøk. Helsen til Masako, moren til Miwako, ble bare dårligere og dårligere, og etter hvert klarte hun bare så vidt å gå. Det var ikke lett for Masako å komme seg på møtene og ut på feltet, og de siste ukene hun levde, måtte hun bruke rullestol. Men hun elsket Jehova like høyt som før, og ansiktet hennes strålte når hun snakket om sannheten. Jeg syntes det var inspirerende å se at Masako fortsatte å tjene Jehova og var fornøyd og glad, uansett hvor vanskelig situasjonen hennes var.

I 2024 opplevde vi en stor og overraskende forandring. Etter å ha vært på Betel i over 30 år, ble vi sendt ut i distriktet. Nå tjener vi som spesialpionerer på øya Okinawa, og vi forkynner for familier som er stasjonert på en militærbase i nærheten. Den gode opplæringen vi fikk på Betel, gjorde overgangen mye lettere. Vi prøver å ha en god timeplan og bruke tiden best mulig ved å jobbe hardt og fokusere på tjenesten. Jehova har vært så god mot oss, og han har gitt oss bibelstudier som har blitt som familie. Vi forstår bedre enn noen gang hvorfor det er så viktig å elske mennesker. Miwako og jeg takker Jehova hver dag for den fantastiske oppgaven vi har fått.

JEG VIL AT JEHOVA SKAL FORTSETTE Å GJØRE MEG TIL EN BEDRE PERSON

Familien min godtar nå de valgene jeg har tatt, men de har ikke begynt å tjene Jehova. Men Jesus lovte at de som forlater familien sin for hans skyld, skulle få hundre ganger mer igjen nå. De skulle få en åndelig familie. (Mark 10:29, 30) Det opplevde jeg. Jeg har ikke tall på hvor mange familier rundt om i verden som opp gjennom årene har elsket meg og behandlet meg som et familiemedlem.

Jeg har fortsatt den Sannhetsboken som Wilson ga meg. Denne lille blå boken minner meg på hvordan Jehova hjalp meg til å finne ham. (1. Krøn 28:9) Mitt høyeste ønske er at Jehova skal fortsette å gjøre meg til en bedre person, og at jeg kan fortsette å lære andre om sannheten.