Hva er Talmud?

«Talmud er uten tvil et av de mest bemerkelsesverdige litterære verker gjennom alle tider.» — The Universal Jewish Encyclopedia.

«[Talmud er] en av menneskehetens store intellektuelle prestasjoner, et dokument så konsentrert, så rikt, så vanskelig tilgjengelig at det har holdt skarpe hjerner beskjeftiget i mer enn et og et halvt årtusen.» — Jacob Neusner, jødisk religionsforsker og skribent.

«Talmud er [jødedommens] grunnpilar, som holder hele det jødiske livs åndelige og intellektuelle byggverk oppe.» — Adin Steinsaltz, talmudekspert og rabbiner.

TALMUD har utvilsomt hatt svært stor innflytelse på det jødiske folk i mange hundre år. Men i kontrast til de anerkjennende uttalelsene som er sitert ovenfor, er dette verket også blitt skarpt kritisert og omtalt som «et hav av dunkelhet og uklarhet». Det er blitt fordømt som et blasfemisk verk frambrakt av Djevelen. Ved pavelige forordninger ble det gjentatte ganger forbudt og konfiskert, og mange eksemplarer ble til og med brent på torgene i Europa.

Hva inneholder egentlig dette verket som det har stått så mye strid om? Hvordan skiller det seg ut fra andre jødiske skrifter? Hvorfor ble det skrevet? Hvordan har det fått så stor innvirkning på jødedommen? Har det noen betydning for den ikke-jødiske verden?

I de 150 årene som fulgte etter ødeleggelsen av templet i Jerusalem i år 70, var akademier av rabbinske vismenn rundt om i Israel opptatt av å finne et nytt grunnlag for å bevare det jødiske folks egenart. De drøftet og stadfestet forskjellige tradisjoner i sin muntlige lov. Ved å bygge videre på denne grunnvollen fastsatte de nye restriksjoner og forskrifter for jødedommen og viste hvordan man dag for dag kunne leve et hellig liv uten å ha et tempel. Dette nye åndelige rammeverket ble beskrevet i Misjna, som ble utarbeidet av Jehuda ha-Nasi i begynnelsen av 200-tallet.a

Misjna var et selvstendig verk som ikke inneholdt begrunnelser i form av henvisninger til Bibelen. Måten å presentere stoffet på og til og med den hebraiske stilen hadde et særpreg som skilte seg ut fra bibelteksten. De rabbinske avgjørelsene som var gjengitt i Misjna, berørte alle jøders daglige liv. Ja, Jacob Neusner sier: «Misjna utgjorde Israels grunnlov. . . . Det ble krevd at man godtok og rettet seg etter alle reglene i dette verket.»

Men hva om noen tvilte på at de vismennene som ble sitert i Misjna, hadde like stor autoritet som de åpenbarte skrifter? Da måtte rabbinerne vise at uttalelsene til tannaim (lærere i den muntlige lov) i Misjna var i fullkommen harmoni med De hebraiske skrifter. Behovet for ytterligere kommentarer tvang seg fram. Rabbinerne følte at de var nødt til å forklare og forsvare Misjna og bevise at dette verket hadde sitt utspring i den loven som Moses mottok på Sinai. De følte seg tvunget til å bevise at den muntlige og den skriftlige lov hadde én og samme ånd og hensikt. I stedet for å være den endelige framstilling av jødedommen ble derfor Misjna et grunnlag for ny religiøs debatt.

Utarbeidelsen av Talmud

De rabbinerne som gav seg i kast med den nye oppgaven, var kjent som amoraim — «tolkere», eller «forklarere», av Misjna. Hvert akademi var bygd opp rundt en framstående rabbiner. En liten krets av lærde og studenter deltok i drøftelser hele året. Men de viktigste samlingene ble holdt to ganger i året, i månedene adar og elul, da det var lite å gjøre i jordbruket og hundrevis eller kanskje tusenvis av andre kunne være med.

Adin Steinsaltz forklarer: «Akademiets overhode var ordstyrer og satt på en stol eller på spesielle matter. I de forreste rekkene rett overfor ham satt de viktigste lærde, deriblant hans kolleger og hans dyktigste elever, og bak dem satt alle de andre lærde. . . . Plasseringsrekkefølgen var basert på et nøye opptrukket hierarki [etter viktighet].» Et utsnitt av Misjna ble lest opp. Dette ble så sammenlignet med parallelt eller supplerende stoff som tannaim hadde samlet, men som ikke var tatt med i Misjna. Deretter begynte analyseringsprosessen. Det ble framsatt spørsmål, og uoverensstemmelser ble analysert med tanke på å finne en indre harmoni mellom læresetningene. Det ble lett etter tekster i De hebraiske skrifter som kunne underbygge rabbinske læresetninger.

Selv om disse drøftelsene var nøye strukturert, var de intense og utviklet seg noen ganger til de rene rabaldermøter. En vismann som blir sitert i Talmud, snakket om «ildgnister» som fløy fra munn til munn under en av rabbinernes debatter. (Hullin 137b, den babylonske Talmud) Steinsaltz sier dette om framgangsmåten: «Akademiets overhode, eller den vismannen som holdt forelesningen, gav sin egen framstilling av forskjellige problemer. De lærde i forsamlingen bombarderte ham ofte med spørsmål på grunnlag av andre kilder, synet til andre kommentatorer eller deres egne logiske slutninger. Noen ganger var debatten svært kort og begrenset seg til et utvetydig og endelig svar på et bestemt spørsmål. I andre tilfeller presenterte andre lærde alternative løsninger, noe som førte til en omfattende debatt.» Alle som var til stede, hadde anledning til å delta. Når stridsspørsmål ble avgjort på møtene, ble avgjørelsene oversendt til andre akademier for at andre lærde skulle granske dem.

Disse møtene var likevel ikke bare endeløse debatter om lovspørsmål. Saker som dreier seg om regler og forordninger i det jødiske religiøse liv, kalles Halaka. Dette begrepet kommer fra det hebraiske rotordet «å gå» og beskriver ’den livets vei man bør gå på’. Alle andre saker — beretninger om rabbinere og bibelske personer, visdomsord, trosspørsmål og filosofiske tanker — kalles Haggada, fra det hebraiske rotordet «å fortelle». Halaka og Haggada ble behandlet om hverandre i rabbinske debatter.

I boken The World of the Talmud sier Morris Adler: «En klok lærer pleide å avbryte en langvarig og vanskelig debatt om lovspørsmål med en digresjon av mindre krevende og mer oppbyggelig karakter. . . . Derfor finner vi at legender og fortellinger, datidens vitenskap og folklore, bibelutlegninger og biografier, prekener og teologiske betraktninger er vevd sammen til noe som — for en som er ukjent med akademienes skikker — ser ut til å være en merkelig blanding av uordnet materiale.» For de lærde ved akademiene tjente alle slike digresjoner en hensikt og var knyttet til det punktet som ble drøftet. Halaka og Haggada var byggesteinene i en ny struktur som var under utforming i de rabbinske akademiene.

To utgaver av Talmud

Med tiden ble det rabbinske hovedsentret i Palestina flyttet til Tiberias. Andre viktige akademier holdt til i Sepforis, Cæsarea og Lydda. Men på grunn av de økonomiske nedgangstidene, den stadige politiske uroen og til slutt presset og forfølgelsen fra den frafalne kristendom begynte mange jøder å utvandre til et annet stort jødisk befolkningssenter i øst — Babylonia.

I flere hundre år hadde studenter strømmet fra Babylonia til Palestina for å studere under de store rabbinerne ved akademiene. En av disse studentene var Abba ben Ibo, også kalt Abba Arika — Abba den høye — men senere kjent bare som Rab. Da han kom tilbake til Babylonia omkring 219, etter å ha studert under Jehuda ha-Nasi, fikk det jødiske samfunnet i Babylonia atskillig større åndelig betydning. Rab opprettet et akademi i Sura, et område med mange jøder, men få lærde. Hans ry trakk 1200 faste studenter til dette akademiet, og i de jødiske månedene adar og elul var ytterligere flere tusen til stede. Rabs framstående samtidige, Samuel, opprettet et akademi i Nehardea. Andre viktige akademier ble etablert i Pumbeditha og Mehoza.

Nå var det ikke lenger nødvendig å reise til Palestina, ettersom man kunne studere under de framstående lærde i Babylonia. Utformingen av Misjna som en separat tekst banet vei for fullstendig uavhengighet for de babylonske akademiene. Selv om det nå ble utviklet forskjellige stiler og studiemetoder i Palestina og Babylonia, foregikk det utstrakt kommunikasjon og utveksling av lærere, slik at enheten akademiene imellom ble bevart.

Mot slutten av 300-tallet og i begynnelsen av 400-tallet ble situasjonen særlig vanskelig for jødene i Palestina. Bølger av restriksjoner og forfølgelse på grunn av den frafalne kristenhets økende myndighet førte til at både Sanhedrinet og stillingen som nasi (patriark) ble endelig avskaffet omkring 425. De palestinske amoraim begynte derfor å samle hovedtankene i akademienes debatter i et enhetlig verk for å sikre at de ble bevart. Dette verket, som ble utarbeidet i hast på slutten av 300-tallet, ble kjent som den palestinske Talmud.b

Mens det gikk nedover med akademiene i Palestina, gikk de babylonske amoraim inn i sin gullalder. Abaye og Raba utviklet debattformen til en intrikat og skarpsindig argumentasjon som senere ble mønsteret for talmudisk analyse. Deretter begynte Ashi, overhodet for akademiet i Sura (371—427), å samle og redigere referater fra debatter. Ifølge Steinsaltz gjorde han det «av frykt for at den enorme mengden av muntlig materiale, uryddig som det var, stod i fare for å gå i glemme».

Dette materialet var så omfattende at det ikke var mulig for én mann og selv ikke for én generasjon å ordne det. Amoraims epoke endte i Babylonia på 400-tallet, men arbeidet med å redigere ferdig den babylonske Talmud ble ført videre på 500-tallet av en gruppe som ble kalt saboraim, et arameisk begrep som betyr «utleggere», eller «meningshavere». Saboraim nøstet opp tusenvis av løse tråder og århundrer med rabbinske debatter og gav den babylonske Talmud en stil og en struktur som skilte den ut fra alle tidligere jødiske skrifter.

Hva utrettet Talmud?

De talmudiske rabbinere satte seg fore å bevise at Misjna kom fra samme kilde som De hebraiske skrifter. Men hvorfor det? Jacob Neusner kommenterer: «Det erklærte målet var å avgjøre Misjnas status. Men sakens kjerne ser ut til å ha dreid seg om selve vismannens autoritet.» For å befeste denne autoriteten ble hver linje i Misjna, og noen ganger hvert ord, undersøkt, dratt i tvil, forklart og brakt i harmoni med et visst mønster. Neusner sier at rabbinerne på denne måten «flyttet Misjnas virkefelt fra ett område til et annet». Selv om Misjna var utformet som et verk som var fullstendig i seg selv, var det nå blitt dissekert. I løpet av denne prosessen var det blitt gjenskapt og fornyet.

Det nye verket — Talmud — tjente rabbinernes hensikt. Det var de som fastsatte reglene for analyse, og Talmud lærte derfor folk å tenke som rabbinere. Rabbinerne mente at deres metode for studium og analyse gjenspeilte Guds tanker. Studiet av Talmud ble i seg selv et mål, en form for tilbedelse — en bruk av sinnet der man angivelig etterlignet Gud. I etterfølgende generasjoner ble Talmud selv analysert ved hjelp av den samme metoden. Hva førte det til? Historikeren Cecil Roth skriver: «Talmud . . . gav [jødene] den egenart som skilte dem ut fra andre, i tillegg til deres bemerkelsesverdige motstandskraft og samhørighet. Verkets dialektikk skjerpet deres kløkt og gav dem . . . skarpsinn. . . . For den forfulgte jøde i middelalderen ble Talmud en annen verden som han kunne flykte inn i . . . På den måten fikk han et fedreland, som han kunne bære med seg når hans eget land var gått tapt.»

Ved å gjøre andre kjent med rabbinernes tankegang har Talmud utvilsomt hatt stor innflytelse. Men alle — både jøder og ikke-jøder — bør vurdere dette spørsmålet: Gjenspeiler virkelig Talmud Guds tanker? — 1. Korinter 2: 11—16.

[Fotnoter]

[Ramme på side 31]

De to versjonene av Talmud — hvordan står de til hverandre?

Det hebraiske ordet «talmud» betyr «studium» eller «læring». Amoraim i Palestina og Babylonia hadde satt seg fore å studere, eller analysere, Misjna. Begge versjoner av Talmud (den palestinske og den babylonske) omhandler dette, men hvordan står de til hverandre? Jacob Neusner skriver: «Den første Talmud analyserer kjensgjerninger, den andre undersøker premissene; den første holder seg konsekvent innenfor oppdragets rammer, den andre går langt utenfor dem.»

Ettersom den babylonske Talmud ble gjenstand for mer intensiv og grundig redigering, ble den ikke bare mye større, men også dypere og mer gjennomtrengende i sitt tankemønster og sin analysemetode. Når noen nevner ordet «Talmud», sikter de vanligvis til den babylonske Talmud. Det er den som er blitt mest studert og kommentert i århundrenes løp. Etter Neusners mening er den palestinske Talmud «et kompetent verk», mens den babylonske Talmud er «et genialt verk».