Hvorfor forlater de religionssamfunnene?

PÅ MIDTEN av 1800-tallet var det nærmest uhørt for en som bodde i Preussen (nå det nordlige Tyskland), å si at han ikke tilhørte noen bestemt religion. Og det å gå over fra et av de etablerte religionssamfunnene til en dissenterkirke kunne føre til at en ble holdt under oppsikt av politiet. Tidene har forandret seg.

I dag er det et rekordstort antall tyskere som melder seg ut av kirkene. Det rapporteres at hver fjerde tysker ikke bekjenner seg til noen som helst religion. I Østerrike og Sveits er det en lignende utvikling. Hvis medlemskap er en religions livsblod, da er «Europas kirkesamfunn i ferd med å blø seg i hjel,» som den tyske skribenten Reimer Gronemeyer uttrykte det.

Hvorfor de vender religion ryggen

Hvorfor tar mange avstand fra organisert religion? Ofte er det av økonomiske grunner, særlig i land der medlemmene er pålagt å betale kirkeskatt. Mange spør seg hvorfor de pengene de har slitt for å tjene, skal gå til kirken. Noen tar avstand fra kirkens store velstand og makt. De er trolig enig med kardinal Joachim Meisner av Köln, som sa at kirkens velstand kan ha fått den til å vie materielle ting altfor stor oppmerksomhet og til «ikke å ta troen på Kristus alvorlig nok».

En rekke mennesker forlater sitt trossamfunn fordi de synes det som blir framholdt der, er tørt og kjedelig og ikke stiller deres åndelige sult. De lider under den hunger som profeten Amos forutsa da han snakket om «hunger, ikke etter brød, og tørst, ikke etter vann, men etter å høre Jehovas ord». (Amos 8: 11) Fordi de får liten næring gjennom sin religion, kaster de vrak på den.

Selv om problemene er ekte nok, kan man spørre om det er riktig å vende all religion ryggen. Tenk for eksempel på en sulten mann som får se noe som ser ut som et brød. Men når han prøver å spise det, oppdager han at det er laget av sagmugg. Slår han fra seg tanken på å spise og stille sulten? Nei, isteden ser han seg om etter ordentlig mat. Slik burde det også være når det gjelder religion. Hvis et religionssamfunn ikke stiller sine medlemmers åndelige sult, skal de da forkaste all religion? Eller er det fornuftigere å se seg om etter en mulighet til å få stilt sin åndelige sult? Det er nettopp det mange har gjort, slik den neste artikkelen viser.