Ros gjør oss godt
1 «Har jeg ikke vært flink jente i dag?» hikstet den lille jenta ved sengetid. Spørsmålet kom overraskende på moren. Enda hun hadde lagt merke til hvor hardt den lille datteren hadde anstrengt seg for å oppføre seg pent den dagen, hadde hun ikke sagt et eneste rosende ord til henne. Denne lille jentas tårer burde minne oss om at vi alle — både unge og gamle — trenger ros. Oppmuntrer vi dem vi har rundt oss, ved å gi uttrykk for at vi er glad for det gode de gjør? — Ordsp. 25: 11.
2 Vi har mange gode grunner til å rose våre trosfeller. Eldste, menighetstjenere og pionerer arbeider hardt for å utføre sine ansvarsoppgaver. (1. Tim. 4: 10; 5: 17) Gudfryktige foreldre gjør så godt de kan for å oppdra barna sine i samsvar med Jehovas normer. (Ef. 6: 4) Kristne ungdommer kjemper en hard kamp for å motstå «verdens ånd». (1. Kor. 2: 12; Ef. 2: 1—3) Andre tjener Jehova trofast til tross for høy alder, helseproblemer eller andre prøvelser. (2. Kor. 12: 7) Alle disse fortjener ros. Viser vi at vi er klar over og glad for de prisverdige anstrengelsene de gjør seg?
3 Personlig og konkret ros: Vi liker alle å høre ros fra podiet. Men det virker enda mer oppkvikkende på oss når vi får ros som er rettet til oss personlig. Et eksempel på konkret ros er det som Paulus skrev i Romerne, kapittel 16, om blant andre Føbe, Priska og Akvilas, Tryfena og Tryfosa og Persis. (Rom. 16: 1—4, 12) Så oppmuntrende disse ordene må ha vært for disse trofaste kristne! Når vi gir våre brødre og søstre slik ros, blir de forsikret om at det er bruk for dem, og vi blir mer sammensveist. Har du gitt noen konkret og personlig ros i det siste? — Ef. 4: 29.
4 Fra hjertet: For at rosen virkelig skal virke oppmuntrende, må den være oppriktig. Folk merker om vi snakker fra hjertet, eller om vi bare ’smigrer med vår tunge’. (Ordsp. 28: 23) Når vi øver oss på å legge merke til andres gode egenskaper, blir det naturlig for oss å ville rose dem. La oss være rause med oppriktig ros. Vi vet jo at «et ord i rette tid — hvor godt er ikke det!» — Ordsp. 15: 23.