Sannheten om Jesus

DET later til at det ikke er noen ende på rekken av teorier og spekulasjoner om hvem Jesus var, og hva han utrettet. Men hva sier Bibelen selv? Hva forteller den om Jesus Kristus?

Hva Bibelen sier

Hvis du leser grundig igjennom Bibelen, vil du legge merke til disse viktige punktene:

◻ Jesus er Guds enbårne Sønn, all skapnings førstefødte. — Johannes 3: 16; Kolosserne 1: 15.

◻ Gud overførte Jesu liv til en jødisk jomfrus morsliv for omkring to tusen år siden for å la ham bli født som et menneske. — Matteus 1: 18; Johannes 1: 14.

◻ Jesus var noe mer enn bare et godt menneske. Han gjenspeilte i alle henseender fullstendig sin Fars, Jehova Guds, fine personlighet. — Johannes 14: 9, 10; Hebreerne 1: 3.

◻ Jesus viste kjærlig omsorg for undertrykte mennesker i løpet av sin jordiske tjeneste og dekket deres behov. Han utførte helbredelsesmirakler og oppvekte til og med døde. — Matteus 11: 4—6; Johannes 11: 5—45.

◻ Jesus holdt fram Guds rike som det eneste håp for den nødstedte menneskehet og lærte opp sine disipler til å videreføre dette forkynnelsesarbeidet. — Matteus 4: 17; 10: 5—7; 28: 19, 20.

◻ Jesus ble arrestert den 14. nisan (omkring 1. april) i år 33 e.v.t. og ble stilt for retten, dømt og henrettet samme dag etter falske beskyldninger om oppvigleri. — Matteus 26: 18—20, 48 til 27: 50.

◻ Jesu død tjener som en løsepenge som utfrir troende mennesker av deres syndige tilstand, slik at veien til evig liv er blitt åpnet for alle som viser tro på ham. — Romerne 3: 23, 24; 1. Johannes 2: 2.

◻ Jesus ble oppreist fra de døde den 16. nisan og vendte tilbake til himmelen ikke lenge etterpå for å betale sin Far gjenløsningsverdien av sitt fullkomne menneskeliv. — Markus 16: 1—8; Lukas 24: 50—53; Apostlenes gjerninger 1: 6—9.

◻ Den oppstandne Jesus har full myndighet som Jehovas utnevnte konge til å fullføre det som var Guds opprinnelige hensikt med menneskene. — Jesaja 9: 6, 7; Lukas 1: 32, 33.

Bibelen presenterer altså Jesus som nøkkelpersonen i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikter. Men hvordan kan du være sikker på at dette er den virkelige Jesus — den historiske Jesus, som ble født i Betlehem og vandret på jorden for omkring to tusen år siden?

Grunnlaget for vår tillit

Mye tvil kan ryddes av veien ganske enkelt ved at vi leser De kristne greske skrifter med et fordomsfritt sinn. Når du gjør det, vil du oppdage at Bibelens beretning ikke er en vag beskrivelse av visse hendelser, slik tilfellet er når det gjelder myter. Det blir derimot oppgitt navn, bestemte tidspunkter og nøyaktig angitte steder. (Se for eksempel Lukas 3: 1, 2.) Dessuten blir Jesu disipler skildret med en bemerkelsesverdig ærlighet, med en åpenhjertighet som virker tillitvekkende på leseren. Skribentene forsøkte ikke å dekke over noe — ikke engang når det gjaldt dem selv — men var opptatt av å lage en pålitelig beretning. Du vil se at Bibelen har sannhetens rene klang. — Matteus 14: 28—31; 16: 21—23; 26: 56, 69—75; Markus 9: 33, 34; Galaterne 2: 11—14; 2. Peter 1: 16.

Dette er ikke alt. Arkeologiske funn har gang på gang bekreftet Bibelens beretning. Hvis du for eksempel besøker Israelmuseet i Jerusalem, kan du se en stein med en innskrift som nevner Pontius Pilatus. Andre arkeologiske funn bekrefter at Lysanias og Sergius Paulus, som er nevnt i Bibelen, er virkelige personer og ikke fantasifostre som er skapt av de første kristne. Begivenheter som er omtalt i De kristne greske skrifter (Det nye testamente), blir også omtalt av mange av oldtidens skribenter, for eksempel Juvenal, Tacitus, Seneca, Sveton, Plinius den yngre, Lukian, Celsus og den jødiske historieskriveren Josefus.a

Beretningene i De kristne greske skrifter ble godtatt uten forbehold av tusener av mennesker som levde i det første århundre. Ikke engang kristendommens fiender benektet at rapportene om hva Jesus hadde sagt og gjort, var sannferdige. Når det gjelder muligheten for at Jesu disipler pyntet på sannheten om Jesu personlighet etter hans død, har professor F. F. Bruce følgende å si: «Det kan umulig ha vært så lett som noen skribenter later til å tro, å tillegge Jesus visse ord og gjerninger i disse første årene, da så mange av hans disipler, som kunne huske hva som hadde og hva som ikke hadde skjedd, ennå levde. . . . Disiplene kunne ikke risikere å komme med unøyaktigheter (for ikke å snakke om bevisste fordreininger av de faktiske forhold), noe som straks ville ha blitt avslørt av dem som var mer enn villige til å gjøre det.»

Hvorfor de ikke tror

Men noen akademikere fortsetter likevel å være skeptiske. Samtidig med at de forutsetter at Bibelens beretning er oppdiktet, gransker de med iver apokryfe skrifter og godtar dem som troverdige. Hvorfor? Tydeligvis fordi Bibelens beretning inneholder opplysninger som mange av vår tids intellektuelle ikke ønsker å tro på.

I en bok som ble utgitt i USA i 1871, kom S. Austin Allibone med en utfordring til skeptikerne. Han skrev: «Spør enhver som tviler på at evangelienes historiske beretning er sann, om hvilket grunnlag han har for å tro at Cæsar døde på Kapitol, eller at Karl den store ble kronet til Vestens keiser av pave Leo III i år 800 . . . Vi tror på alle de påstandene som blir framsatt om disse mennene, og det gjør vi fordi vi har historiske vitnesbyrd om at de er sanne. . . . Hvis noen etter å ha blitt stilt overfor slike vitnesbyrd, fremdeles nekter å tro, oppgir vi dem som stupide og forstokkede og håpløst uvitende. Hva skal vi så si om dem som til tross for de overveldende vitnesbyrd som nå blir framlagt til støtte for de hellige skrifters autentisitet, likevel sier at de ikke er overbevist? . . . De ønsker ikke å tro på noe som krenker deres stolthet og vil tvinge dem til å leve et annerledes liv.» — The Union Bible Companion.

Ja, noen skeptikere har underliggende motiver for å forkaste De kristne greske skrifter. Deres problem gjelder ikke disse skriftenes troverdighet, men deres normer. Jesus sa for eksempel om sine etterfølgere at «de ikke er en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden». (Johannes 17: 14) Men mange som kaller seg kristne, er sterkt involvert i denne verdens politikk, til og med i blodige kriger. Mange ville foretrekke at Bibelen ble tilpasset deres normer, framfor selv å innrette seg etter Bibelens normer.

Tenk på spørsmålet om moral. Jesus irettesatte menigheten i Tyatira på det kraftigste fordi den tolererte at noen drev utukt. Han sa blant annet: «Jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi dere hver især etter deres gjerninger.»b (Åpenbaringen 2: 18—23) Men er det ikke slik at mange som kaller seg kristne, kaster vrak på moralnormene? De foretrekker å forkaste det Jesus sa, framfor å forkaste sin umoralske livsførsel.

Noen forskere som er tilbøyelige til ikke å ville akseptere Bibelens Jesus, har skapt seg en Jesus i sin egen fantasi. De gjør seg skyldige i å skape myter, nettopp det de med urette beskylder evangelieskribentene for å gjøre. De holder fast ved de delene av Jesu liv som de ønsker å akseptere, forkaster resten og tilføyer visse detaljer som de selv har funnet fram til. Den omvandrende vismannen eller samfunnsreformatoren er ikke den historiske Jesus som de hevder at de søker, men derimot rett og slett et produkt av deres stolte akademiske fantasi.

Hvordan vi kan finne den virkelige Jesus

Jesus anstrengte seg for å vekke hjertene til dem som oppriktig hungret etter sannhet og rettferdighet. (Matteus 5: 3, 6; 13: 10—15) Slike mennesker fulgte Jesu oppfordring: «Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» — Matteus 11: 28—30.

Den virkelige Jesus finner vi ikke i bøker som er skrevet av vår tids intellektuelle, og heller ikke i kristenhetens kirkesamfunn, som er blitt et arnested for menneskelagde tradisjoner. Du kan finne den historiske Jesus i ditt eget eksemplar av Bibelen. Vil du lære mer om ham? Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg med dette.

[Fotnoter]

[Ramme på side 6]

ET PAR HUNDRE ÅR MED BIBELKRITIKK

Den historisk-kritiske granskning av De kristne greske skrifter begynte for over to hundre år siden, da den tyske filosofen Hermann Samuel Reimarus (1694—1768) hevdet: «Vi kan forsvare å trekke en skarp skillelinje mellom det apostlene lærte i sine skrifter, og det Jesus selv forkynte og lærte i sin levetid.» Etter Reimarus’ tid er mange teologer blitt opplært til å tenke i de samme baner.

I boken The Real Jesus, blir det pekt på at mange kritikere i den forløpne tid ikke har betraktet seg som frafalne. Tvert imot, «de oppfattet seg selv som sannere kristne fordi de hadde løsrevet seg fra dogmenes og overtroens lenker». De mente at det historisk-kritiske bibelsyn var «en renset form for kristendom».

Den sørgelige sannhet er at kristenheten er blitt et arnested for menneskelagde tradisjoner. Læren om sjelens udødelighet, treenigheten og et brennende helvete er bare et lite utvalg av de lærdommer som strider mot Bibelen. Ansvaret for denne forvrengning av sannheten ligger ikke hos dem som skrev De kristne greske skrifter. Tvert imot, de bekjempet de første antydningene til falsk lære i midten av det første århundre, da Paulus skrev at et frafall blant dem som utgav seg for å være kristne, allerede var «i virksomhet». (2. Tessaloniker 2: 3, 7) Vi kan ha tillit til at det som står i De kristne greske skrifter, er i samsvar med sannheten, både historisk og læremessig sett.

[Ramme på side 7]

NÅR BLE EVANGELIENE SKREVET?

Noen som befatter seg med kritiske nytestamentlige studier, påstår at evangeliene ble skrevet lenge etter at de omtalte begivenhetene skjedde, og at de derfor høyst sannsynlig inneholder unøyaktigheter.

Men de bevisene som foreligger, tyder på at Matteus, Markus og Lukas skrev sine beretninger på et tidlig tidspunkt. Etterskrifter til noen håndskrifter av Matteus’ evangelium viser at originalteksten ble skrevet så tidlig som i 41 e.v.t. Lukas’ evangelium ble sannsynligvis skrevet i årene mellom 56 og 58 e.v.t., for det framgår av Apostlenes gjerninger (som sannsynligvis var fullført innen 61 e.v.t.) at Lukas, som også skrev dette verket, allerede hadde fullført sin ’første beretning’, evangelieberetningen. (Apostlenes gjerninger 1: 1) Når det gjelder Markus’ evangelium, antas det at det ble skrevet i Roma mens apostelen Paulus satt fengslet der, enten for første eller for andre gang — sannsynligvis i årene mellom 60 og 65 e.v.t.

Professor Craig L. Blomberg er enig i at disse evangeliene ble skrevet på et tidlig tidspunkt. Han bemerker at selv når vi tar med Johannes’ evangelium, som ble skrevet i slutten av det første århundre, «befinner vi oss fremdeles mye nærmere de opprinnelige begivenhetene enn vi gjør med mange av oldtidens biografier. De to første biografene som forteller om Aleksander den store, Arrianos og Plutark, skrev for eksempel over fire hundre år etter Aleksanders død i 323 f.v.t., men likevel mener historikerne vanligvis at vi kan stole på dem. I tidens løp oppstod det eventyrlige legender om Aleksanders liv, men hovedsakelig i århundrene etter disse to skribentene». De historiske delene av De kristne greske skrifter fortjener avgjort å bli betraktet som minst like troverdige som verdslige historiske skrifter.

[Bilde på side 8]

Gleden vil rå i det kommende jordiske paradiset