Jehova har lært meg opp helt fra jeg var ung

Før jeg fortsetter, vil jeg gå tilbake til begynnelsen. Jeg ble født under andre verdenskrig i Calgary i Canada. På slutten av 1940-tallet var det en ung pioner som het Donald Fraser, som banket på døren hjemme hos oss, og moren min begynte å studere Bibelen. Hun ble glad i sannheten, men fordi hun hadde så dårlig helse, kunne hun ikke være særlig aktiv i menigheten. Likevel gjorde hun framskritt og ble døpt i 1950. Dessverre døde hun mindre enn to år senere. Faren min var ikke et Jehovas vitne på den tiden, men han lot en bror i menigheten holde begravelsestalen.

Noen dager etter begravelsen ble jeg invitert med på et møte av en eldre salvet søster som het Alice. Hun kjente meg fordi jeg hadde pleid å være med på helgemøter når moren min var frisk nok til å komme. Jeg spurte faren min om jeg kunne få bli med på møtet. Det fikk jeg lov til. I tillegg bestemte han seg for å være med selv. Han ville bli med denne «ene gangen» for å takke broren som hadde holdt talen i begravelsen til moren min. På møtet den kvelden var det tjenesteskole og tjenestemøte. Når faren min først skulle være med på et møte, kunne ikke programmet ha passet bedre. Han hadde faktisk gått på kurs i å holde taler, og han syntes det han hørte den kvelden, var interessant. Faren min bestemte seg for å komme på dette møtet hver uke. Litt etter litt begynte han å gå på andre møter også.

På den tiden pleide skoletjeneren å innlede møtet med å lese opp navnene på de brødrene som var tilmeldt skolen, og hver av dem svarte: «Her!» En kveld ba jeg om at navnet mitt måtte bli lest opp på det neste møtet. Broren roste meg for det, men spurte ikke om jeg forsto hva det dreide seg om.

Jeg ante ikke at dette betydde at jeg skulle holde taler på tjenesteskolen. Jeg hadde jo bare lyst til at navnet mitt skulle bli lest opp! På møtet den neste uken ble navnet mitt ropt opp, og jeg svarte stolt: «Her!» Etter møtet roste brødrene og søstrene meg. Noen uker etter det igjen fikk jeg den papirlappen som jeg snakket om i begynnelsen av artikkelen.

Nå gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort! På den tiden måtte de som var tilmeldt tjenesteskolen, holde taler på mellom seks og åtte minutter. Det fantes ikke noe oppdrag som bare var bibellesning. Faren min hjalp meg med å lage talen og fikk meg til å øve 20 ganger før jeg holdt den. Etterpå fikk jeg noen nyttige råd av skoletjeneren. Opp gjennom årene har Jehova gitt meg opplæring gjennom faren min, dyktige brødre og søstre og sin organisasjon.

OPPLÆRINGEN FORTSETTER

Da jeg begynte å forkynne, var det Alice, som jeg nevnte tidligere, som lærte meg opp. På den tiden ble vi oppfordret til å lese tre skriftsteder for beboeren og så tilby en bok. Når det var min tur til å ta en dør, begynte Alice med å presentere seg selv og starte samtalen, og så spurte hun meg om jeg ville lese det første skriftstedet. Etter det fortsatte jeg samtalen. Så leste jeg det andre og det tredje skriftstedet, og til slutt tilbød jeg boken. Etter hvert lærte jeg å presentere meg selv og starte samtalen. Etter at faren min ble døpt, i slutten av 1954, overtok han opplæringen av meg i forkynnelsen. Som aleneforelder gjorde han det han kunne for å oppdra meg i sannheten. Han var opptatt av at vi skulle ha gode åndelige rutiner. Så jeg visste alltid hva vi skulle på møtekveldene og på lørdag og søndag formiddag.

Jeg gjorde det helt gjennomsnittlig på skolen. Men i løpet av de tolv årene jeg gikk på skole, lærte jeg mye jeg har hatt nytte av resten av livet. Jeg lærte for eksempel mye matematikk og engelsk grammatikk. Den undervisningen jeg fikk i engelsk og i kreativ skriving, har vært nyttig for meg i den oppgaven jeg har nå i redaksjonsavdelingen.

Jeg blir ofte spurt om hvor musikkinteressen min kommer fra. Begge foreldrene mine var glad i musikk. Da jeg var sju år, tok jeg pianotimer i en periode. Men pianolæreren var ikke spesielt imponert over meg. Hun sa til faren min at jeg ikke burde fortsette med pianotimer. Og det kan jeg egentlig forstå, for jeg var ikke særlig motivert på den tiden.

Etter noen måneder fant faren min en annen lærer. Denne gangen lærte jeg både å spille piano og å synge. Jeg både likte det og gjorde det bra. Som gutt hadde jeg en lys og fin stemme, og jeg vant noen konkurranser. Senere satte jeg meg som mål å få en utdanning innen musikk, sånn at jeg kunne bli musikklærer og tjene nok til å være i heltidstjenesten. Men etter hvert som jeg kom lenger ut i utdannelsen, skjønte jeg at jeg måtte bruke masse tid på å lese til eksamener i harmonilære, musikkhistorie og komposisjon. Så jeg avsluttet studiene og begynte som pioner. Dette var i 1963.

MANGE GLEDER SOM PIONER

Etter at jeg hadde vært pioner i et år, ble jeg sendt som spesialpioner til Kapuskasing i Ontario. Pionerpartneren min, Daniel Skinner, var mer enn dobbelt så gammel som meg. Han lærte meg mye om hvordan menigheten er organisert. Da jeg var 20 år, ble jeg utnevnt til å sitte i tjenesteutvalget i menigheten. Jeg hadde mye å lære. Nå fokuserer organisasjonen igjen på å lære opp unge brødre, og det er jeg veldig glad for. Hvis de er villige til å bli brukt og jobber hardt i de oppgavene de får, kan de være nyttige for Jehova selv om de er unge!

Om vinteren kunne temperaturen i Kapuskasing synke helt ned til 44 minusgrader. Andre ganger var det «bare» 33 minusgrader. Og siden Dan og jeg ikke hadde bil, måtte vi gå nesten uansett hvor vi skulle. Så det var ikke bare bare å bo i Kapuskasing. Men jeg opplevde også mye fint der. Blant annet møtte jeg en søster som het Linda Cole, som senere ble Linda Splane.

Linda elsket tjenesten og hadde mange fine gjenbesøk. Hun var gavmild, snill og utadvendt. Moren hennes, som het Goldie, var en trofast søster. Til å begynne med likte ikke faren hennes, Allen, Jehovas vitner. Men til tross for motstanden fra Allen tok Goldie regelmessig med Linda og brødrene hennes, John og Gordon, på møtene og ga dem opplæring i forkynnelsen. Både Goldie, Linda, John og Gordon har alle vært pionerer. Etter mange år ble også Allen døpt, og han ble en ivrig bror i menigheten.

I 1965 ble jeg invitert til et Kurs i Rikets tjeneste på Betel i Canada i en måned for å få mer opplæring. Under kurset ble jeg spurt om å fylle ut en Gilead-søknad. Jeg hadde aldri tenkt på misjonærtjeneste, for jeg tenkte at jeg ikke var flink nok, men jeg fylte ut søknaden. Jeg ble invitert til den 42. klassen. På Gilead fikk vi jevnlig tilbakemeldinger fra lærerne om hva vi kunne jobbe med. I den første tilbakemeldingen jeg fikk, ble jeg oppfordret til å lære så mye som mulig om organisasjonen mens jeg var på skolen. Det var virkelig god veiledning til en 21-åring.

I noen av leksjonene på Gilead lærte vi hvordan vi kunne samarbeide med og håndtere reportere og journalister fra radio- og tv-stasjoner og aviser. Det syntes jeg var veldig spennende! Lite visste jeg hvor nyttig denne opplæringen skulle bli for meg i framtiden. Jeg skal fortelle mer om det senere.

TIL SENEGAL

Etter Gilead fikk jeg i oppdrag å være misjonær i Senegal i Afrika. Noen dager etter uteksamineringen var jeg og misjonærpartneren min, Michael Höhle, på vei dit. På den tiden var det cirka 100 forkynnere der i landet.

Etter noen måneder i oppgaven ble jeg invitert til å hjelpe til på avdelingskontoret en dag i uken. På den tiden var «avdelingskontoret» bare et rom i et misjonærhjem. Men Emmanuel Paterakis, som var avdelingstjener, minnet meg på at uansett hvor stort eller lite avdelingskontoret var, så representerte det Jehovas organisasjon i det landet. En gang bestemte bror Paterakis at vi skulle skrive et oppmuntringsbrev til alle misjonærene. På den tiden fantes det ingen enkel eller billig måte å kopiere brev på, så vi måtte skrive et og et brev om gangen på en gammeldags skrivemaskin. Det var mye jobb, for det skulle ikke være en eneste feil i brevet!

Før jeg skulle reise hjem til mitt eget misjonærhjem den kvelden, ga bror Paterakis meg en konvolutt. Han sa: «David, du har fått et brev fra Selskapet.» Senere, da jeg åpnet konvolutten, så jeg at det var et av de brevene jeg hadde skrevet! Den opplevelsen lærte meg å ha respekt for organisasjonen uansett hvor stort eller lite det lokale avdelingskontoret måtte være.

Jeg ble venner med mange brødre og søstre i menigheten, og jeg var sammen med lokale familier de fleste lørdagskveldene. Det var en fin tid, og vi har fortsatt kontakt. I Senegal måtte jeg snakke fransk, og jeg har hatt nytte av å kunne det språket når jeg har besøkt avdelingskontorer rundt omkring i verden.

I 1968 ble Linda og jeg forlovet. I lang tid prøvde jeg å finne meg en deltidsjobb, sånn at Linda kunne komme til Senegal og vi kunne være pionerer sammen der. Men det var ikke vanlig å ansette utlendinger, så det var vanskelig for meg å få noe arbeid. Til slutt reiste jeg tilbake til Canada. Vi giftet oss, og så fikk vi i oppgave å tjene som spesialpionerer i Edmundston, en liten by i provinsen New Brunswick som ligger på grensen til provinsen Quebec.

PIONERTJENESTE I NEW BRUNSWICK OG I QUEBEC

Det var ingen Jehovas vitner i Edmundston, og det var få som studerte Bibelen. De fleste i området var katolikker, og troen deres påvirket nesten alle sider av livet deres. På nesten alle hus var det et skilt der det sto: «Jehovas vitner er ikke velkommen.» På den tiden fokuserte vi ikke like mye på å respektere sånne skilt som nå, så vi banket på hos alle enten det var et skilt der eller ikke. Hver uke pleide en katolsk organisasjon å ha en liten artikkel i lokalavisen som oppfordret til «heksejakt på Jehovas vitner». Det var bare fire «hekser» i byen – Victor og Velda Norberg og Linda og jeg – så vi trengte ikke å lure på hvem de snakket om!

Jeg kommer aldri til å glemme kretstilsynsmannens første besøk. På slutten av uken sa han: «Det beste dere kan håpe på mens dere er her, er kanskje å gradvis bryte ned fordommene som er her.» Fra da av hadde vi det som mål – og det fungerte! Sakte, men sikkert begynte folk å se forskjellen mellom ydmyke Jehovas vitner og stolte ledere i den katolske kirke. I dag er det en liten menighet i denne byen.

Vi var i Edmundston i cirka et år. Så ble vi spurt om å hjelpe til i en stor menighet i Quebec by. Vi rakk å være sammen med de gjestfrie brødrene og søstrene der i seks måneder før vi ble spurt om å begynne i reisetjenesten.

De neste 14 årene reiste vi i forskjellige kretser i provinsen Quebec. Det var en spennende periode! Det var virkelig full fart i arbeidet i Quebec, og det var ikke uvanlig å se flere familier på vei inn i sannheten i samme menighet.

TROFASTE BRØDRE OG SØSTRE SOM VI IKKE GLEMMER

Det er lett å bli glad i fransk-kanadiske brødre og søstre. De er glade, engasjerte, åpne og direkte. Men det var ikke alltid lett for dem å bli Jehovas vitner, for de kunne møte intens motstand fra familien sin. Noen ungdommer fikk dette ultimatumet fra foreldrene sine: «Slutt å studere med Jehovas vitner, eller flytt hjemmefra!» Det var ikke mange – om i det hele tatt noen – som ga etter for presset. Jehova må være så stolt av dem!

Det ville nesten ha vært dårlig gjort av meg å ikke nevne de fantastiske alminnelige pionerene og spesialpionerene som tjente i Quebec på den tiden. De fleste av dem kom fra andre deler av Canada. I tillegg til at de måtte lære seg fransk, måtte de bli vant til den lokale kulturen. De måtte også forstå tankegangen til folk, og den var veldig påvirket av den katolske troen.

Spesialpionerer ble ofte sendt til isolerte områder der det ikke var noen forkynnere. De som bodde der, hadde ofte fordommer mot Jehovas vitner. Så det var vanskelig for spesialpionerene å finne et sted å bo og enda vanskeligere å få seg en liten deltidsjobb. På grunn av det måtte noen ganger til og med nygifte par bo sammen med to, fire eller seks andre for å dele på utgiftene. De hadde rett og slett ikke råd til å bo for seg selv. Disse trofaste pionerene sto virkelig på i tjenesten. Når de begynte å studere med noen, gjorde de alt de kunne for å hjelpe dem framover. Nå som det er mange lokale forkynnere i Quebec, har mange av disse pionerene reist videre til steder med større behov.

Mens vi var i reisetjenesten og besøkte menigheter, prøvde vi vanligvis å samarbeide med ungdommer på lørdag morgen. Det gjorde at vi fikk snakke med dem og høre hvilke utfordringer de møtte. Noen av de ungdommene vi samarbeidet med, tjener nå i utlandet som misjonærer eller i andre oppgaver.

På den tiden var det noen menigheter som ikke hadde mulighet til å dekke reiseutgiftene våre. Så noen ganger gikk vi tom for penger før måneden var over. Når det skjedde, måtte vi stole helt og fullt på Jehova, siden han var den eneste som var klar over situasjonen vår. Og han sviktet oss aldri. På en eller annen måte hadde vi alltid nok til å kunne reise videre til neste menighet.

JEG LÆRER AV TROFASTE BRØDRE

Som jeg nevnte tidligere, hadde jeg stor nytte av Gilead-leksjonene om mediehåndtering. Mens vi var i Quebec, fikk vi mange muligheter til å fortelle om Jehovas vitner på radio, på tv og i aviser. Jeg fikk ofte samarbeide med bror Léonce Crépeault. Han var kretstilsynsmann og hadde mye erfaring i mediehåndtering. Når han henvendte seg til viktige personer i mediebransjen, prøvde han ikke å gi inntrykk av at han var noe annet enn det han var. Han pleide å si: «Kollegaen min og jeg er bare to enkle bibellærere. Vi vet veldig lite om PR. Men vi har fått i oppgave å fortelle folk om et stort stevne som Jehovas vitner skal ha. Vi hadde vært veldig takknemlige hvis du kunne hjelpe oss.» Hans ydmyke måte å gå fram på åpnet mange dører som ellers ville vært stengt.

Senere fikk jeg i oppgave å samarbeide med bror Glen How, en av advokatene våre. Vi arbeidet med krevende juridiske saker som mediene likte å kommentere. Igjen hadde jeg nytte av opplæringen jeg fikk på Gilead, og jeg fikk god bruk for den erfaringen jeg hadde fått sammen med Léonce. Det var et privilegium å få samarbeide med bror How. Han var uredd når han forsvarte organisasjonen i rettssystemet. Men han var først og fremst en mann med sterk tro og dyp kjærlighet til Jehova.

I 1985 ble vi tildelt en krets i det vestlige Canada, i nærheten av der faren min bodde. Det gjorde det lettere for oss å gi ham nødvendig hjelp og støtte. Han døde tre måneder senere. Vi fortsatte å tjene i kretser i det vestlige Canada fram til 1989. Da fikk vi oss en stor overraskelse. Vi ble invitert til å begynne på Betel i USA. Det betydde at vi måtte slutte i reisetjenesten etter nesten 19 år. I alle de årene ble vi godt tatt vare på av gjestfrie brødre og søstre. Vi bodde i hundrevis av hjem og fikk servert tusenvis av måltider. Vi er så takknemlige mot alle som åpnet hjemmet sitt for oss og delte bord med oss.

VI FLYTTER TIL USA

Da vi kom til Brooklyn, begynte jeg i tjenesteavdelingen. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for den opplæringen jeg fikk der. En av de tingene jeg lærte, er at man ikke skal tro at man vet noe, før man har fått alle fakta på bordet. I 1998 ble jeg overført til redaksjonsavdelingen, der jeg fortsatt lærer mye om å skrive. I mange år hadde jeg det privilegiet å hjelpe bror John Barr, som var koordinator for redaksjonsutvalget. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for den opplæringen jeg fikk av ham, og den tiden jeg fikk sammen med ham. Han hadde en vakker kristen personlighet.

Det er en stor glede å samarbeide med de ydmyke brødrene og søstrene i redaksjonsavdelingen. De vet hvor avhengige de er av Jehova for å lykkes i oppgaven sin. De er fullstendig klar over at det gode de utretter, er et resultat av Jehovas ånd, ikke deres egne evner eller talenter.

For Linda og meg har det også vært en stor glede å besøke trofaste brødre og søstre i 110 land. Vi har med egne øyne sett den kjærligheten som misjonærer, medlemmer av utvalget ved avdelingskontorene og andre heltidstjenere har til Jehova. Det har også gjort inntrykk på meg å se hvor ivrige og trofaste de lokale forkynnerne rundt omkring i verden er. De setter Guds rike først selv om de møter utfordringer som økonomiske vanskeligheter, forfølgelse og krig. Jehova må være veldig glad i dem!

Opp gjennom årene har Linda vært en fantastisk støtte for meg mens jeg har prøvd å ta hånd om ansvarsoppgavene mine. Hun er glad i mennesker og ser alltid etter muligheter til å hjelpe andre. Hun er også veldig flink til å starte uformelle samtaler. Hun har hjulpet mange inn i sannheten og har også hjulpet uvirksomme til å komme i gang igjen. Linda har virkelig vært en gave fra Jehova! Etter hvert som vi har blitt eldre, er vi veldig takknemlige for den praktiske hjelpen vi har fått av yngre brødre og søstre. De har hjulpet oss når vi har vært ute på reise, og med andre ting. – Mark 10:29, 30.

Når jeg ser tilbake på de åtte siste tiårene, blir jeg takknemlig. Jeg er enig med den salmisten som skrev: «Gud, du har lært meg opp helt fra jeg var ung, og fremdeles forkynner jeg om dine enestående gjerninger.» (Sal 71:17) Det ønsker jeg å fortsette med så lenge jeg lever.