Jesu fødsel — den sanne beretningen

TENK på en kjent begivenhet i ditt lands historie. Den er godt dokumentert, for den er omtalt av flere enn én historieskriver. Hva så om noen sa til deg at denne begivenheten aldri hadde funnet sted, at den bare var en myte? Eller for å se det i et mer personlig perspektiv: Hva om noen påstod at mye av det familien din hadde fortalt deg om din egen bestefars fødsel og tidlige liv, ikke var riktig? I begge tilfeller kunne bare en antydning om noe slikt gjøre deg opprørt. Du ville selvfølgelig ikke godta slike påstander uten videre.

Likevel er det vanlig at kritikere i dag avviser det evangelieskribentene Matteus og Lukas har fortalt om Jesu fødsel. De sier at beretningene deres er håpløst motstridende og uforenelige, og at begge inneholder åpenbare usannheter og historiske feil. Kan dette stemme? I stedet for å godta slike påstander er det bedre at vi undersøker evangelieberetningene selv. La oss i den forbindelse se hva de kan lære oss i dag.

Skribentenes hensikt

Innledningsvis er det nyttig å huske hensikten med disse bibelske beretningene. De er ikke biografier; de er evangelier. Forskjellen har vesentlig betydning. En biografi kan fylle hundrevis av sider, der forfatteren prøver å vise hvordan hovedpersonen utviklet seg til å bli den skikkelsen som er så kjent. Noen biografer bruker derfor flere titalls sider på å beskrive hovedpersonens foreldre, fødsel og barndom. Slik er det ikke med evangeliene. Blant de fire evangelieberetningene er det bare hos Matteus og Lukas vi finner beskrivelser av Jesu fødsel og barndom. Men deres mål er ikke å vise hvordan Jesus utviklet seg til å bli den mannen han var. Husk at Jesu etterfølgere var innforstått med at han hadde levd som åndeskapning før han kom til jorden. (Johannes 8: 23, 58) Matteus og Lukas gravde derfor ikke i Jesu barndom for å forklare hva slags mann han ble. I stedet fortalte de om hendelser som tjente hensikten med evangeliene.

Og hva gikk denne hensikten ut på? Ordet «evangelium» betyr «godt budskap». Begge mennene hadde det samme budskapet — at Jesus er den lovte Messias, eller Kristus, at han døde for menneskenes synder, og at han ble oppreist til liv i himmelen. Men de to skribentene hadde nokså forskjellig bakgrunn og skrev for forskjellige lesere. Matteus, som var skatteoppkrever, utformet sin beretning først og fremst for jødiske lesere. Lukas, som var lege, skrev til den «høyt ærede Teofilus» — som trolig hadde en eller annen høy stilling — og gjennom ham til en bredt sammensatt leserkrets av jøder og ikke-jøder. (Lukas 1: 1—3) Hver skribent valgte ut de hendelsene som var mest relevante for og best egnet til å overbevise nettopp hans lesere. Derfor framhever Matteus’ beretning de profetiene i De hebraiske skrifter som ble oppfylt i forbindelse med Jesus. Lukas bruker på den annen side den mer klassiske historiske presentasjonsformen som hans ikke-jødiske lesere kan ha vært fortrolige med.

Ikke overraskende skiller disse to beretningene seg ut fra hverandre. Men de motsier ikke hverandre, slik enkelte kritikere hevder. De utfyller hverandre og føyer seg fint inn i hverandre, slik at vi får et mer fullstendig bilde.

Jesu fødsel i Betlehem

Både Matteus og Lukas forteller om et bemerkelsesverdig mirakel i forbindelse med Jesu fødsel — han ble født av en jomfru. Matteus viser at dette miraklet oppfylte en profeti som ble uttalt flere hundre år tidligere av Jesaja. (Jesaja 7: 14; Matteus 1: 22, 23) Lukas forklarer at Jesus ble født i Betlehem fordi en registrering som keiseren hadde gitt befaling om, innebar at Josef og Maria måtte reise dit. (Se rammen på side 7.) Det at Jesus ble født i Betlehem, hadde stor betydning. Flere hundre år tidligere hadde profeten Mika forutsagt at Messias skulle komme fra denne tilsynelatende ubetydelige byen i nærheten av Jerusalem. — Mika 5: 2.

Det som skjedde den natten Jesus ble født, er blitt berømt og danner grunnlaget for det julekrybbene framstiller. Men den virkelige historien skiller seg klart ut fra den som så ofte blir beskrevet. Historieskriveren Lukas, som forteller om den folketellingen som førte Josef og Maria til Betlehem, forteller også om de hyrdene som holdt til utendørs sammen med hjordene sine denne viktige natten. Disse to omstendighetene har fått mange bibelforskere til å trekke den slutning at Jesus ikke kunne ha blitt født i desember. De påpeker hvor lite sannsynlig det er at keiseren skulle ha tvunget jødene til å reise til hjembyene sine i den kalde og regnfulle årstiden, noe som kunne ha gjort dette opprørske folket rasende. Ifølge forskerne er det også lite trolig at hyrdene skulle ha holdt til utendørs sammen med hjordene sine under slike barske værforhold. — Lukas 2: 8—14.

Legg merke til at Jehova ikke valgte å kunngjøre sin Sønns fødsel for datidens velutdannede og innflytelsesrike religiøse ledere, men for hardføre arbeidsfolk som holdt til utendørs. De skriftlærde og fariseerne hadde sannsynligvis liten kontakt med hyrder, som på grunn av sitt uregelmessige arbeid ble hindret i å overholde enkelte av detaljene i den muntlige lov. Men Gud lot disse ydmyke, pålitelige mennene få en stor ære — en gruppe engler fortalte dem at Messias, som Guds tjenere hadde ventet på i flere tusen år, nettopp var blitt født i Betlehem. Det var disse mennene, og ikke de «tre konger» som så ofte blir framstilt i julekrybber, som besøkte Maria og Josef og fikk se dette uskyldige barnet ligge i en krybbe. — Lukas 2: 15—20.

Jehova ser med velvilje på dem som ydmykt søker sannheten

Gud ser med velvilje på mennesker som elsker ham og er oppriktig interessert i å se oppfyllelsen av hans hensikt. Dette er et tilbakevendende tema i de hendelsene som omgav Jesu fødsel. Da Josef og Maria omkring en måned etter Jesu fødsel framstiller ham i templet i lydighet mot Moseloven, frambærer de «et par turtelduer eller to dueunger» som offer. (Lukas 2: 22—24) Loven krevde egentlig en vær, men den tillot at de fattige nøyde seg med dette mindre kostbare alternativet. (3. Mosebok 12: 1—8) Tenk på det. Da Jehova Gud, universets Overherre, valgte ut den husstanden som hans elskede, enbårne Sønn skulle vokse opp i, var det ikke en rik familie han valgte, men en som var fattig. Hvis du er en forelder, burde dette tjene som en levende påminnelse om at den beste gaven du kan gi barna dine — en som er langt bedre enn materiell velstand eller prestisjefylt utdannelse — er et hjem der åndelige verdier blir satt på førsteplassen.

I templet er det to andre trofaste, ydmyke tilbedere som Jehova viser velvilje. Den ene er Anna, en 84 år gammel enke som ’aldri er borte fra templet’. (Lukas 2: 36, 37) Den andre er en trofast eldre mann som heter Simeon. Begge to er lykkelige over det privilegiet Gud har gitt dem — at de før de dør, får se ham som skal bli den lovte Messias. Simeon uttaler en profeti over barnet. Det er en profeti som gir håp, men som også bærer bud om sorg. Han forteller at den unge moren, Maria, en dag skal bli rammet av sorg på grunn av sin elskede sønn. — Lukas 2: 25—35.

Et barn i fare

Simeons profeti er en dyster påminnelse om at dette uskyldige barnet skal bli gjenstand for hat. Allerede mens Jesus er et spedbarn, kommer dette hatet til uttrykk. Matteus’ beretning forteller hvordan det går til. En rekke måneder er gått, og Josef, Maria og Jesus bor nå i et hus i Betlehem. De får uventet besøk av en gruppe fremmede. Trass i den måten det blir framstilt på i utallige julekrybber, sier ikke Matteus noe om hvor mange menn som kom på besøk, og han kaller dem heller ikke «vise menn» og slett ikke «tre konger». Han bruker det greske ordet mạgoi, som betyr «astrologer». Dette i seg selv burde gi leseren et vink om at det her er noe ondt i virksomhet, for astrologi er en kunst som Guds Ord fordømmer, og som trofaste jøder var nøye med å holde seg borte fra. — 5. Mosebok 18: 10—12; Jesaja 47: 13, 14.

Disse astrologene har fulgt en stjerne fra Østen og bærer fram gaver til «den jødenes konge som er født». (Matteus 2: 2) Men stjernen leder dem ikke til Betlehem. Den fører dem til Jerusalem og til Herodes den store. Ingen mann i verden har i så høy grad både midler til å skade barnet Jesus og et motiv for å gjøre det. Denne ærgjerrige, morderiske mannen hadde drept flere medlemmer av sin nærmeste familie som han betraktet som trusler.a Foruroliget over å høre om fødselen til en framtidig «jødenes konge» sender han astrologene av sted til Betlehem for å finne barnet. Da de drar, skjer det noe merkelig. Den «stjernen» som fikk dem til å reise til Jerusalem, ser ut til å bevege seg! — Matteus 2: 1—9.

Om det her var snakk om et virkelig lys på himmelen eller rett og slett et syn, vet vi ikke. Derimot vet vi at denne «stjernen» ikke var fra Gud. Med uhyggelig presisjon leder den disse hedenske religionsutøverne direkte til Jesus — et sårbart og hjelpeløst barn som bare blir beskyttet av en fattig tømmermann og hans hustru. Astrologene, som er blitt ført bak lyset av Herodes, ville trolig ha meldt fra til den hevngjerrige monarken, med den følge at barnet ville ha blitt drept. Men Gud griper inn gjennom en drøm og sender dem tilbake en annen vei. «Stjernen» må derfor ha vært et middel som ble brukt av Guds fiende, Satan, som ikke ville sky noe for å skade Messias. Så bakvendt det er at julekrybbene framstiller «stjernen» og astrologene som utsendinger fra Gud! — Matteus 2: 9—12.

Men Satan gir ikke opp. Hans brikke i dette spillet, kong Herodes, gir befaling om at alle spedbarn i Betlehem som er yngre enn to år, skal drepes. Satan kan imidlertid ikke vinne en kamp mot Jehova. Matteus forteller at Gud for lenge siden har forutsett til og med denne ondsinnete nedslaktingen av uskyldige barn. Jehova svarer igjen på Satans angrep og varsler Josef gjennom en engel om at han må flykte til Egypt for å finne trygghet. Matteus forteller så at Josef en tid senere flytter med sin lille familie enda en gang og til slutt slår seg ned i Nasaret, der Jesus vokser opp sammen med sine yngre brødre og søstre. — Matteus 2: 13—23; 13: 55, 56.

Kristi fødsel — hva den betyr for deg

Har du fått noen overraskelser under denne korte gjennomgangen av hendelsene rundt Jesu fødsel og tidlige barndom? Mange får det. De blir overrasket over å oppdage at beretningene i virkeligheten er harmoniske og nøyaktige, trass i at enkelte drister seg til å påstå det motsatte. De blir overrasket over å få vite at en del hendelser var forutsagt flere hundre år i forveien. Og de blir overrasket over at noen av nøkkelpunktene i evangeliene skiller seg klart ut fra framstillingen i tradisjonelle julefortellinger og julekrybber.

Men det som kanskje er mest overraskende, er at så mye av den tradisjonelle julefeiringen utelater de viktigste elementene i evangelieberetningene. Man tenker for eksempel lite på Jesu far — ikke Josef, men Jehova Gud. Tenk deg hva han må ha følt da han betrodde sin elskede Sønn til Josef og Maria for at de skulle oppdra og sørge for ham. Forestill deg hvor vondt det må ha vært for Jesu himmelske Far å la sin Sønn vokse opp i en verden der en hatefull konge planla å drepe ham mens han ennå var et lite barn! Det var dyp kjærlighet til menneskene som fikk Jehova til å bringe dette offeret. — Johannes 3: 16.

Den virkelige Jesus blir ofte borte i julefeiringen. Det finnes jo ingen vitnesbyrd om at han noen gang fortalte disiplene hvilken dag han ble født, og det er heller ikke noe som tyder på at hans etterfølgere feiret fødselsdagen hans.

Det var ikke sin fødsel, men sin død — og dens historieskapende betydning — Jesus påla sine etterfølgere å feire minnet om. (Lukas 22: 19, 20) Jesus ønsket ikke å bli husket som et hjelpeløst spedbarn i en krybbe, for det er på ingen måte det han er nå. Over 60 år etter at han ble henrettet, åpenbarte han seg i et syn for apostelen Johannes som en mektig konge som rir ut til strid. (Åpenbaringen 19: 11—16) Det er i denne rollen, som hersker i Guds himmelske rike, at vi må bli kjent med Jesus i dag, for han er en konge som skal forandre verden.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 7]

Tok Lukas feil?

HVORDAN kunne Jesus, som vokste opp i Nasaret og var kjent som nasareeren, være født i Betlehem, som lå 15 mil unna? Lukas forklarer: «Nå utgikk det i de dager en forordning fra keiser Augustus om at hele den bebodde jord skulle registreres (denne første registreringen fant sted da Kvirinius var stattholder i Syria); og alle drog av sted for å bli registrert, hver til sin egen by.» — Lukas 1: 1; 2: 1—3.

Kritikere retter kraftige angrep mot denne passasjen og sier at den er feilaktig, eller enda verre, en fabrikasjon. De hevder bestemt at denne folketellingen fant sted i år 6 eller 7 e.v.t., og at det var da Kvirinius var stattholder. Hvis de har rett, ville det reise alvorlig tvil om Lukas’ beretning, for kjensgjerningene viser at Jesus ble født i år 2 f.v.t. Men disse kritikerne overser to nøkkelpunkter. For det første erkjenner Lukas at det ble foretatt mer enn én folketelling — legg merke til at han henviser til «denne første registreringen». Han var altså klar over at det ble foretatt en annen, senere registrering. (Apostlenes gjerninger 5: 37) Den senere folketellingen er den samme som den historieskriveren Josefus omtalte, og den fant sted i år 6 e.v.t. For det andre behøver vi ikke å tidfeste Jesu fødsel til dette sene årstallet på grunn av opplysningen om at Kvirinius var stattholder. Hvorfor ikke? Fordi Kvirinius tydeligvis tjente i dette embetet to ganger. Mange historikere erkjenner at hans første periode omfattet år 2 f.v.t.

Noen kritikere sier at Lukas fant på folketellingen for å få det til å virke sannsynlig at Jesus ble født i Betlehem og dermed oppfylte profetien i Mika 5: 2. Ifølge denne teorien serverte Lukas en bevisst løgn, og ingen kritiker kan få en slik beskyldning til å harmonere med den samvittighetsfulle historieskriveren som skrev et av evangeliene og Apostlenes gjerninger.

En annen ting som ingen kritiker kan forklare, er at folketellingen i seg selv oppfylte en profeti. På 500-tallet f.v.t. profeterte Daniel om en hersker som ville la «en oppkrever dra gjennom det prektige riket». Ble dette oppfylt på Augustus og hans befaling om å gjennomføre en folketelling i Israel? Profetien forutsier videre at Messias, eller «paktens Leder», skulle bli knust under styret til denne herskerens etterfølger. Og Jesus ble virkelig «knust», henrettet, under styret til Augustus’ etterfølger, Tiberius. — Daniel 11: 20—22.

[Bilder]

Keiser Augustus (27 f.v.t. til 14 e.v.t.)

Keiser Tiberius (14—37 e.v.t.)

[Rettigheter]

Musée de Normandie, Caen, Frankrike

Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum

[Bilde på side 8]

Jehovas engel viste ydmyke hyrder velvilje ved å la dem få høre det gode budskapet om Kristi fødsel