Spørrespalten
● Når kan en som vi studerer Bibelen med, eller andre bli oppfordret til å delta i felttjenesten og bli regnet som forkynner?
Vi har all grunn til å glede oss når nye ønsker å slutte seg til oss i forkynnelsesarbeidet. Samtidig er vi klar over at vi må beskytte Jehovas navn og menigheten mot vanære. Både de eldste og forkynnerne for øvrig må derfor legge god dømmekraft for dagen når de tenker på å innby noen til å delta i tjenesten.
Generelt sett er den forkynneren som leder det ukentlige bibelstudiet, den som har best mulighet til å vurdere den nyes åndelige fremskritt. Ved å lytte til det den nye sier, og iaktta hans oppførsel fra uke til uke vil en våken lærer kunne se om han har latt Guds Ord slå rot i sitt hjerte. Det vil i så tilfelle få ham til å bringe sitt liv i harmoni med Jehovas rettferdige normer. — Jak. 1: 21; 1. Tess. 2: 13.
Men før vi innbyr en ny til å bli med oss ut i forkynnelsesarbeidet, bør vi repetere de spørsmålene som står på side 124, avsnitt 1, i boken Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler. Hvis du, som underviser ham, mener at han kan svare bekreftende på de 11 spørsmålene som står der, kan han uten tvil også gjøre det, og han vil da være rede til å delta i forkynnelsen sammen med deg. Men hvis det er noe du er usikker på, kan du ved en passende anledning repetere utvalgte skriftsteder og oppfordre ham til å uttale seg. På denne måten kan du forvisse deg om at han forstår betydningen av å oppfylle alle de bibelske kravene, også nødvendigheten av å avholde seg fra tobakk. (Matt. 28: 20) Hvis du føler at du trenger et godt råd, kan du snakke med en av de eldste, kanskje med bokstudielederen din. Han kan kanskje snakke med den nye hvis det ser ut til å være tilrådelig.
Når en ny forkynner leverer inn sin felttjenesterapport for første gang, vil menighetens sekretær merke seg dette og si fra til tjenestetilsynsmannen. Tjenestetilsynsmannen vil så ved første anledning drøfte den nyes kvalifikasjoner med den broren eller søsteren som leder bibelstudiet. Deretter vil han snakke personlig med den nye for å bli bedre kjent med vedkommende og drøfte de plikter og gleder som er forbundet med å avlegge et offentlig vitnesbyrd om Jehovas navn og rike. Etter å ha konferert med den presiderende tilsynsmann vil så tjenestetilsynsmannen be sekretæren om å skrive ut et opptegnelseskort for den nye forkynneren hvis han er kvalifisert. På denne måten vil de eldste bedre kunne hjelpe de nye. Hvilke krav som må oppfylles av barn som skal regnes som forkynnere, er nevnt på side 125, avsnitt 1, i boken.
Når vi alle har Jehovas høye normer i tankene, kan vi være forvisset om at han vil fortsette å velsigne oss med sin ånd etter hvert som tallet på disipler øker fra år til år.
● Er det riktig å skrive til Selskapet i Brooklyn eller til dets avdelingskontorer for å få oppgitt navn og adresse til personer som en kan ha som pennevenner?
Vi anbefaler at forkynnere som ønsker å korrespondere med brødre og søstre i andre byer eller i andre land, ordner med dette selv. Mange benytter stevnene til å gjøre seg kjent med andre forkynnere og har fortsatt bekjentskapet gjennom en regelmessig korrespondanse. Dette har ofte resultert i at det er blitt knyttet varige vennskapsbånd. Det er ikke noe galt i å føre en slik personlig korrespondanse. Men når det gjelder å skaffe seg navn og adresser med tanke på dette, er det noe den enkelte selv må ordne. Alle navn og adresser i Selskapets kartotek og i menighetens kartotek er konfidensielle og kan ikke oppgis til noen til personlig bruk.
På skolen blir elevene ofte som et ledd i undervisningen oppfordret til å skaffe seg pennevenner. I noen tilfelle har yngre forkynnere avlagt et godt vitnesbyrd og vakt interesse for sannheten på denne måten. Det er imidlertid opp til den enkelte selv å avgjøre hvorvidt han skal ta del i en slik brevskrivning gjennom skolen. I betraktning av den advarselen som blir gitt i 1. Korinter 15: 33 (EN) om «dårlig omgang», gjør de som skriver til verdslige mennesker, vel i å ha i tankene at hensikten med en slik korrespondanse bør være å avlegge et vitnesbyrd om Riket og ikke å framelske verdslige interesser.