«I farer på havet»

I NATTEMØRKET seiler et skip med 276 personer om bord innover mot en øy i Middelhavet. Mannskapet og passasjerene er helt utslitt etter at de er blitt kastet hit og dit på det stormpiskede havet i 14 dager. Ved daggry ser de en bukt, og de prøver å sette fartøyet på grunn. Men forstavnen setter seg bom fast, og bølgene slår akterstavnen i stykker. Alle om bord forlater skipet og klarer å komme seg inn til strendene på Malta ved å svømme eller ved å holde seg fast i planker og andre gjenstander. Kalde og medtatte sleper de seg gjennom den frådende brenningen. Blant passasjerene er den kristne apostelen Paulus. Han er på vei til Roma, der han skal stilles for retten. — Apostlenes gjerninger 27: 27—44.

Forliset utenfor Malta var ikke den første livstruende hendelsen Paulus hadde vært ute for på havet. Noen år tidligere skrev han: «Tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg tilbrakt i dypet.» Han fortalte også at han hadde vært «i farer på havet». (2. Korinter 11: 25—27) Paulus’ sjøreiser hadde hjulpet ham til å oppfylle sin gudgitte rolle som «en apostel for nasjonene». — Romerne 11: 13.

Hvor vanlige var sjøreiser i det første århundre? Hvilken rolle spilte denne reisemåten for utbredelsen av kristendommen? Hvor trygg var den? Hva slags fartøyer ble brukt? Og hvordan ble passasjerene tatt hånd om?

Romas behov for sjøhandel

Romerne kalte Middelhavet Mare Nostrum — Vårt hav. Å ha kontroll over skipsrutene var ytterst viktig for Roma av mer enn militære grunner. Mange byer i Romerriket var enten havnebyer eller fikk forsyninger fra slike. Romas havneby var for eksempel det nærliggende Ostia, mens Korint benyttet seg av Lekaion og Kenkreai, og Antiokia i Syria fikk forsyninger fra Selevkia. Gode sjøforbindelser mellom disse havnebyene sikret god kommunikasjon med viktige byer og gjorde det mulig å administrere de romerske provinsene på en effektiv måte.

Roma var også avhengig av skipsfarten for å få tak i de fødevarene byen trengte. Med en befolkning på rundt en million hadde Roma et enormt behov for korn — et sted mellom 250 000 og 400 000 tonn i året. Hvor kom alt dette kornet fra? Ifølge Flavius Josefus skal Herodes Agrippa II ha sagt at Nord-Afrika skaffet Roma mat i åtte av årets måneder, mens Egypt sendte nok korn til å dekke byens behov de fire andre månedene. Tusenvis av sjøgående fartøyer var med på å frakte korn til Roma.

For at romernes ønske om luksus skulle bli tilfredsstilt, ble alle slags handelsvarer skaffet til veie gjennom den blomstrende sjøhandelen. Mineraler, steinblokker og marmor ble skipet ut fra Kypros, Hellas og Egypt, og tømmer ble fraktet fra Libanon. Vin kom fra Smyrna, nøtter fra Damaskus og dadler fra Palestina. Salver og gummi ble hentet i Kilikia, ull i Milet og Laodikea, tekstiler i Syria og Libanon og purpurtøyer i Tyrus og Sidon. Fargestoffer ble sendt fra Tyatira og glass fra Alexandria og Sidon. Silke, bomull, elfenben og krydder ble innført fra Kina og India.

Hva kan sies om det skipet som forliste utenfor Malta med Paulus om bord? Det var et kornskip, «en båt fra Alexandria som skulle seile til Italia». (Apostlenes gjerninger 27: 6; se NW, fotnoten.) Kornskipene ble eid av privatpersoner fra Hellas, Fønikia og Syria, og det var også disse som førte kommandoen over dem og utrustet dem. Skipene ble imidlertid leid av staten. Historikeren William M. Ramsay sier: «Som i tilfellet med inndriving av skatter fant myndighetene ut at det var lettere å sette bort arbeidet til andre enn selv å organisere det enorme maskineriet i form av mannskap og utstyr som trengtes til denne omfattende tjenesteytelsen.»

Paulus fullførte reisen til Roma på et fartøy som hadde «Zevs’ sønner» som gallionsfigur. Dette var også et skip fra Alexandria. Det la til land i Puteoli i Napolibukta, den havnebyen kornskipene vanligvis seilte til. (Apostlenes gjerninger 28: 11—13) Fra Puteoli — våre dagers Pozzuoli — ble lasten enten fraktet over land eller sendt med mindre fartøyer nordover langs kysten og opp elven Tiber til hjertet av Roma.

Passasjerer på frakteskip?

Hvorfor reiste Paulus og de soldatene som voktet ham, med et frakteskip? For å få svar på det må vi se nærmere på hva det innebar å reise sjøveien som passasjer i de dager.

I det første århundre fantes det ikke noe slikt som passasjerskip. De fartøyene som ble brukt av reisende, var handelsskip. Og det kan være at alle slags folk — deriblant statsfunksjonærer, intellektuelle, predikanter, trollmenn, kunstnere, idrettsmenn, kjøpmenn, turister og pilegrimer — seilte med dem.

Det fantes riktignok mindre båter som fraktet passasjerer og last i farvannene langs kysten. Paulus kan ha brukt et slikt fartøy for å ’komme over til Makedonia’ fra Troas. Små fartøyer kan ha brakt ham til og fra Aten mer enn én gang. Han kan også ha brukt en liten båt da han senere reiste fra Troas til Patara via øyene nær kysten av Lilleasia. (Apostlenes gjerninger 16: 8—11; 17: 14, 15; 20: 1—6, 13—15; 21: 1) Det var tidsbesparende å bruke slike små fartøyer, men de kunne ikke gå særlig langt ut fra land. Så de skipene som førte Paulus til Kypros og deretter til Pamfylia, og de skipene han brukte for å reise fra Efesos til Cæsarea og fra Patara til Tyrus, må ha vært betraktelig større. (Apostlenes gjerninger 13: 4, 13; 18: 21, 22; 21: 1—3) Det fartøyet Paulus var om bord på da han forliste utenfor Malta, ble nok også ansett som stort. Hvor store kunne slike skip være?

På bakgrunn av opplysninger i litterære kilder sa en forsker: «Det minste rominnholdet som folk i antikken anså som generelt nyttig, var omkring 70—80 tonn. En svært populær størrelse, i hvert fall i hellenistisk tid, var 130 tonn. En 250-tonner var også et vanlig syn, selv om den unektelig var større enn gjennomsnittet. I romersk tid var de skipene som ble brukt i imperiets transporttjeneste, enda større, for rominnholdet skulle helst være 340 tonn. De største skipene på sjøen kom opp i 1300 tonn, eller kanskje noe mer.» Ifølge en beskrivelse som ble ført i pennen i det andre århundre e.v.t., var kornskipet «Isis» fra Alexandria over 55 meter langt og omkring 14 meter bredt, hadde et lasterom som var omkring 13 meter dypt, og kunne trolig frakte over tusen tonn korn og kanskje noen hundre passasjerer.

Hvordan ble de reisende tatt hånd om på et kornskip? Ettersom skipene først og fremst var beregnet på last, kom passasjerene i andre rekke. Det ble ikke sørget for mat til dem eller gitt dem noen hjelp, bortsett fra at de fikk vann. De sov på dekket, kanskje under et slags telt, som ble reist om natten og tatt ned hver morgen. Selv om de reisende muligens fikk lov til å bruke byssa i forbindelse med matlaging, måtte de selv ha med seg alt de trengte for å lage mat, spise, vaske seg og sove — fra gryter og panner til sengetøy.

Sjøreiser — hvor trygge var de?

Ettersom sjøfarerne i det første århundre manglet instrumenter — selv kompass — måtte de nøye seg med å navigere etter det de så. Derfor var det tryggest å reise når sikten var på sitt beste — vanligvis fra slutten av mai til midten av september. I de to månedene før og etter denne perioden kunne det være at kjøpmennene tok sjansen på å legge ut på sjøen. Men om vinteren var det ofte skyer og skodde som skjulte landemerker og solen om dagen, og som skjulte stjernene om natten. Havet ble betraktet som lukket (latin: mare clausum) fra 11. november til 10. mars, bortsett fra i absolutte nødstilfeller. De som reiste sent i sesongen, risikerte å måtte overvintre i en fremmed havn. — Apostlenes gjerninger 27: 12; 28: 11.

Bød det på noen fordeler å reise sjøveien i stedet for over land, trass i at det medførte farer og var sesongbetont? Ja, i høyeste grad! Å reise sjøveien var mindre slitsomt, billigere og raskere. Når vinden var gunstig, kunne et skip tilbakelegge 150 kilometer på en dag. En vanlig dagsetappe under en lang reise til fots var 25—30 kilometer.

Seilhastigheten var nesten fullstendig avhengig av vinden. Å reise sjøveien fra Egypt til Italia medførte en kontinuerlig kamp mot motvind, selv i den beste tiden på året. Den korteste ruten gikk vanligvis via Rhodos eller Myra eller en annen havneby på kysten av Lykia i Lilleasia. Etter at kornskipet «Isis» en gang hadde møtt stormer og var kommet ut av kurs, ankret det opp i Pireus 70 dager etter at det hadde seilt ut fra Alexandria. Med vind overveiende fra nordvest i ryggen kunne tilbakereisen fra Italia trolig gjøres unna på 20—25 dager. Til lands ville den samme reisen kreve over 150 dager i godt vær, uansett retning.

Det gode budskap bringes langt av sted sjøveien

Paulus var tydeligvis klar over farene ved sjøreiser utenom sesongen. Han advarte til og med mot å legge ut på sjøen sent i september eller tidlig i oktober, for han sa: «Menn, jeg skjønner at sjøreisen kommer til å medføre skade og stort tap, ikke bare når det gjelder lasten og båten, men også når det gjelder våre sjeler.» (Apostlenes gjerninger 27: 9, 10) Men den ansvarshavende offiseren ignorerte disse ordene, og det førte til forliset utenfor Malta.

Mot slutten av sin misjonsvirksomhet hadde Paulus opplevd forlis minst fire ganger. (Apostlenes gjerninger 27: 41—44; 2. Korinter 11: 25) Men forkynnere av det gode budskap i den første kristne tid lot ikke være å legge ut på sjøen på grunn av overdreven bekymring for slike eventualiteter. De drog full nytte av alle tilgjengelige transportmidler for å utbre budskapet om Riket. Og i lydighet mot Jesu befaling avla de et vitnesbyrd vidt og bredt. (Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8) Takket være deres nidkjærhet, den tro som er blitt vist av dem som har fulgt deres eksempel, og Jehovas hellige ånds ledelse har det gode budskap nådd de fjerneste avkroker på den bebodde jord.

[Bilderettigheter på side 31]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.